Pause i et forhold der vi har en 3mnd gammel baby

[Gjest Frustrert mann]

Hei.

Jeg er en mann som trenger noen råd og historier fra dere damer her om en situasjon jeg er er i med kjæresten min, jeg er 30 år, hun er 25år. Vi har kjent vedandre halve livet da hun er lillesøsteren til en kamerat av meg som døde for 5 år siden. Vi møttes om vinteren i 2012 å fikk god kjemi med engang. Vi ble forelska. Jeg hadde vært singel i 5 år da jeg har vært i to forhold før der eks damene var utro mens jeg var å sona en dom (ikke noe alvorlig forbrytelse). Kjæresten som jeg har nå har også hatt noen uheldige forhold, spessielt et som dreide seg om en maktsjuk, sjalu gærning hun var sammen med, som var en grunnene hun kontakte meg etter det var slutt mellom dem. Hun trengte råd skreiv hun i en melding, men har seinere sagt at hun var forelska i meg og ville ha meg, det tok 6 mnd fra første melding til hun tok steget å avtalte om hun kunne komme hjem til meg. Hun sov over første natta uten at vi hadde sex, jeg hadde respekt for henne, det synes hun var et pluss i boka siden hun var i en sårbar tid. Så dro hun til en institusjon som allerede var planlagt før hun kom til meg den kvelden. Neste gang vi så vedandre var 1 mnd etterpå, da hadde vi sex første gang. Etter det møttes vi 1 gang i måneden, noe som funket helt greit, vi var forelska. Hun kom ut av institusjonen i slutten av april 2012. Vi hadde masse sex i mai, noe som resulterte i at hun ble gravid, hun fant det ut i slutten av juni. Før hun ble gravid hadde hun sagt at jeg var den hun ville dele resten av livet sitt med å få barn med og jeg ble super-glad av å høre nyheten om det lille nurket inni magen hennes, så vi valgte å beholde barnet. I svangerskapet begynte endringer å skje, ikke så rart, ingen av oss har barn fra før, så dette var nytt for oss begge. Hormoner gjorde at hun ble mer tilbakeholdene, noe jeg respekterte, hun var mest hos moren sin under savngerskapet. Vi dro 1 uke til syden i august, og hadde en fin uke, hadde sex 1 gang der siden sist i juni, hun var mye kvalm på den turen, så jeg verken maste tter sex eller drakk alkohol, jeg var der for henne og slappet av. Videre i svangerskapet blei hun sur og grinete over at jeg sendte henne for mye meldinger, noe jeg tolka som at hormonene var i sving, jeg sendte kanskje 3-4 meldinger om dagen fra morgen til kveld og alle var koselige. Jeg fikk aldri noe svar så sendte noen ganger en meld der jeg spurte om alt var bra siden hun ikke hadde svart, da blei hun helt klikk og mente at jeg maste og at hun skulle svare når hun fikk tid. Jeg bøyde meg i støvet å sa unnskyld, men sa også til henne at jeg ville være der for henne under svangerskapet. men siden hun har hatt sine dager på tidligere på året og før på institusjoner så tolka jeg det som at hun var vandt til å ha litt "space", selv under et svangerskap, så det respekterte jeg. Når fødselen nærmet seg fikk jeg innkalling til en ny soning (trafikkrelatert sak fra 2010, før vi blei sammen) og skulle snart inn i 40 dager. Da hadde hun meldt seg inn i en ny institusjon, der det er famileavdeling og man får en egen ordentlig leielighet mens man er der. Hun dro dit i januar og skal være der til januar 2014. Jeg bor i en liten leielighet og skal flytte til noe større der planen var at vi skal bo sammen etter at hun er ferdig på institusjonen.(Hun er foresten der for å avmediniseres). Lille miraklet vårt kom til verden i januar og alt gikk bra på fødselen, Vi hadde det fint på sjukehuset i 7 dager, vi var overlykkelig over det lille miraklet vi hadde skapt. Stolte foreldre med planer for fremtiden sammen. Jeg fikk bo i leieligheten på institusjonen 6 av 7 dager i uka til jeg skulle inn til soning i midten av februar. Den tiden sammen var kjempe bra, vi begge delte på oppgaver, jeg tok meg av raping og bleieskift etter amming. rydda mens hun slappet av med ungen osv. Jeg stiller opp! Vi kyssa mye, selv om hun ikke akkurat hadde sexlyst etter en fødsel, men vi hadde ikke hatt sex siden august! Jeg dro til fengsel, vi holdt kontakt over telefon (i fengsel er det faste telefontider der jeg var) så skjedde det igjen, når jeg hadde ringt noen dager uten å få svar, når hun først svarte tlf var hun flyforbanna for at jeg liksom maste! Og med begrepet masing mente hun