Trassing, furting, krangling, og overfølsomhet.... DRITTLEI!

[AnonymBruker]

Å fy søren så lei jeg er av hele greia!

Jeg har to barn. Ett på 8 og ett på snart 3 år. Barnet på 8 år er såkalt overfølsom. Det vil si at humøret svinger veldig, og det kan resultere i plutselige utbrudd, plutselige grineanfall, eller at det blir lettere å starte opp kjekling og surskap med yngste.

Yngste driver på å klyver opp i senga hver natt. Koselig en gang i blandt, men når det har gått nesten en mnd siden det faktisk gikk an å sove en hel natt så finnes det ikke koselig lenger. Det er et par uker siden jeg gav opp å bære inn i senga igjen. Jeg klarer bare ikke å våkne til slik at jeg får gjort noe med det. Sambo har heller ikke fått sove bedre enn hva jeg har gjort så da er jo han like våken...

Hver eneste dag nå i en lengre periode har det vært mangel på søvn, trassing hele dagen, humørsvingninger av en annen verden, og furting som følge av at vi gir beskjed om at dette ikke er greit eller andre beskjeder som ikke passer eldste.

Både jeg og sambo har full jobb så det blir liksom ikke noe mulighet til å koble av på dagtid mens barna er på skole og i barnehage.

Dagen starter med krangel og trass, og når vi kommer hjem fra jobb og barna er hjemme så fortsetter den slik også. Nå har det vært så lenge sammenhengende at jeg er drittlei. Trøtt og lei, og orker faktisk ikke å ta tak i det mer. For min del kan de krangle til krampa tar dem. Bare jeg slipper å ha noe med det å gjøre. Det nytter jo ikke å gjøre noe for å prøve å løse konfliktene mellom dem uansett. Da blir det jo bare enda mer surskap og trass.

Jeg kjenner at jeg vil ha fred og ro for en gangs skyld. Jeg merker at jeg blir sur og irritert bare av tanken på å måtte komme hjem til det her. Den eneste tiden jeg faktisk er i godt humør er når jeg IKKE er hjemme. Men så snart jeg kommer hjem så er det ødelagt.

Typisk familieliv kommer noen til å si. Skjerp deg, er det enda flere som kommer til å si. Og til og med kommer flere til å si at vi må kontakte barnevernet og be om hjelp.

Det jeg har å si til det er: Typisk? Skjerpe meg? Er det ikke lov å være drittlei av eviglange perioder med bare negativt og surt? Jeg driter i hvor typisk det måtte være, jeg er ikke mindre lei av konstant krangel og bråk hjemme av den grunn!

Sånn, dagens utblåsning. Nå må jeg på jobb. Få min knøttlille dose med "godt humør" slik at jeg kanskje overlever denne ettermiddagen også.

Anonym poster: 155dfacad38cabf400ff1e9c41af1b11

[Gjest Gjest]

Kanskje du burde redusere jobbingen en periode. At dere begge jobber fullt + små barn høres jo ut som et mareritt..... En liten trøst, det vil ikke være sånn for alltid

[AnonymBruker]

Kanskje du burde redusere jobbingen en periode. At dere begge jobber fullt + små barn høres jo ut som et mareritt..... En liten trøst, det vil ikke være sånn for alltid

Nei, det er det jeg trøster meg med også.

Har har vurdert å ta en pause også. Men det må regnes på for å se om det faktisk er mulig. Og ikke minst må det diskuteres med sjefen for å finne ut hvilke muligheter jeg har i så måte.

Bare det høres ut som et ork og ekstra mas som jeg bare ikke gidder nå...

Jaja, må sette i gang her. Skal være på jobb om 30 minutt.

Anonym poster: fd0e5ba121c5e8fc08a97efaf5a8be5c

[Gjest Gjest]

Passe på så du ikke brenner deg helt ut da... Bedre å være føre var, og det vil sikkert sjefen din skjønne også. Lykke til

[Gjest x]

Barn kan ikke noe for at de er følsomme, og sure, stressa foreldre som viser lite kjærlighet og glede og bare er glad i ungene når de er blide og ikke plager og forstyrrer er bare oppskrift på en bedriten ungdomstid og psykiske problemer senere i livet. Å føle seg uelsket og ikke akseptert av foreldrene er noe av det verste et barn kan oppleve, spesielt et følsomt barn. Skjønner at dere har det kjipt, men dere er de voksne, dere har ansvaret, også for å se andre behov enn deres egne - spesielt deres egne barn.

[Gjest Gjest*]

Barn kan ikke noe for at de er følsomme, og sure, stressa foreldre som viser lite kjærlighet og glede og bare er glad i ungene når de er blide og ikke plager og forstyrrer er bare oppskrift på en bedriten ungdomstid og psykiske problemer senere i livet. Å føle seg uelsket og ikke akseptert av foreldrene er noe av det verste et barn kan oppleve, spesielt et følsomt barn. Skjønner at dere har det kjipt, men dere er de voksne, dere har ansvaret, også for å se andre behov enn deres egne - spesielt deres egne barn.

Jaggu klarte du å fange opp mye informasjon fra HI.

