Når man føyer seg etter andre, hvordan skaffe seg en identitet?

[AnonymBruker]

Hvordan skaper man seg en identitet? Jeg er 30 og har ingen. Vet ikke hva jeg mener, synes, tenker, føler og har endt opp med psykiske problemer. Er jo ikke helt blank, men dere skjønner..... Helt fra jeg var liten har jeg vært tilbaketrukken, lite aktiv, lat og sjenert. Jeg har stort sett latt meg bli avhengig av foreldre og venner, og latt andre ta avgjørelser som virket fornuftige. Dette har gjort meg usikker på det meste, og jeg er redd for å gjøre feil. På grunn av at jeg aldri har forstått meg på meg selv har jeg gjort valg som ikke har passet meg, feil utdanning og slikt. Innerst inne føler jeg meg ambisiøs, og har lyst å finne en form for karrierevei hvor jeg kan utvikle meg. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og står i dag på en form for startstrek etter å ha innsett at jeg har valgt feil. Jeg har selvfølgelig funnet meg en kjæreste som trives med å ta ansvar, har masse meninger og vet hva han vil. Jeg har så lyst til å være mer sånn, har lyst til å lære meg å være selvhevdende, ha litt peil på ting.

Anonym poster: 11cfdab63f4ea5e7b85a68fb0f9df756

[Gjest Gjest]

http://www.aftenpost...icle1462563.ece

http://www.karisorlie.no/

Noe for deg?

[AnonymBruker]

Kan du svare på disse spørsmålene:

Hva får deg til å smile?

Hva gjør deg irritert?

Hva gjør deg flau?

Hva gjør deg trist?

Hva får deg til å le høyt?

Så tar vi det derfra

Anonym poster: 226a795995eb13019d153e2a1ea2a0d7

[Steinar40]

Begynn å tenke selv.

Det ække ulovlig.

[Gjest Faerunpedia]

Ta deg litt alenetid iblant. Sett deg på en cafe etc, glem alt hva andre rundt deg mener og prøv å skriv ned hva du selv liker, misliker, ønsker for fremtiden. I begynnelsen kommer det kanskje ikke så mye, men du kan jo skrive ned bagatellmessige ting, som jeg liker noen ganger å lese en god bok. Bli bevisst dine egne følelser i hverdagen, hva du liker eller ikke liker. Gjør dette regelmessig, kanskje du blir mer kjent med deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har det nøyaktig slik som deg Ts men selv etter flere år i terapi sliter jeg i selskap med mange.

Derfor holder jeg meg mye alene eller med få nære og kjære og er mye på debattfora mm..

Andres meninger merker jeg har lett for å skjære gjennom uansett og jeg merker at de er vant til å ovekjøre meg og sewtter alle krefter inn på fortsatt å gjøre det og det merker jeg at jeg ikke tåler lenger så da holder jeg meg unna dem for vil ikke ned i det tause fåmælte sporet igjen.

Lettere å holde på meg og mitt ved å holde dem på en avstand som er lang nok.

Jeg ble forresten overstyrt og slått av mine foreldre da jeg var liten og også overstyrt i voksen alder. Det er jo gjerne i småbarnsalder man skal trene seg på å hevde sine meninger osv..så jeg tror det kan ligge en sammenheng der, bortfall av trassalder osv., at jeg ikke tore si ifra lenger..

Jeg husker jeg satt i klassen og håpet at noen ville stille de spørsmålene som brant på tungen min. Ofte kom de aldri og jeg ble en mester på å bite ting i meg , ikke ytre det grann for hvem var vel jeg,ikke det grann. Slik føltes det.

Et veldig handicap er det hvertfall og ekstra viktig blir det derfor å holde på sine verdier og meninger når man som meg etter år i terapi blir seg dette bevisst. For der står folk i kø som ønsker å overstyre og eie deg.

Ikke la dem.Lenger.

Du verden for en makt de har hatt over meg i alle disse år, uten at jeg løftet en finger for å stoppe dem, vel nå er det stopp og det er mest vondt for dem.

Du må sette deg ned med en terapeut , tenke tilbake hvordan alt begynte. Ikke lett, men så absolutt verd det. tillat deg å være litt egoistisk,Det har du så absolutt fortjent.

Sympatiklem til deg Ts.

NB: vil anbefale deg å google "stille piker"samt av Alice Miller. jeg fikk en ahaopplevelse av å lese det.

Anonym poster: 83f7bd45bc3d13e4d4a58fd5c3cbe69b