at jeg ringte, ikke hva jeg sa over telefonen. Noen dager var ikke sånn, da var hun glad for å høre fra meg og sa hun gleda seg til jeg kom ut og hun savna meg. Etter 40 dager soning i slutten av mars var jeg tilbake i leieligheten, det var kjempe godt! Men da hadde planene endret seg i forhold til hvor mye jeg kunne være der, nå var det bare fra fredag til søndager plutselig! dette var det personalet som hadde bestemt, noe jeg syns var urimelig, jeg er jo faren til ungen og vil jo nyte den første tiden jeg også! Jeg fikk vært der 1 dag så skulle hun og de andre mødrene der med unger på fjellet 1 uke med personalet fra institusjonen. Helt greit tenkte jeg, da kunne jeg komme meg litt etter soning. Uka på fjellet sendte jeg bare 1 meld og sendte ingen fler til jeg fikk svar, det syns hun var kjempe flott, hun sendte masse koselig meldinger når hun hadde tid tilbake. Hun har jo ungen hele tiden så ikke rart det blir lite tid til tlf styr, så den skjønner jeg absolutt. Neste helg jeg var hos henne og ungen vår gikk alt bra, vi var en liten kjernefamilie, vi hadde det kjempe koselig. Så dro jeg til midtnorge for å hente en bil, sendte 1 koselig melding den dagen og ønske henne en fin dag. Fikk ikke svar som vanlig. Neste melding sendte jeg på kvelden og var en koselig melding der jeg til og med skreiv, "du er sikkert sliten så sorry om jeg kanskje maser litt". og da fikk jeg høre det! Da skreiv hun tilbake "Ja du maser nå, og dette har vi snakka om så mange ganger før..". Jeg blei satt ut egentlig, fordi dette hadde vi snakka om 2-3 ganger før på en 6mnd periode, og jeg så ikke på det som en big deal, og jeg prøvde ikke å plage henne heller. Dagen etter var alt i orden. Neste helg gikk fint sammen. Hun sendte de beste meldingene til meg noen gang. Som f.eks "Jeg savner deg så fælt, ELSKER ELSKER ELSKER DEG!!!". Neste helg etter gikk også fint, inntil søndagen da jeg hadde kommet hjem til meg selv. Da ringte hun å ville snakke om planer om å flytte sammen og at hun måtte skaffe seg et eget sted å bo først fordi hun ville se om forholdet kom til å fungere først. Jeg blei helt satt ut da også fordi forholdet har ikke vært noe annet enn bra, ja utenom når jeg har mast med en koselig sms for mye ikke sant. Så forteller hun meg dagen etterpå, nå mandagen som var 29 april at hun vil ha en pause i forholdet, hun hadde ikke følelser for meg akkurat nå mente hun. Jeg blei helt satt ut igjen og det nytta nesten ikke å snakka med henne da hun avbrøyt meg hele tiden og mente at det var jeg som avbrøyt henne, noe jeg ikke gjorde. Jeg holdt meg ydmyk noe hun også ble etterhvert i samtalen vi hadde under fire øyne. Jeg har vært tålmodig og vært der for henne hele veien igjennom institusjoner og svangerskap og alt! også vil hun ha pause??? Grunnen var fordi hun mente at diskusjonene om "masing" (som har vært 5 ganger eller noe) gjorde at vi hadde dårlig komunikasjon når vi diskuterte. Jeg tenker at hvorfor lage en diskusjon av en liten sak når man veit hvor den ender? også over noe som lite som at man sender en melding for mye. Ikke rat om jeg gjør det når jeg ikke får se ungen min eller hun i hverdagene. Jg vil jo være en del av denne tiden å vite hva som skjer med sønnen vår og henne. Nå har hun også sagt at eneste som får kanskje får oss tilbake er parterapi, noe jeg ikke skjønner helt. Jeg syns det er umodent og barnslig av henne å overdrive så mye om noen små batateller. Pause for meg har jeg ikke god erfaring med fra tidligere forhold. Pause er i de fleste tilfeller bare en umoden og feig måte å gjøre det slutt på i mine øyne, noe jeg aldri ville ha gjort mot en jeg bryr meg om vis jeg skulle ha gjort det slutt. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun sa det hadde ingenting med meg som person å gjøre, hun sa at hun elsker meg og vil ha en fremtid med meg, men trenger å få tilbake følelsene for meg. Ikke skjønner jeg hvorfor de ble borte iløpet 2 dager. Jeg går rundt nå og er usikker og i tvil og jeg blir trist inni meg. Er dette et vanlig problem som oppstår i begynnelsen etter en fødsel, at damer mister følelser for mannen sin? Hva mener dere om dette her? Hva syns dere at jeg skal gjøre? Er det muligens hormoner? Har hun truffet en annen fyr fra institusjonen? Har noen her hatt lignende opplevelse?