Det er vel mulig å være sliten, lei, og i mindre godt humør uten at det betyr at barna ikke blir elsket eller ikke føler seg akseptert?

Dette er et innlegg om at TS er sliten og lei, ikke om at hun ikke bryr seg om barna!

[Gjest Gjest]

Det er helt normalt å være sliten når man ha små barn! Det er hektisk og ansvaret er stort, i tillegg forstyrres søvnen. Du elsker sikkert dine barn like mye som alle andre mødre. Og samtidig ønsker vi oss noen ganger langt vekk Ingen fare! Det blir bedre, og senere i livet når de søker ut av hjemmet, vil du lengte tilbake til tiden de var små og nær deg.

[AnonymBruker]

Kanskje eldste er bipolar?

Anonym poster: 60c9636d43e4964f9a7b167b1dd20129

[Gjest MamaQuilla]

Kanskje eldste er bipolar?

Anonym poster: 60c9636d43e4964f9a7b167b1dd20129

Man diagnostiserer ikke barn på åtte år uansett.

Endret 5. mai 2013 av MamaQuilla

[Ellevill]

Kanskje eldste er bipolar?

Anonym poster: 60c9636d43e4964f9a7b167b1dd20129

Herregud, er du seriøs??

[Gjest Gjest]

Anbefaler "Your Highly Sensitive Child" til alle foreldre med "overfølsomme" barn. Jeg har hatt stor nytte av den.

[lykkelige.meg]

For meg høres det ut som dere trenger litt mer søvn. Hva med å begynne med at enten du eller far sover i en annen seng for en periode, og lar guttungen sove med den andre av dere? Jeg vet det ikke er ideelt, men som en start kan det være veldig bra. Alt blir så mye mye enklere når man får tilstrekkelig med søvn. Vi har løst det på den måten de periodene vi har hatt med barn i senga. Og hver gang har vi det gått seg til at ungen sover i sin egen seng til slutt, med to blide foreldre under prosessen

[Gjest navnelapp]

Sjekk ut om du og mannen din kan få rettleiing i å bruke Marte Meo-metoden. Det er eit foreldrerettleiingsprogram som veldig mange har stor nytte av. Det virkar som dokke treng litt støtte på foreldrerolla, ganske enkelt.

[AnonymBruker]

Kanskje eldste er bipolar?

Anonym poster: 60c9636d43e4964f9a7b167b1dd20129

Ånei, så sier vi ikke det.

Anbefaler "Your Highly Sensitive Child" til alle foreldre med "overfølsomme" barn. Jeg har hatt stor nytte av den.

Jeg visste faktisk ikke at det finnes litteratur om slike ting. Men så klart, det føles jo som å være helt alene. Ingen snakker om det, og det er vanskelig å finne god informasjon om slike ting.

Folk sier hele tiden at alle barn er følsomme og har et enormt følelsesregister og at det er helt naturlig. Virker ikke som at folk evner å se at ting faktisk kan være utenfor normalen i enkelte tilfeller.

Tusen takk for tips forresten. Hvor får man tak i den?

For meg høres det ut som dere trenger litt mer søvn. Hva med å begynne med at enten du eller far sover i en annen seng for en periode, og lar guttungen sove med den andre av dere? Jeg vet det ikke er ideelt, men som en start kan det være veldig bra. Alt blir så mye mye enklere når man får tilstrekkelig med søvn. Vi har løst det på den måten de periodene vi har hatt med barn i senga. Og hver gang har vi det gått seg til at ungen sover i sin egen seng til slutt, med to blide foreldre under prosessen

Ja søvn er ikke akkurat det vi får mest av alltid. Så ja, det trenger vi absolutt mer av.

Stort sett så går det faktisk veldig fint, både med søvn og andre problemer. Men nå er vi i en laaaang periode som er helt utmattende. Ja, det går over. Men her og nå så føles det ikke sånn...

TS

Anonym poster: fd0e5ba121c5e8fc08a97efaf5a8be5c

[Ciara]

Vil bare gi deg en klem

Dette høres tøft ut. Har dere noen som kan passe ungene en helg, så du og mannen får reist vekk og sovet litt? Kanskje ser dere litt bedre hvordan dere skal gripe fatt i situasjonen når dere er mer uthvilte?

[Ciara]

...og må bare si at jeg ikke syntes dette høres ut som noe som kvalifiserer til noen diagnoser hos verken den ene eller den andre. Jeg synes omtrent alle tråder her på barneforumet får svar av en gjest som mener ungene har ADHD, Aspergers eller noe annet. Akkurat det man trenger å høre når tilværelsen er tøff.

[AnonymBruker]

Som noen andre over her foreslo; legg dere på hvert deres soverom en stund, slik at en av dere får sove ut.. Jeg og mannen min gjorde det i en periode da småen kom opp i senga hver natt. Vi pleide å ta annenhver uke, og så fikk vi ligge lenge annenhver helg. Vi tok også mye av ansvaret for barn og hjem annenhver uke, så på mine "friuker" kunne jeg dra ut for å trene, møte venninner osv. Så ble ting bedre etter hvert Deilig å vite at jeg får en uke "fri" om x antall dager, når det stormer som verst.

Anonym poster: 9d5ce238e731731b08f577c597936130