Forlot han pga psykisk mishandling, men savner han likevel

[Gjest trist]

Jeg gikk ut av et 12 år langt samboerskap på grunn av psykisk mishandling, for rundt et halvt år siden. De første årene hadde vi det fint sammen, men gradvis begynte han å behandle meg dårligere og dårligere. Det skjedde egentlig så umerkelig at jeg ikke forsto at forholdet ble dårligere og dårligere før det var virkelig ille. Jeg har vært så utrolig fortvilet mange ganger over at vi ikke kunne snakke sammen, at hver gang jeg prøvde å snakke med han ble jeg møtt med sinne, av alle avvisningene både i forhold til fysisk nærhet og samtaler, alle avtalene som har blitt brutt, alle forventningene til ting har har sagt han skal gjøre som han ikke har gjort og alt sinnet han har tatt utover meg når noe har skåret seg for han, alle gangene han har skjelt meg ut for bagateller, alle gangene alt som har vært galt har vært min feil i hans øyne.

Da jeg gikk fra han, følte jeg at det var det riktige, for jeg orket ikke mer krangling, mer sinne, flere beskyldninger og anklager eller mer avvisning. Jeg orket ikke mer av hans mangel på stabilitet eller hans plutselige humørsvingninger. De fleste gangene jeg har snakket med han etter bruddet, har jeg også tenkt at det var riktig av meg å gå fra han, for han skifter like raskt mellom å være normal og til å bli sint, som før. Periodevis har jeg vært redd for han, både før og etter bruddet.

Selv om jeg vet at jeg hadde gode grunner til å gå fra han, sitter jeg med en stor sorg inne i meg. Jeg savner de gode stundene med han, for de fantes innimellom, og kanskje særlig i ferier, og nå når vi går mot ferietid, tenker jeg på alt vi gjorde sammen, som jeg aldri mer skal gjøre med han, med han og barna våre, som familie. Jeg tenker på at vi ikke skal dele de store øyeblikkene i barna våre sine liv sammen, på de barna vi ikke skal få, barnebarna vi ikke skal glede oss over sammen, at jeg aldri mer skal sove inntil han, alt som var fint som aldri mer skal skje.

Jeg hadde ikke orket å leve sammen med han lengre, og hadde jeg holdt ut lengre, hadde han knekket meg helt, jeg er klar over det, men det gjør så vondt likevel. Samtidig synes jeg at det ikke er riktig at jeg skal sitte og gråte heller (selv om jeg gjør det), for det var jeg som tok valget, det var jeg som gikk, han ville at jeg skulle bli.

Jeg er så lei meg over alt som ikke ble som jeg hadde tenkt, forventet og håpet på, alle drømmene som ikke ble noe av, alt som ble leit og vondt som jeg har holdt ut med i lang tid, jeg er så lei meg over at barna våre må vokse opp i to hjem, og jeg er så lei meg fordi det endte sånn.

Er det noen som har vært i en tilsvarende situasjon som vil dele noen erfaringer?

[AnonymBruker]

Man blir vant med å leve med noen over tid så at du føler et savn er ikke så rart. Men det er veldig godt og betryggende å høre at du er så pass voksen og moden at du vet at du ikke har godt av å gå tilbake til å være i et forhold med han. Du har helt rett i det du tenker, han vil bare bryte deg ned i så fall.

Anonym poster: 22a5162fbcdecde0a523a5b5bf678857

[AnonymBruker]

Sikker på at det er han du savner, og ikke bare det å dele hverdagen med noen? At du føler deg litt ensom, siden du ikke er vant til å være alene?

Bra du gikk fra han. Slike forhold bare bryter ned.

Anonym poster: fc274def99969eb5a4e4dbd8608d04ad

[Gjest trist]

Sikker på at det er han du savner, og ikke bare det å dele hverdagen med noen? At du føler deg litt ensom, siden du ikke er vant til å være alene?

Bra du gikk fra han. Slike forhold bare bryter ned.

