Må det alltid være så vanskelig med familie?

[AnonymBruker]

Jeg har en familie som er veldig sære, de har egne "sosiale regler" og alle er så gode venner og vi er bare en stor happy family. Men sannheten er at ingen egentlig liker hverandre, de prater stygt om hverandre og det er vanskelig å vite hvem som er venner med hvem nå.

Jeg er ikke så inn i familien, møter de sjeldent, er litt annerledes enn de, liker ikke så mye folk og over lengre tid. Og de savner meg ikke akkurat. Nei, hører sjeldent noe annet enn til bursdager.

Til poenget, jeg er en type som liker ro, er jeg sliten etter jobb så synes ikke jeg det er koselig med halve slekta på besøk, og jeg synes ikke det er så greit og legge seg og sove mens jeg har fem-ti familiemedlemmer på stua og resten av huset. Det synes disse. De skjønner ikke hvorfor jeg er så "vanskelig" og en gang prøvde jeg å si at jeg ikke orker besøk og de tok ikke hintet, så jeg bare gikk. Personene det gjaldt ble super fornærma og har ikke prata med meg enda. Og dette skaper jo konflikter for alle som prater med disse må jo være på "deres lag" for at det skal være greit. Så jeg sitter jo igjen stort sett alene.

Nå er det jo sånn at jeg sjeldent haddekontakt med de, så i hverdagen så tenker jeg ikke så mye over det. Men da jeg blir bedt i selskaper av de få som "liker" meg enda, så blir jeg oversett at de som da ikke liker meg lenger. Og jeg synes det er for dumt, jeg synes det er supernarnslig. Men samtidig tar det mye av min energi. Nå har det vært mye sånne selskaper og div, så jeg har fått det nært innpå meg over en lengre periode, og jeg merker at det gjør meg sliten. Psykisk og fysisk. Jeg synes det er så vanskelig å forholde meg til en familie som skal ha det på sin måte bestandig og hvis du sier imot så er du vanskelig og uhøflig.

Jeg kan ikke være meg selv med de, for jeg er ikke bra nok. De vil jo ikke ha noe med meg å gjøre egentlig, men det er litt greit å "herse" med meg innimellom. Jeg har jo prøvd å si ifra, men da er de sure kanskje i et år eller to. Så det var ikke til nå vært verdt det.

Begynner å lure på meg selv, og om det virkelig er jeg som er så vanskelig. Er det virkelig min feil bestandig?

Jeg synes det er så vanskelig å føle seg så lite verdt.

Jeg prøver og ikke tenke på det, men da jeg hører andre som har et godt forhold til sin famile, så blir jeg så trist, for jeg skulle så ønske jeg hadde hatt en familie som støttet meg i tykt og tynt.

Og jeg snakker om foreldre,søsken, tanter, onkler, søskenbarn og til og med besteforeldre.

Anonym poster: 188ea45c7cdf4244af4da1f5f7daaad7

[Gjest gear]

Stor klem til deg, TS.

Det er vanskelig å ha det slik som du beskriver. Jeg har selv en familiesituasjon som er ganske lik din. Har dessverre ikke funnet noen gode løsninger på problemet.

Mange sier at man kan jo bare skaffe seg venner og sånt som man kan ha et godt forhold til. Men ikke er det så veldig lett å skaffe seg gode venner som kan virke som familie. Dessuten blir aldri venner helt likt som familie, noen som har kjent deg siden du var født, som kjenner slekta og alt det der. Om man har gode venner er det gull verdt, men de kan aldri erstatte mitt savn etter en familie som bryr seg om meg som person, og som jeg kan få lov til å bry meg om tilbake.

For meg er det et savn som aldri kommer til å gå bort. Jeg er også misunnelig på venner som har en noenlunde normal og inkluderende familie. Jeg takler min familiesituasjon som best jeg kan, men det blir aldri mulig av den grunn å fjerne savnet.

Jeg håper du finner ut av det og fikser det bedre enn meg.

[AnonymBruker]

Ganske lik situasjon her selv om det bare er nær familie for min del. Resten av slekta har jeg aldri blitt kjent med siden ingen har et godt forhold til hverandre.

Blir sliten og ofte deprimert av å være med min familie. Ingenting jeg gjør eller sier er aldri bra nok. Jeg er ganske forskjellig fra dem og det liker de ikke. Prøvde desperat i mange år å få og håpe at de likte meg og var stolt av meg. Har gitt opp det nå egentlig. Orker bare ikke og vil heller fokusere på å bli glad i meg selv og gjøre det jeg vil.

De skal alltid prøve å bestemme over meg og prøve å ta valg for meg. Det liker ikke jeg og det er jo negativt det også. Uff, blir nesten litt matt av bare å skrive dette.

De er ok i små doser, men når vi har mye kontakt så blir det veldig kvelende for meg.

Så min erfaring er at ja, det er alltid så vanskelig med familie. Misunner de som har et godt forhold til familien og kan være seg selv uten at det alltid må være et eller annet som ikke er bra nok osv.

Har vel ingen gode tips utenom at du ikke må la dem ødelegge for deg og vær deg selv. Ikke la dem diktere hva du syns er ok eller ikke.

Anonym poster: 0925aaa21dcddc9eac8b5815fcc84f6e

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å ha familiemedlemmer som man ikke kommer overens med (som ikke liker deg, og som du ikke liker), og det eneste rådet jeg har er å tenke at man ikke behøver å like dem man er i familie med.

Man velger dessverre ikke familie selv, og selv om man har "samme blod" er det ikke slik at man må like hverandre - man må ikke være glad i hverandre. Det betyr også at man ikke må godta å bli behandlet dårlig av familiemedlemmer: Har du noe du vil si til dem, så gjør det. Vil du kutte kontakten med dem, så gjør det. Vil du unngå dem i enkelte situasjoner, så gjør det. Gjør det du vil, gjør det som gagner deg.

Anonym poster: 92d00a6972a4c6371ef1c8c2cae135bb