Noen som har fått barn men som utgangspunktet ikke ville ha?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i ett 10 års langt forhold og vi har vært svært lykkelige. Problemene har opptsått når han skjønner at jeg ikke ønsker barn, altså han har alltid visst det men håpet på at jeg skulle "vokse" til å ville ha barn. Jeg var riktignok 19 år da vi først var sammen og han er 10 år eldre...Han føler han begynner å bli gammel spesielt nå når han nærmer seg 40. Jeg elsker han så utrolig høy, men jeg vet jeg ikke kan sette noe barn ut før jeg ønsker det selv. Det rare er at jeg prøver å tenke og vri hodet til å ville, men det er liksom noe som sier at jeg ikke vil ha. Jeg vet at han vil være en fantastisk far også. Jeg vil heller ikke miste ham...Fins det andre der ute som har følt det samme eller som har fått barn og grodd seg til å ville?

Anonym poster: 4de4dd8aa8f2025ea44e8a3c73774e16

[Djungelvrål]

Ja jeg har aldri ønsket meg barn men fikk et for det. Det gikk greit, men jeg skal ikke ha fler. Jeg er sammen med en mann som ikke har barn. Jeg sa fra tidlig i forholdet at jeg mest sannsynlig ikke ønsket flere barn. Da fikk han sjansen til å velge. Jeg tror kanskje han håpet jeg skulle ombestemme meg en stund men han har ikke mast eller tatt opp spørsmålet om barn i større grad.

[AnonymBruker]

Jeg ønsket ikke egne barn. Men var glad i barn, jobbet med barn.

Jeg ble veldig lett gravid, selv på prevansjon. Første gangen tok jeg abort. Andre gangen beholdt jeg, fordi jeg klarte ikke å ta abort igjen. Og jeg har i dag to barn.

Jeg angrer meg ikke for barna jeg fikk, elsker de utrolig høyt. Men jeg har mine dager hvor jeg tenker hva om. Jeg endte og som enslig mor, med en far som stiller opp lite.

Så jeg skal ikke ha flere barn, og synes det er deilig at de starter å bli eldre og mer selvstendige.

Anonym poster: 0ce48b9ff22b977ff1fdb1cb6eaf638c

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ønsket meg barn. (Før jeg fikk førstemann)

Kom allikevel dit du er nå, der jeg følte det var nå eller aldri. Skulle det at han hadde lyst på barn eller jeg ikke hadde lyst på veie tyngst? Bestemte oss for å prøve, satt på første forsøk, så da var det ingen vei tilbake.

Nå ønsker jeg at vi startet med barn før, skulle gjerne hatt stor familie, flere en de to vi har i alle fall. Elsker å være mamma selv om det er like slitsomt som jeg så for meg

Anonym poster: 896584921b5b64d07d2e84037ea03426

[AnonymBruker]

Ja, og jeg angrer på at jeg fikk barn.

Skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid å ta abort. Jeg ga etter for press fra mannen min som så veldig ønsket barn, så fikk vi barn da, og 8 måneder etter ungen var født fant jeg ut at dritten hadde vært utro i lang tid, han dro og han orker ikke ha noe med ungen å gjøre fordi "babyer er så kjedelige". Sier han skal stille opp når ungen blir større, men vi får nå se på det.

Anonym poster: a068c0b2df3f7cc525d3f788d8317087

[AnonymBruker]

Som nevnt vil jeg jo at jeg skal ønske det selv, vet også at om jeg plutselig ble uventet gravid så hadde jeg nok blitt glad likevel. Men det er liksom bare det å bestemme seg....Nå har vi ikke bo eller jobb på stell heller, så kanskje lysten kommer mer etter jeg er utdannet. Jeg vet jeg fortsatt har en stund på meg, er jo ikke 30 enda Problemet mitt er at hodet mitt er ofte låst til at det er så deilig med frihet og det å kunne reise når en vil, noen av de tingene som er veldig viktig for meg...