Anonym poster: fc274def99969eb5a4e4dbd8608d04ad

Ja, jeg føler meg ensom, men det er ikke bare det, for jeg blir også lei meg ved tanken på at jeg aldri mer skal gjøre tingene vi pleide å gjøre sammen, med han. Kanskje særlig er det familieaktivitetene jeg er lei meg for, for det vil aldri bli på samme måte igjen, for treffer jeg en annen, er ikke han barnas pappa.

[*Nellik*]

Ja, og du vil ikke tilbake til det livet, du skulle bare ønske du hadde noen der. Noen som brydde seg om deg, som var glad i deg, og som respekterer deg.

Jeg vet hvor lett det er å glemme hvor ille det egentlig var, men vær du sikker:

Det blir ikke bedre om du prøver igjen, det er bare noe du prøver å innbille deg selv.

Ja, det er vondt, men du må bite tennene sammen, og gå videre. For din skyld, og for barnas skyld.

Når man er litt ensom, trist og nedfor fordi tingene ikke ble slik man hadde håpet, er det lett å glemme hvordan det var, men ikke glem at det var en god grunn til at du gikk. Du har ikke lyst til å kaste bort mer tid der, til å blå såret, skuffet og plaget igjen. For det er det som kommer til å skje.

Vær snill med deg selv. Bruk tiden på å jobbe med å gå videre, uten han.

[Gjest trist]

Ja, og du vil ikke tilbake til det livet, du skulle bare ønske du hadde noen der. Noen som brydde seg om deg, som var glad i deg, og som respekterer deg.

Jeg vet hvor lett det er å glemme hvor ille det egentlig var, men vær du sikker:

Det blir ikke bedre om du prøver igjen, det er bare noe du prøver å innbille deg selv.

Ja, det er vondt, men du må bite tennene sammen, og gå videre. For din skyld, og for barnas skyld.

Når man er litt ensom, trist og nedfor fordi tingene ikke ble slik man hadde håpet, er det lett å glemme hvordan det var, men ikke glem at det var en god grunn til at du gikk. Du har ikke lyst til å kaste bort mer tid der, til å blå såret, skuffet og plaget igjen. For det er det som kommer til å skje.

Vær snill med deg selv. Bruk tiden på å jobbe med å gå videre, uten han.

Nei, jeg vil ikke tilbake til det livet, jeg vil bare tilbake til drømmen om slik det burde ha vært. Jeg tror heller ikke at det ville blitt bedre om jeg hadde gått tilbake til han, men det er så tøft likevel. Jeg vet jo at jeg har angret masse på at jeg ikke gikk fra han før, etter at jeg forlot han, men nå føler jeg meg så alene, så ensom og det kjennes ut som om jeg for alltid vil fortsette å være ensom. Hvordan kan jeg jobbe med å gå videre uten han? Akkurat nå bruker jeg papirlommetørkle etter papirlommetørkle fordi jeg bare griner og griner. Jeg har ikke tillatt meg selv å gråte over bruddet før, gjorde det egentlig ikke nå heller, men nå bare kom det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal hente meg inn igjen og hvilke lyspunkter jeg skal lete etter. Føler meg bare helt knust.

[Sa_O]

Jeg er i AKKURAT samme situasjon som deg.. 11 år sammen, 2 barn på 6 og 10 år, gift i 5 år.. jeg er 25 år.. å nå etter laaang tid.. har jeg også valgt å gå.. holder på å skal selge huset å sånn.. vi er på vennlig talefot enn så lenge.. men er akkurat det du skriver jeg er redd for.. savnet etter de gode stundene.. familieaktivitetene.. barna... Men psykisk mishandling er jo forferdelig å leve oppi.. Etter 11 år nå, utroskap(han) og parterapi.. har jeg også nå sette en strek.. Man skal leve for seg selv også.. ikke bare for andre.. Jeg lever i den tro at ting skjer for en grunn.. alt har til syvende og sist en mening.. En dag tipper jeg at både du og jeg kommer til å tenke at vi var glad for at vi gikk når vi gjorde det.. for ærlig talt... Hvilket liv er det å leve under psykisk mishandling... ? Jeg orker ikke mer.. Å du.. jeg hører å en sangfor tiden som gir meg håp.. Kutless-What faith can do. fantastisk tekst.. Lykke til.. Jeg heier på oss! Thumbs up til alle der ute som er "tøffe" nok til å ta den fryktelige vanskelige avgjørelsen å gå.. mens leken er god..