Jeg er takknamlig for alle svar utenom de typiske "Hun vil ikke ha deg, det er slutt". Svar ordentlig er dere snill?

Foresten, sønnen vår er 3mnd nå.

Mvh Frusrert mann

[teatimee]

Du skulle så gjerne ha lest denne tråden først, kjære deg...

Avsnitt. Vær så snill!

Men gir et forsøk på å hjelpe deg slik at andre kanskje orker å lese gjennom teksten din...

__________________________________________________________

Hei.

Jeg er en mann som trenger noen råd og historier fra dere damer her om en situasjon jeg er er i med kjæresten min, jeg er 30 år, hun er 25år.

Vi har kjent vedandre halve livet da hun er lillesøsteren til en kamerat av meg som døde for 5 år siden. Vi møttes om vinteren i 2012 å fikk god kjemi med engang. Vi ble forelska. Jeg hadde vært singel i 5 år da jeg har vært i to forhold før der eks damene var utro mens jeg var å sona en dom (ikke noe alvorlig forbrytelse). Kjæresten som jeg har nå har også hatt noen uheldige forhold, spessielt et som dreide seg om en maktsjuk, sjalu gærning hun var sammen med, som var en grunnene hun kontakte meg etter det var slutt mellom dem.

Hun trengte råd skreiv hun i en melding, men har seinere sagt at hun var forelska i meg og ville ha meg, det tok 6 mnd fra første melding til hun tok steget å avtalte om hun kunne komme hjem til meg. Hun sov over første natta uten at vi hadde sex, jeg hadde respekt for henne, det synes hun var et pluss i boka siden hun var i en sårbar tid. Så dro hun til en institusjon som allerede var planlagt før hun kom til meg den kvelden. Neste gang vi så vedandre var 1 mnd etterpå, da hadde vi sex første gang. Etter det møttes vi 1 gang i måneden, noe som funket helt greit, vi var forelska. Hun kom ut av institusjonen i slutten av april 2012. Vi hadde masse sex i mai, noe som resulterte i at hun ble gravid, hun fant det ut i slutten av juni.

Før hun ble gravid hadde hun sagt at jeg var den hun ville dele resten av livet sitt med å få barn med og jeg ble super-glad av å høre nyheten om det lille nurket inni magen hennes, så vi valgte å beholde barnet. I svangerskapet begynte endringer å skje, ikke så rart, ingen av oss har barn fra før, så dette var nytt for oss begge. Hormoner gjorde at hun ble mer tilbakeholdene, noe jeg respekterte, hun var mest hos moren sin under savngerskapet. Vi dro 1 uke til syden i august, og hadde en fin uke, hadde sex 1 gang der siden sist i juni, hun var mye kvalm på den turen, så jeg verken maste tter sex eller drakk alkohol, jeg var der for henne og slappet av.