AB #5: Fryktelig synn at du føler det slik, men det er forsåelig når mannen din var utro..En til deg

Greit å vite litt om hvordan dere andre har hatt det. Takk skal dere ha:) Håper flere vil også dele litt: ) TS

Anonym poster: 4de4dd8aa8f2025ea44e8a3c73774e16

[SmallTalk]

Jeg har aldri ønsket meg barn, og hadde aldri sett for meg et liv med barn, men når jeg plutselig ble uplanlagt gravid, så var ikke abort et alternativ når alt annet lå til rette for å få barn. Det var tider under graviditeten hvor jeg virkelig angret på at jeg hadde valgt å beholde barnet, men jevnt over har det å bli mor gått mye bedre enn fryktet.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ønsket meg barn,men ble uplanlagt gravid og klarte ikke tanken på abort. Det hendte jeg angret meg under graviditeten og de første dagene etter fødselen. Men siden har jeg aldri angret(barnet er nå 3 år),og barnet er en utrolig berikelse i livet mitt og jeg er veldig glad for at jeg ikke valgte abort. Nå ønsker jeg meg faktisk flere barn

Anonym poster: 4a1467eeaad431d5fe90808e84af3f60

[AnonymBruker]

Ja, og jeg angrer på at jeg fikk barn.

Skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid å ta abort. Jeg ga etter for press fra mannen min som så veldig ønsket barn, så fikk vi barn da, og 8 måneder etter ungen var født fant jeg ut at dritten hadde vært utro i lang tid, han dro og han orker ikke ha noe med ungen å gjøre fordi "babyer er så kjedelige". Sier han skal stille opp når ungen blir større, men vi får nå se på det.

Anonym poster: a068c0b2df3f7cc525d3f788d8317087

Men angrer du på selve barnet eller på faren?

Jeg fikk aldri bestemt meg for om jeg ville ha barn. Gikk fra å ikke ville ha, til kanskje å ville ha. Jeg ble uplanlagt gravid og den første reaksjonen var å storstute. Vi ble vant til tanken etterhvert og begynte å glede oss.

Første tiden etter fødsel var helt jævelig. Fikk fødselsdepresjon, men tok tak i det veldig raskt! De tre første månedene syns jeg ikke noe om, kunne helst tenkt meg å gi vekk hele filleungen. Nå er hun 1,5 år og ting går mye bedre! Likevel kommer vi nok ikke til å få flere, fordi vi syns det er nok "jobb" med hun vi har. Men jeg angrer ikke, hun er jo verdens nydeligste Og livet har fått en annen betydning. Hørste ut som en klisje, men jeg har hvertfall endret synet på en del ting etter hun kom til.

Dersom vi ikke hadde blitt uplanlagt gravid så hadde vi nok aldri kommet til å fått barn.

Anonym poster: 2e442628622a3d09b4d6ce10108d307a

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke barn. Tenkte i grunnen ikke noe særlig over det, og har hatt veldig lite kontkt med barn oppigjennom årene. Da jeg var 35, møtte jeg mannen i livet mitt og jeg visste at han ønsket seg barn. Vi giftet oss året etter. Jeg var likegyldig til barn, men bestemte meg for å gi det et forsøk. Vi ble gravide med en gang jeg sluttet på p-pillen. Pga min alder, og at vi ikke så på det som ideelt å ha enebarn, fikk vi en til på rappen.

Nå er jeg 39 og tobarnsmor. Det går greit, jeg angrer ikke, barna er kjekke og fine, men det er slett ikke bare fryd og lykke. Jeg har aldri vært så sliten som nå. Føler at mammarollen er altoppslukende, og det er ikke mange rester av mitt gamle jeg igjen. Jeg er sjeleglad for at jeg reiste så mye, og opplevde så mye, frem til barna kom. Levde uten ansvar for noen, og kun med fokus på meg selv og det å nyte livet. Jeg lever godt på minnene. Og gleder meg til barna blir større, babyen klarer seg litt uten meg, og vi kan ta dem med på turer og dele opplevelser med dem, konsentrere oss om andre ting enn bleieskift, leggerutiner og trassalder.

Hovedgrunnen til at jeg myknet ang å få barn, var tanken på å bli gammel uten familie - det var ingen tiltrekkende tankt. tror det er sunt å ha et anker til jorda. Reising og 'overflatiske' opplevelser ville kanskje ikke være nok (for meg) i lengden. Det føles godt å være en familie. Selv om det går på bekostning av det å være meg.

Anonym poster: ffbdc48c1f8737a29b176b0cab33f3d0

[Gjest Gjest]

Jeg hadde egentlig ikke lyst på barn for egen del. Så meg aldri som mamma. Likevel tenkte jeg at jeg sikkert kom til å få et barn en gang, for det var liksom slik det var. Å velge et liv som frivillig barnløs var noe jeg aldri hadde hørt om på den tiden.