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk, og får hjelp for det. Men min kjære er hos meg fortsatt, og det viser litt.

Men så er jeg ikke voldelig eller noe, jeg har mine stunder som jeg ikke kan kontrollere, og det forstår han.

Synes at dere kunne gå i parterapi eller noe, nå vet jeg ikke om han får hjelp eller ikke, men mener alltid at man skal prøve før man går.

Men, kjærligheten deres var vel ikke så sterk, så tror du vil få det bedre uten han. Det er vondt nå, men det blir bedre.

Etter regnet kommer alltid sol, pleier jeg å si.

Anonym poster: 3f94cf1fa9180f128ac2e8fa466c25f3

[Gjest trist]

Jeg er i AKKURAT samme situasjon som deg.. 11 år sammen, 2 barn på 6 og 10 år, gift i 5 år.. jeg er 25 år.. å nå etter laaang tid.. har jeg også valgt å gå.. holder på å skal selge huset å sånn.. vi er på vennlig talefot enn så lenge.. men er akkurat det du skriver jeg er redd for.. savnet etter de gode stundene.. familieaktivitetene.. barna... Men psykisk mishandling er jo forferdelig å leve oppi.. Etter 11 år nå, utroskap(han) og parterapi.. har jeg også nå sette en strek.. Man skal leve for seg selv også.. ikke bare for andre.. Jeg lever i den tro at ting skjer for en grunn.. alt har til syvende og sist en mening.. En dag tipper jeg at både du og jeg kommer til å tenke at vi var glad for at vi gikk når vi gjorde det.. for ærlig talt... Hvilket liv er det å leve under psykisk mishandling... ? Jeg orker ikke mer.. Å du.. jeg hører å en sangfor tiden som gir meg håp.. Kutless-What faith can do. fantastisk tekst.. Lykke til.. Jeg heier på oss! Thumbs up til alle der ute som er "tøffe" nok til å ta den fryktelige vanskelige avgjørelsen å gå.. mens leken er god..

Takk! Enda så leit det er å høre at vi er flere, så er det likevel godt å vite at man ikke er alene. Jeg skal google sangen du nevnte og høre på den. Kanskje har alt en mening, ja, men akkurat i kveld virker det som om den meningen er godt gjemt. Lykke til til deg også!

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk, og får hjelp for det. Men min kjære er hos meg fortsatt, og det viser litt.

Men så er jeg ikke voldelig eller noe, jeg har mine stunder som jeg ikke kan kontrollere, og det forstår han.

Synes at dere kunne gå i parterapi eller noe, nå vet jeg ikke om han får hjelp eller ikke, men mener alltid at man skal prøve før man går.

Men, kjærligheten deres var vel ikke så sterk, så tror du vil få det bedre uten han. Det er vondt nå, men det blir bedre.

Etter regnet kommer alltid sol, pleier jeg å si.

Anonym poster: 3f94cf1fa9180f128ac2e8fa466c25f3

Hva med når det regner fra blå himmel da?

Anonym poster: 6d3e397d9e167a5448a7e5fa7e6d0f2e

[Sa_O]

Takk! Enda så leit det er å høre at vi er flere, så er det likevel godt å vite at man ikke er alene. Jeg skal google sangen du nevnte og høre på den. Kanskje har alt en mening, ja, men akkurat i kveld virker det som om den meningen er godt gjemt. Lykke til til deg også!