Videre i svangerskapet blei hun sur og grinete over at jeg sendte henne for mye meldinger, noe jeg tolka som at hormonene var i sving, jeg sendte kanskje 3-4 meldinger om dagen fra morgen til kveld og alle var koselige. Jeg fikk aldri noe svar så sendte noen ganger en meld der jeg spurte om alt var bra siden hun ikke hadde svart, da blei hun helt klikk og mente at jeg maste og at hun skulle svare når hun fikk tid. Jeg bøyde meg i støvet å sa unnskyld, men sa også til henne at jeg ville være der for henne under svangerskapet. men siden hun har hatt sine dager på tidligere på året og før på institusjoner så tolka jeg det som at hun var vandt til å ha litt "space", selv under et svangerskap, så det respekterte jeg. Når fødselen nærmet seg fikk jeg innkalling til en ny soning (trafikkrelatert sak fra 2010, før vi blei sammen) og skulle snart inn i 40 dager. Da hadde hun meldt seg inn i en ny institusjon, der det er famileavdeling og man får en egen ordentlig leielighet mens man er der. Hun dro dit i januar og skal være der til januar 2014.

Jeg bor i en liten leielighet og skal flytte til noe større der planen var at vi skal bo sammen etter at hun er ferdig på institusjonen.(Hun er foresten der for å avmediniseres). Lille miraklet vårt kom til verden i januar og alt gikk bra på fødselen, Vi hadde det fint på sjukehuset i 7 dager, vi var overlykkelig over det lille miraklet vi hadde skapt. Stolte foreldre med planer for fremtiden sammen. Jeg fikk bo i leieligheten på institusjonen 6 av 7 dager i uka til jeg skulle inn til soning i midten av februar. Den tiden sammen var kjempe bra, vi begge delte på oppgaver, jeg tok meg av raping og bleieskift etter amming. rydda mens hun slappet av med ungen osv. Jeg stiller opp! Vi kyssa mye, selv om hun ikke akkurat hadde sexlyst etter en fødsel, men vi hadde ikke hatt sex siden august! Jeg dro til fengsel, vi holdt kontakt over telefon (i fengsel er det faste telefontider der jeg var) så skjedde det igjen, når jeg hadde ringt noen dager uten å få svar, når hun først svarte tlf var hun flyforbanna for at jeg liksom maste! Og med begrepet masing mente hun at jeg ringte, ikke hva jeg sa over telefonen. Noen dager var ikke sånn, da var hun glad for å høre fra meg og sa hun gleda seg til jeg kom ut og hun savna meg.

Etter 40 dager soning i slutten av mars var jeg tilbake i leieligheten, det var kjempe godt! Men da hadde planene endret seg i forhold til hvor mye jeg kunne være der, nå var det bare fra fredag til søndager plutselig! dette var det personalet som hadde bestemt, noe jeg syns var urimelig, jeg er jo faren til ungen og vil jo nyte den første tiden jeg også! Jeg fikk vært der 1 dag så skulle hun og de andre mødrene der med unger på fjellet 1 uke med personalet fra institusjonen. Helt greit tenkte jeg, da kunne jeg komme meg litt etter soning. Uka på fjellet sendte jeg bare 1 meld og sendte ingen fler til jeg fikk svar, det syns hun var kjempe flott, hun sendte masse koselig meldinger når hun hadde tid tilbake. Hun har jo ungen hele tiden så ikke rart det blir lite tid til tlf styr, så den skjønner jeg absolutt.

Neste helg jeg var hos henne og ungen vår gikk alt bra, vi var en liten kjernefamilie, vi hadde det kjempe koselig. Så dro jeg til midtnorge for å hente en bil, sendte 1 koselig melding den dagen og ønske henne en fin dag. Fikk ikke svar som vanlig. Neste melding sendte jeg på kvelden og var en koselig melding der jeg til og med skreiv, "du er sikkert sliten så sorry om jeg kanskje maser litt". og da fikk jeg høre det! Da skreiv hun tilbake "Ja du maser nå, og dette har vi snakka om så mange ganger før..". Jeg blei satt ut egentlig, fordi dette hadde vi snakka om 2-3 ganger før på en 6mnd periode, og jeg så ikke på det som en big deal, og jeg prøvde ikke å plage henne heller.

