Fødselsdepresjon med første barn, hva med neste barn?

[AnonymBruker]

Kort forklart, etter at første mann ble født fikk jeg diagnosen fødselsdepresjon. Jeg kjente fra dag en at noe var galt, jeg hadde panikk for nettene (gikk virkelig å grudde meg hele dagen), fikk ikke sove selv om barnet sov, eide ikke matlyst osv. Etter en måneds tid knakk jeg sammen, ble sykmeldt og fikk heldigvis veldig god hjelp.

Men selv om dette endte godt så står disse 3-4 mnd som noe jeg absolut ikke vil oppleve igjen. Samtidig er jo ønsket om flere barn der. Så derfor spør jeg her, dere som slet med fødselsdepresjon med første mann hvordan gikk det med senere barn. Fikk dere hjelp på forhånd? Gikk det problemfritt evt problemer på nytt.

Vet vi alle er ulike, men greit å høre noen historier.

Anonym poster: 0d02a398f5dc0039eaa565041a88cea4

[AnonymBruker]

Vi stopper ved barn nr 1 delvis pga fødselsdepresjonen jeg hadde. Det var for tungt psykisk til at noen av oss vil at jeg skal risikere å måtte gå gjennom det igjen.

Anonym poster: 9f9527378d81b0321b6b364271ebf783

[AnonymBruker]

Jeg har to i nær omgangskrets som hadde fødselsdepresjoner med første barn, men der det gikk strålende med barn nummer to. Hun ene fikk hjelp i forkant for å forebygge, hun andre ikke.

Anonym poster: 7b733b0af1116021f4ce990af9cb46b3

[Celtic Heart]

Hadde ikke fødselsdepresjon med førstemann, men fikk derimot med andre.

Det beste ville nok vært å snakke med legen din, som vil ha mer svar på hva som kan gjøres i forkant og at du eventuelt vil få langt bedre oppfølging i etterkant av fødsel.

[AnonymBruker]

Jeg hadde fødselsdepresjon med barn nummer en som jeg ikke fikk hjelp med før mange år senere. Da jeg først tok sjansen på å få barn igjen flere år etter det igjen, fikk jeg svangerskapsdepresjon. Da fikk jeg heldigvis sagt fra på et tidlig stadie og full oppbacking på alle fronter, med unntak fra den nye barnefaren som ikke forsto noen ting og gjorde alt bare verre.

Tenkte jeg bare ville nevne dette, at man kan være like disponibel for depresjon ved ulike svangerskap. Men noen ganger går det bra og noen ganger går det bedre. Andre ganger blir det verre.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal si for å muntre deg opp til å få et barn til, for alle fortjener jo det. Men det er noe med virkelig destruktiv depresjon som jeg synes ingen fortjener.

Men jeg tror også på at om man er virkelig forberedt og virkelig godt bygget opp igjen, så kan det hele gå veldig bra. Har du støtteaparatet i orden rundt deg og er din mann en stor del av dette?

Anonym poster: 51ad8fe065fe67403a78e25288eb534b

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg tror jeg har et bra apparat rundt meg og mannen er en del av det. Han vet hva vi slet med og han vet jeg trenger han hvis vi skal prøve en gang til. Er også ikke redd for å be om hjelp og snakke om det. Håper at jeg blir hørt hvis det evt skulle skje med nummer to også, for jeg kjenner meg selv ganske godt.

Tror grunnen til at ting gikk greit første gang er at når jeg endelig ble hørt og fikk hjelp så tok jeg det i mot med åpne armer og jobbet sammen med de. Hadde en dyktig fastlege som jeg desverre ikke har lenger (dvs han har byttet jobb).

Skal nok bruke helgen til å tenke litt og så får vi se hvor det går, vil så gjerne gå gravid engang til, er barselsperioden jeg har panikk for.

Anonym poster: 0d02a398f5dc0039eaa565041a88cea4

[-Englefjes-]

Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann, og hadde av den grunn stpre tilknytningsproblemer. Jeg gikk i behandling, og følte at ting kom på plass da jeg begynte å jobbe igjen da hun var nesten ett år. Da jeg ble gravid med andremann følte jeg at brikkene falt helt på plass mht. tilknytningen med eldste, men var naturlig nok redd for å få fødselsdepresjon igjen. Jeg snakket mye med fastlegen min om dette, og gikk til samtale med spesialjordmor, noe som hjalp mye.

Da andremann kom kjente jeg straks tilknytning, og jeg fikk ikke fødselsdepresjon. Det jeg imidlertid ble tatt fullstendig på sengen av var hvor tøft det var at jeg fikk så dårlig samvittighet overfor storesøster mtp. at jeg brukte lang tid på å bli glad i henne, i motsetning til hva jeg opplevde med lillebror. Jeg oppdaget også at jeg fortsatt hadde tilknytningsproblemer til henne. Dette resulterte i en ny depresjon da lillebror var to måneder. Jeg kan vel si at det var en form for fødselsdepresjon; i grunnen var det fødselsdepresjonen med storesøster som aldri var blitt ferdig bearbeiedet.