Jeg forventer også slike dager, der meningen gjemmer seg.. men hold hodet oppe.. Husk hvorfor du gikk.. hadde det vært sånn at de gode stundene kunne veie opp for de dårlige- hadde kanskje situasjonen vært annerledes- ergo det negative overskygger det positive.. og livet er for kort til det.. Vi har hatt våre "knekk" og da er alt så rosenrødt i en periode etterpå, men så kommer hverdagen IGJEN.. og da går alt tilbake til det vanlige.. been there- done that... akkurat derfor VET jeg at det eneste riktige for meg OG barna er at jeg går.. Jeg har det ikke greit lengre, jeg er direkte ulykkelig- og barn har lange "antenner", så dette får de med seg.. Det smitter.. Ha tro og håp.. Alle fortjener og være lykkelig. Å selvom det til tider føles håpløst, så er jeg helt sikker på at det dukker opp et lys i tunellen.. "Godt" å vite at vi er flere i samme båt.. Ja, hør på sangen..

[Gjest Gjest]

Hei...

Takk for at du delte dette. Ble utsatt for akkurat det samme av dama mi som jeg var sammen med i 8 år. Den konflikten du føler er nok vanlig etter et slikt forhold. Elsket jo den snille siden av personen.

Har konkludert med at de gangene jeg får tilbakefall og bryter sammen fordi jeg savner å ha henne der egentlig er at jeg savner noen bare.

Husker du hva du sa før du trakket meg skikkelig ned i søla en siste gang før du slo opp?

"Du er bare sammen med meg fordi du ikke får deg noe bedre"

Lyst å vedde? Jeg både får og fortjener det...

[AnonymBruker]

Jeg har gått til behandling i over 2 år etter et samboerskap med en som psykisk mishandlet meg i flere år. Var også litt fysisk inne i bildet, men mest latterliggjøring, trusler, ekstrem manipulerende væremåte, isolering, grove overtramp sexuelt osv..

Det første psykologen min sa til meg var at jeg måtte anerkjenne at det var ting ved denne personen jeg kom til og savne. For først når jeg hadde fått gjort meg ferdig med den biten, kunne vi gå videre på alt det traumatiske. Og det er jo ikke sånn at man har levd årevis med en person og aldri har opplevd noe godt. Den personen vil haa kvaliteter mn setter pris på, selv om det ofte er påtatt. Så du har kommet et steg videre ved og anerkjenne at det er noe ved personen du vil savne. Det viktigste er og ved siden av tenke at man aldri vil involvere seg med den personen igjen. Det blir en sorgprosess uansett hvor åpenlyst det er at man ikke har det bra i forholdet. Husk at det er veldig vanskelig for andre og forstå dette, de ser bare det jævlige personen har gjort og klarer ikke fatte at du savner noe! Snakk med en profesjonell:-) lykke til!

Anonym poster: 2baa1fba736704fd092761fceff3c138

[Gjest Sweet Violet]

Du gjorde det eneste rette! Jeg forlot min samboer i fjor sommer etter 10 år med emosjonell og verbal vold. Vi ble sammen da jeg var 18 år og hadde ingen selvtillit, et perfekt offer. Jeg mistet meg selv helt underveis da han jobbet systematisk med å bryte meg ned. Jeg innså ikke før etter jeg dro hvor ille det faktisk var, og hva jeg hadde gått gjennom. Et par måneder etter bruddet fant jeg en artikkel som omhandlet psykisk vold, og jeg fikk en åpenbaring.

Da vi var sammen trodde jeg at jeg var problemet, at det var jeg som slet psykisk og lagde problemer. Han benektet ofte ting han hadde sagt og gjort da jeg konfronterte han med det, noe som fikk meg til å tvile på meg selv. "Overdriver jeg? Har det i det hele tatt skjedd?" Han kalte meg nedverdigende ting hver dag, han kritiserte mine interesserer og meninger. Han beskyldte med for å være utro, han sa jeg hatet hans familie, noe som absolutt ikke stemte. Jeg fikk ofte høre at jeg var ondskapsfull og en egoist. Var jeg i godt humør fikk jeg beskjed om å roe meg og holde kjeft. Det endte med at jeg ble deprimert og asosial. Jeg trodde faktisk jeg ikke likte å omgås folk i flere år.