Dagen etter var alt i orden. Neste helg gikk fint sammen. Hun sendte de beste meldingene til meg noen gang. Som f.eks "Jeg savner deg så fælt, ELSKER ELSKER ELSKER DEG!!!". Neste helg etter gikk også fint, inntil søndagen da jeg hadde kommet hjem til meg selv. Da ringte hun å ville snakke om planer om å flytte sammen og at hun måtte skaffe seg et eget sted å bo først fordi hun ville se om forholdet kom til å fungere først. Jeg blei helt satt ut da også fordi forholdet har ikke vært noe annet enn bra, ja utenom når jeg har mast med en koselig sms for mye ikke sant.

Så forteller hun meg dagen etterpå, nå mandagen som var 29 april at hun vil ha en pause i forholdet, hun hadde ikke følelser for meg akkurat nå mente hun. Jeg blei helt satt ut igjen og det nytta nesten ikke å snakka med henne da hun avbrøyt meg hele tiden og mente at det var jeg som avbrøyt henne, noe jeg ikke gjorde. Jeg holdt meg ydmyk noe hun også ble etterhvert i samtalen vi hadde under fire øyne.

Jeg har vært tålmodig og vært der for henne hele veien igjennom institusjoner og svangerskap og alt! også vil hun ha pause??? Grunnen var fordi hun mente at diskusjonene om "masing" (som har vært 5 ganger eller noe) gjorde at vi hadde dårlig komunikasjon når vi diskuterte. Jeg tenker at hvorfor lage en diskusjon av en liten sak når man veit hvor den ender? også over noe som lite som at man sender en melding for mye. Ikke rat om jeg gjør det når jeg ikke får se ungen min eller hun i hverdagene.

Jg vil jo være en del av denne tiden å vite hva som skjer med sønnen vår og henne. Nå har hun også sagt at eneste som får kanskje får oss tilbake er parterapi, noe jeg ikke skjønner helt. Jeg syns det er umodent og barnslig av henne å overdrive så mye om noen små batateller. Pause for meg har jeg ikke god erfaring med fra tidligere forhold. Pause er i de fleste tilfeller bare en umoden og feig måte å gjøre det slutt på i mine øyne, noe jeg aldri ville ha gjort mot en jeg bryr meg om vis jeg skulle ha gjort det slutt.

Jeg elsker henne over alt på jord. Hun sa det hadde ingenting med meg som person å gjøre, hun sa at hun elsker meg og vil ha en fremtid med meg, men trenger å få tilbake følelsene for meg. Ikke skjønner jeg hvorfor de ble borte iløpet 2 dager. Jeg går rundt nå og er usikker og i tvil og jeg blir trist inni meg.

Er dette et vanlig problem som oppstår i begynnelsen etter en fødsel, at damer mister følelser for mannen sin?

Hva mener dere om dette her?

Hva syns dere at jeg skal gjøre?

Er det muligens hormoner?

Har hun truffet en annen fyr fra institusjonen?

Har noen her hatt lignende opplevelse?

Jeg er takknamlig for alle svar utenom de typiske "Hun vil ikke ha deg, det er slutt". Svar ordentlig er dere snill?

Foresten, sønnen vår er 3mnd nå.

Mvh Frusrert mann

[Gjest anonym]

Hei.