Mannen min ville absolutt plutselig ha barn. Etter tusen argumenter og store følelsesmessige manipuleringer fra hans side, kom jeg til det at ok, kan jo gå med på å få barn. Det kommer jo sikkert til å bli noe av det før eller senere. Var redd for å miste mannen min også, han var tryggheten for meg.

Jeg elsker selvfølgelig barnet, hvilken normalt utrustet mamma gjør ikke det? Men det å ha barn betyr ikke det samme som at man blir en grei og sammensveiset familie og får mye besøk på gamlehjemmet. Alle de fagre ordene til mannen min viste seg også å være luftslott. Så da satt jeg der da...

Kan selvfølgelig se en del gode sider med det å få barn, men det er mange dårlige også. Jeg hadde kanskje klart å se flere gode sider om jeg hadde ventet helt til jeg selv faktisk hadde lyst på barn, og ikke latt meg overtale til det når jeg faktisk ikke var klar for det. Hadde jeg aldri kommet dit at jeg fikk lyst på barn, så hadde det nok også vært det beste om jeg ikke fikk barn.

Så ikke få barn bare for at mannen din presser på. Det kan bli veldig, veldig feil. Jeg angrer på at jeg gikk med på det på det tidspunktet. Hadde vært bedre å vente, eller aldri fått.

[NovaFlare]

Jeg likte aldri barn og hadde definitivt aldri lyst på egne... men så traff jeg mannen i mitt liv og instinktene slo fort inn. Tydelig at mye av grunnen til at jeg ikke ville ha, var at jeg ikke ville ha barn med eksen... Min kjære er den perfekte far for min lille datter på 19 mnd og vi har det strålende. Hun har alltid sovet om nettene, er alltid blid og er veldig tålmodig og flink til å leke selv. Fantastisk glad for at jeg ombestemte meg! Men... det betyr ikke at jeg drømmer om flere, for akkurat nå har jeg det beste fra begge verdener. Jeg har et barn og all den kjærligheten det innebærer, men samtidig masse tid til meg selv Tanken om å gi henne søsken gnager meg stadig, men jeg tør ikke hoppe inn i det før jeg er sikker. Og det synes jeg ikke man skal med førstefødte heller.

[Gjest gjerne]

Jeg ønsket meg ingen barn, ville ikke ha noen barn i det hele tatt! Jeg var fast og bestemt på at slikt skulle ikke jeg ha.

Men plutselig en dag ble jeg uplanlagt gravid. Jeg klarte ikke å ta abort. Angrer ikke i det hele tatt i dag selv om jeg er alene med barnet hvor far ikke ønsker samvær. Jeg ønsker meg helt klart flere Det har forandret meg til å bli en mye bedre person, ser verden på en helt ny måte og livet har endret seg drastisk. Jeg savner ikke det tidligere livet mesteparten av tiden. heldigvis hadde jeg festet, reist masse osv før jeg ble gravid, føler ikke at jeg går glipp av noe.

Jeg elsker å være mor for barnet mitt og jeg elsker å se hennes utvikling

[Gjest gjerne]

Jeg må legge til, gjennom svangerskapet gledet jeg meg ikke i det hele tatt. Var på ultralyd og følte ikke noe mer for barnet som vokste i meg. Jeg gledet meg på andres vegne siden de gledet seg.

Det hele endret seg med det samme da jeg fikk barnet i armene mine etter fødselen :D

[Furstina]

Jag ville aldrig ha barn, har varit ganska ointresserad av dem men var ändå öppen för att det kanske ändrar sig nån gång. Jag hade ett längre förhållande men det ändrade sig inte.

Efter det tagit slut träffade jag min nuvarande man kort tid efteråt, bägge två sa klart och tydligt att vi inte ville ha barn. Vi gifte oss 1½ år efter vi träffats och kanske ett halvår efter det började en tanke hos oss båda kring barn, att skapa en individ utav oss två, av kärlek. Hur det gick till vet jag inte men ett år senare föddes vårt första barn. En fantastisk känsla, och även om jag inte varit mycket mammaledig utan mannen tagit mesta ledigheten så älskar jag mina bägge barn. Ångrar ingenting, men två räcker. Nu vill jag att livet går vidare, jag vill uppleva livets förändringar allt eftersom de växer.