Jeg begynte å studere, noe som ble begynnelsen på slutten for oss. Det ironiske er at det var min eks som ville at jeg skulle ta utdanning. Det som skjedde var at studiene ga meg selvtillitt, jeg innså at jeg mestret noe. Jeg var ikke så udugelig som min eks sa jeg var. Da jeg begynte på master steg selvtilliten enda mer, og da jeg fikk min første jobb etter endt utdanning, så følte jeg meg sterkere enn noensinne. Dette merket min eks og jeg går ut fra at han ble redd for å miste meg. Han kom da med trusler om at han hadde så lyst til å slå meg. Han prøvde også å tvinge meg til å få barn med han... Det var da jeg skjønte at det ikke gikk lengre, og jeg måtte komme meg ut.

Det verste er at jeg hadde så utrolig dårlig samvittighet da jeg gikk. Jeg følte meg som den mest usle personen noensinne. Han hadde jo minnet meg på gang på gang hvor heldig jeg var som hadde han! Men samtidig så husket jeg jo alt han hadde sagt for å holde meg nede. "Du er utgått på dato. Alle gutter ser på deg som en gammel røy!" var noe av det som gikk igjen da jeg tok master. Jeg var et par år eldre enn studiekameratene mine, og jeg var den eneste jenten i kullet...

Han fikk meg til å miste troen på meg selv og mine talenter. Sakte men sikkert fikk jeg troen tilbake etter at jeg dro. Jeg har blitt sosial igjen, jeg har fått så mange nye venner og bekjente. Jeg har funnet meg selv igjen, og det føles så bra. Jeg var ikke meg selv da vi var sammen, jeg var den han ville jeg skulle være. Et skall, en nikkedukke. Det er så godt å ikke være redd for å gjøre noe feil, det er så godt å leve igjen. Jeg har mistet over 10 år av mitt liv, men det siste halvåret har vært så givende at jeg nesten har glemt min fortid.

Det du gjorde krever mot! Det tar tid før du innser at det var helt riktig avgjørelse, jeg slet med dårlig samvittighet et par måneder etter jeg gikk. Jeg savnet han ikke et sekund, men jeg følte meg som sagt som et dårlig menneske for at jeg dro. Min eks fant en ny en etter to måneder, bare det viste hvor lite jeg betydde for han. Det som plager meg nå er hvordan hun nye har det... Jeg vet at han ikke har blitt et godt menneske.

Det du gjorde er, som sagt, helt riktig! Du er akkurat der du skal være nå! Og det blir bare bedre, jeg lover! Jeg heier på deg!

[AnonymBruker]

Er det noen som har vært i en tilsvarende situasjon som vil dele noen erfaringer?

Ja.. Du må bare ta deg god tid. Venne deg til å være alene/uten han.

Det er uvant, men det kommer seg etterhvert.

For meg tok det 2 år før jeg var klar for noe nytt igjen etter et 10 år langt tilsvarende forhold.

Anonym poster: 437cdd802325fb9cf47c5600d282695a

[anjam]

Jeg kjenne meg veldig igjen i det de fleste av dere skriver. Har vært sammen med han i 4 år. To barn på 2 og 4 år og det er de to ungene som lider mest føler jeg. Selv om jeg har det bedre nå så har ungene det mye verre enn før. For nå får de ikke se mammaen sin mens de er hos han eller pappaen mens de er hos meg. Gutten på snart 5 forstår mer enn vi tror. Og han vil ikke vær hos meg lenger. Jeg har flyttet ut før litt over to uker siden og i begynnelsen så sa gutten at han ikke vil at mamma bor i sitt egen leilighet, men at alle sammen bor i huset. Det var greit å vær hos meg noen dager. Nå vil han ikke gå i barnehagen en gang for han er redd at jeg kommer å hente han og ikke pappaen. Det var i hvertfall det pappaen sa til meg. Det er så vondt å høre noe sånt at jeg ikke har ord for det. Jeg var sikkert på at ALT er bedre enn det vi hadde når vi bodde i lag men nå er jeg ikke sikkert i det heile tatt lenger.