Nå har jeg fått masse hjelp og ting har i grunnen falt veldig på plass. Hadde den opprinnelige fødselsdepresjonen blitt tilstrekkelig behandlet da den inntraff, tror jeg ikke at jeg hadde blitt dårlig i denne barselperioden, men man vet jo aldri. Jeg er nok disponert for depresjon, og jeg innser at jeg er ekstremt sårbar i enkelte perioder i livet, perioder som barseltid. Dette er en av flere grunner til at vi ikke vil ha flere barn enn dem vi har. Men jeg er likevel sjeleglad for at vi fikk nummer to.

[-Englefjes-]

Og så må jeg bare si at jeg skjønner utrolig godt at du vegrer deg for en ny barseltid. Fødselsdepresjon er virkelig grusomt, og ikke noe jeg unner noen. Jeg har aldri noensinne følt meg så verdiløs, fortapt, trist og motløs. Grusomt!

[AnonymBruker]

Som en som har vært deprimert store deler av livet virker 3-4 måneder som en ferie.

Sikker på at du ikke overdriver litt?

Anonym poster: 1f2aa7f846476ae97e5fcbf29fe1807b

[-Englefjes-]

Som en som har vært deprimert store deler av livet virker 3-4 måneder som en ferie.

Sikker på at du ikke overdriver litt?

Anonym poster: 1f2aa7f846476ae97e5fcbf29fe1807b

Så fordi noen andre har vært mer deprimert så skal man ikke være redd for å oppleve en kortvarig depresjon igjen?

Fødselsdepresjon er faktisk veldig heftig, og det er ekstremt vondt når man opplever at man bare har lyst til å hive ungen ut vinduet eller gi den fra seg. Det å ikke oppleve lykke i det hele tatt med det å få barn, det at man bare ser svart på fremtiden fordi man har fått barn og i tillegg måtte ta seg av barnet døgnet rundt er veldig, veldig tøft. De fleste opplever barseltid som tøft uansett, når man har en heftig depresjon på toppen skal det mye til for å klare å holde seg på beina. Ubehandlede fødeselsdeperesjoner kan få svært alvorlige konsekvenser for f.eks mor-barn-forholdet.

[Tolly]

Det pågår et spennende forskningsprosjekt om sammenhengen mellom fødselsdepresjon og vitamin D. En stor undersøkelse viste at over 60 % av de rammede også hadde for lite vit d. De nasjonale retningslingene for anbefalt inntak er endret fra 10 til 25 ug pr dag.

[Kardinal]

.....

Endret 21. juli 2013 av Kardinal

[Kardinal]

.....

Endret 21. juli 2013 av Kardinal

[Stinelin]

Jeg var også deprimert med nr.1, og nå er jeg i gang med nr.2. Spent på hvordan det går, men føler at jeg er bedre forberedt, og har apparatet klart rundt meg. har snakket med lege og jordmor, og kan begynne med samtaler med psykiatrisk sykepleier igjen når som helst.

Og ikke minst håper jeg at jeg har vent meg til hverdagen med barn nå, slik at det ikke vil føles like tungt som med førstemann. Jeg har slitt med tilknytningen, og håper det går bedre med nestemann. håper bare ikke jeg får en nedtur mtp nr.1 igjen.

Jeg er mer bevisst i forhold til hvordan jeg vil ha det etter fødselen denne gangen. Sist så jeg knapt babyen før 3-4 timer etter keisersnitt, tror kanskje det hadde litt å si.

Som en som har vært deprimert store deler av livet virker 3-4 måneder som en ferie.

Sikker på at du ikke overdriver litt?

Anonym poster: 1f2aa7f846476ae97e5fcbf29fe1807b

Skikkelig unødvendig å sammenligne slik. Det er tungt nok å være deprimert fra før, om ikke andre (som er "bedre" på depresjon) skal komme å si at man overdriver.

[-Englefjes-]

Skikkelig unødvendig å sammenligne slik. Det er tungt nok å være deprimert fra før, om ikke andre (som er "bedre" på depresjon) skal komme å si at man overdriver.

Takk! Du fikk til å enkelt formulere akkurat det jeg tenkte.

Jeg krysser fingrene for at det går bra med deg denne gangen!

[Stinelin]

Takk! Du fikk til å enkelt formulere akkurat det jeg tenkte.

Jeg krysser fingrene for at det går bra med deg denne gangen!

Takk

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar, ser litt lysere på ting nå og skal da snakke med lege og jordmor om det blir aktuelt. Jeg føler meg også sterkere og mer forberedt denne gangen pluss at hverdagen alt er snudd på hodet pga nr 1.

Og til deg som synes at 3-4 mnd høres ut som ingenting så er jeg faktisk ikke enig. Jeg unner ingen å slite med depresjon uansett lengde og jeg håper du også får hjelp. Jeg har slet noen år før jeg ble gravid også og da tok det tid å få hjelp, så jeg er sikkert litt disponert, et ganske følsomt menneske. Men da det kun var meg som var deprimert så var det kun meg, men å slite samtidig som man skulle ta seg av et nytt individ, fy ... Det er rett og slett meningsløst å rangere depresjoner, og en som har slitt med dette bør vel vite at man ikke oppsøker dette med glede igjen bare fordi man vet det kun varer i 3-4 mnd. Man kan faktisk finne på ganske mye dumt i løpet av den tiden...

Anonym poster: 0d02a398f5dc0039eaa565041a88cea4