Kanske träffades mannen och jag vid rätt tidpunkt i livet. Kanske kompletterar vi varandra bra, kanske var det det som väckte längtan efter barn hos oss båda?

[AnonymBruker]

Jeg fikk først en som var svært etterlengtet, selv om jeg kjenner at jeg var litt vel ung, så fulgte to attpåklattter, den første svært etterlengtet dog ikke planlagt, men jeg var i lykkeland og det var som å begynne på nytt for første gang. Så kom tredjemann og jeg var fortvilet. Først og fremst fordi jeg visste det ville bli krevensde og jeg ville bli bundet i lang lang tid på en annen måte når man har flere barn og tett med de små.

Men det ingen jeg er blitt mere glad i enn minstemann. Og det er fantastisk å tenke på at tunge tanker kan gå seg i de grader godt til og at planlegging ikke alltid er et must men simpelthen det å å være spontan det å leve. Nå var jeg i et fast forhold og er fullstendig klar over at ikke alle er det. men mange er kresne og vil prioritere seg selv lengst mulig. De får igjen for det når de blir gamle likeledes etterkommerenes deres også får det.

Og jeg er glad jeg begynte tidlig for da kan jeg både bli bestemor og oldemor før jeg havner på gamlehjemmet.

Jeg synes mange mødre som får barn sent er litt egoistiske, alt skal liksom være perfekt før de kommer igang men det de ikke tenker på er at de neste generasjonene mest sannsynlig ikke får oppleve en sprek og aktiv bestemor og oldemor, kanskje aldeles ikke i det hele tatt. De tenker ikke på hvilken ressurs de kunne vært for dem. Men de om det.

Anonym poster: fe215ae6faac8f8e54c6a06ea08d41a0

[Furstina]

Jeg synes mange mødre som får barn sent er litt egoistiske, alt skal liksom være perfekt før de kommer igang men det de ikke tenker på er at de neste generasjonene mest sannsynlig ikke får oppleve en sprek og aktiv bestemor og oldemor, kanskje aldeles ikke i det hele tatt. De tenker ikke på hvilken ressurs de kunne vært for dem. Men de om det.

Anonym poster: fe215ae6faac8f8e54c6a06ea08d41a0

Det må du få tycka även om det känns lite provocerande.

Att få uppleva en sprek bestemor är ingen garanti oavsett när man får barn. Att få leva är ingen garanti, att få ha hälsa är ingen garanti, och att bestemor eller hennes barn faktiskt vill ha kontakt eller aktiv kontakt är ingen garanti heller.

Precis som det inte är någon garanti att varken barn eller föräldrar hjälper varandra med hus, hem, barnpassning eller pleie under uppväxt eller vid sjukdom.

Jag satsar mer på att kunna vara en resurs för mina barn när de behöver mig.

Jag ser det som en styrka att upplevt en del saker, att ha studerat färdigt och ha en karriär i gång där jag har ekonomisk trygghet för familjen. Att vi har ett boende som duger och har utrymme att ge barnen vad de behöver utan att behöva göra allt för stora uppoffringar för annat. Jag förlitar mig på att JAG och min man ska kunna försörja vår familj själva.

Det viktigaste är dock för mig att hitta en bra man, en jag litar på, en jag älskar och känner trygghet i för framtiden. Att vi jobbar mot gemensamma mål, värderar uppfostran lika, en jag litar på att skaffa barn och etablera familj med. DET är viktigare för mig än att skaffa barn för att kunna bli bestemor tidigt. Det är de egoistiska valen jag har kunnat göra.

[Furstina]

Vill tillägga att det är en annan sak att bli gravid oplanerat, och välja att behålla barn än om man aktivt väljer det ena eller andra

[AnonymBruker]

Ja, og jeg angrer på at jeg fikk barn.

Skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid å ta abort. Jeg ga etter for press fra mannen min som så veldig ønsket barn, så fikk vi barn da, og 8 måneder etter ungen var født fant jeg ut at dritten hadde vært utro i lang tid, han dro og han orker ikke ha noe med ungen å gjøre fordi "babyer er så kjedelige". Sier han skal stille opp når ungen blir større, men vi får nå se på det.

Anonym poster: a068c0b2df3f7cc525d3f788d8317087

Ikke for å være stygg, men jeg tror jeg hadde adoptert bort barnet om jeg hadde vært i dine sko.

Anonym poster: a59ba90819b27ccb1136809445916dae

[Neket]

Jeg tenkte det samme!