[AnonymBruker]

Jeg kjenne meg veldig igjen i det de fleste av dere skriver. Har vært sammen med han i 4 år. To barn på 2 og 4 år og det er de to ungene som lider mest føler jeg. Selv om jeg har det bedre nå så har ungene det mye verre enn før. For nå får de ikke se mammaen sin mens de er hos han eller pappaen mens de er hos meg. Gutten på snart 5 forstår mer enn vi tror. Og han vil ikke vær hos meg lenger. Jeg har flyttet ut før litt over to uker siden og i begynnelsen så sa gutten at han ikke vil at mamma bor i sitt egen leilighet, men at alle sammen bor i huset. Det var greit å vær hos meg noen dager. Nå vil han ikke gå i barnehagen en gang for han er redd at jeg kommer å hente han og ikke pappaen. Det var i hvertfall det pappaen sa til meg. Det er så vondt å høre noe sånt at jeg ikke har ord for det. Jeg var sikkert på at ALT er bedre enn det vi hadde når vi bodde i lag men nå er jeg ikke sikkert i det heile tatt lenger.

Dette er en veldig vanlig hersketeknikk må du huske. Gir barnet uttrykk for at det ikke vil i barnehagen, eller er det faren som forteller deg dette? Alle barn vil nok ha en reaksjon på et samlivsbrudd, og husk t det også gjerne går mest utover den personen barnet er tryggest på, så ta det som et kompliment fra barnet om det utagerer hos deg. Barnet er garantert glad når du kommer og henter, og her gjelder det og skille mellom hva du selv opplever med barna og det faren sier. Bf her prøver også og fortelle meg hvor glad barnet er i han, hvordan det lyser opp når han kommer osv. Selv ser jeg ay barnet er glad når han kommer, men skuffelsen er stor over at bf kun vil drikke og fiske i hva som skjer med mitt liv (har under tilsyn foreløpig), og barnet gråter sårt om jeg forlater rommet, og er likegyldig når bf skal dra. Blir mye påtvingte klemmer osv og barnet trekker kun til meg. Sånne mennesker kan få deg til og tro på det motsatte av hva du vet 100%! En håpløs følelse, men det blir bedre jo mer avstand du får:-)

Anonym poster: 2baa1fba736704fd092761fceff3c138

[AnonymBruker]

*drikke kaffe, alkohol drikker han heldigvis ikke hjemme hos meg på besøk hos barnet

Anonym poster: 2baa1fba736704fd092761fceff3c138

[Gjest Gjest]

Det er så sterkt å lese om dette !.

Respekt for at du og dere står frem. Nå er jeg mann og opplever det samme med kvinnelig samboer.

Hun hakker og bjeffer og bryter ned ungene og meg. Uheldigvis så har jeg ikke penger til å rømme med ungene.

Men mye av forklaringen tror jeg må ligge i at samboer min ble seksuellt misbrukt som barn og fikk daglige doser med beltet.

Og hun har vært utro med herpes som resultat.

Kan det være bakenforliggende forklaringer på det som dere og opplever ?.

Det som best forklarer sånne situasjoner er http://no.wikipedia....ckholmsyndromet

[I Grosny]

Hvordan kan jeg jobbe med å gå videre uten han? Akkurat nå bruker jeg papirlommetørkle etter papirlommetørkle fordi jeg bare griner og griner. Jeg har ikke tillatt meg selv å gråte over bruddet før, gjorde det egentlig ikke nå heller, men nå bare kom det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal hente meg inn igjen og hvilke lyspunkter jeg skal lete etter. Føler meg bare helt knust.

Jeg tror gråtinga er en viktig del av prosessen, og at hver tåre avslutter en dråpe med kjærlighetssorg. Det er bra at du har fått igang gråtinga.