Jeg er en mann som trenger noen råd og historier fra dere damer her om en situasjon jeg er er i med kjæresten min, jeg er 30 år, hun er 25år. Vi har kjent vedandre halve livet da hun er lillesøsteren til en kamerat av meg som døde for 5 år siden. Vi møttes om vinteren i 2012 å fikk god kjemi med engang. Vi ble forelska. Jeg hadde vært singel i 5 år da jeg har vært i to forhold før der eks damene var utro mens jeg var å sona en dom (ikke noe alvorlig forbrytelse). Kjæresten som jeg har nå har også hatt noen uheldige forhold, spessielt et som dreide seg om en maktsjuk, sjalu gærning hun var sammen med, som var en grunnene hun kontakte meg etter det var slutt mellom dem. Hun trengte råd skreiv hun i en melding, men har seinere sagt at hun var forelska i meg og ville ha meg, det tok 6 mnd fra første melding til hun tok steget å avtalte om hun kunne komme hjem til meg. Hun sov over første natta uten at vi hadde sex, jeg hadde respekt for henne, det synes hun var et pluss i boka siden hun var i en sårbar tid. Så dro hun til en institusjon som allerede var planlagt før hun kom til meg den kvelden. Neste gang vi så vedandre var 1 mnd etterpå, da hadde vi sex første gang. Etter det møttes vi 1 gang i måneden, noe som funket helt greit, vi var forelska. Hun kom ut av institusjonen i slutten av april 2012. Vi hadde masse sex i mai, noe som resulterte i at hun ble gravid, hun fant det ut i slutten av juni. Før hun ble gravid hadde hun sagt at jeg var den hun ville dele resten av livet sitt med å få barn med og jeg ble super-glad av å høre nyheten om det lille nurket inni magen hennes, så vi valgte å beholde barnet. I svangerskapet begynte endringer å skje, ikke så rart, ingen av oss har barn fra før, så dette var nytt for oss begge. Hormoner gjorde at hun ble mer tilbakeholdene, noe jeg respekterte, hun var mest hos moren sin under savngerskapet. Vi dro 1 uke til syden i august, og hadde en fin uke, hadde sex 1 gang der siden sist i juni, hun var mye kvalm på den turen, så jeg verken maste tter sex eller drakk alkohol, jeg var der for henne og slappet av. Videre i svangerskapet blei hun sur og grinete over at jeg sendte henne for mye meldinger, noe jeg tolka som at hormonene var i sving, jeg sendte kanskje 3-4 meldinger om dagen fra morgen til kveld og alle var koselige. Jeg fikk aldri noe svar så sendte noen ganger en meld der jeg spurte om alt var bra siden hun ikke hadde svart, da blei hun helt klikk og mente at jeg maste og at hun skulle svare når hun fikk tid. Jeg bøyde meg i støvet å sa unnskyld, men sa også til henne at jeg ville være der for henne under svangerskapet. men siden hun har hatt sine dager på tidligere på året og før på institusjoner så tolka jeg det som at hun var vandt til å ha litt "space", selv under et svangerskap, så det respekterte jeg. Når fødselen nærmet seg fikk jeg innkalling til en ny soning (trafikkrelatert sak fra 2010, før vi blei sammen) og skulle snart inn i 40 dager. Da hadde hun meldt seg inn i en ny institusjon, der det er famileavdeling og man får en egen ordentlig leielighet mens man er der. Hun dro dit i januar og skal være der til januar 2014. Jeg bor i en liten leielighet og skal flytte til noe større der planen var at vi skal bo sammen etter at hun er ferdig på institusjonen.(Hun er foresten der for å avmediniseres). Lille miraklet vårt kom til verden i januar og alt gikk bra på fødselen, Vi hadde det fint på sjukehuset i 7 dager, vi var overlykkelig over det lille miraklet vi hadde skapt. Stolte foreldre med planer for fremtiden sammen. Jeg fikk bo i leieligheten på institusjonen 6 av 7 dager i uka til jeg skulle inn til soning i midten av februar. Den tiden sammen var kjempe bra, vi begge delte på oppgaver, jeg tok meg av raping og bleieskift etter amming. rydda mens hun slappet av med ungen osv. Jeg stiller opp! Vi kyssa mye, selv om hun ikke akkurat hadde sexlyst etter en fødsel, men vi hadde ikke hatt sex siden august! Jeg dro til fengsel, vi holdt kontakt over telefon (i fengsel er det faste telefontider der jeg var) så skjedde det igjen, når jeg hadde ringt noen dager uten å få svar, når hun først svarte tlf var hun flyforbanna for at jeg liksom maste! Og med begrepet masing mente hun at jeg ringte, ikke hva jeg sa over telefonen. Noen dager var ikke sånn, da var hun glad for å høre fra meg og sa hun gleda seg til jeg kom ut og hun savna meg. Etter 40 dager soning i slutten av mars var jeg tilbake i leieligheten, det var kjempe godt! Men da hadde planene endret seg i forhold til hvor mye jeg kunne være der, nå var det bare fra fredag til søndager plutselig! dette var det personalet som hadde bestemt, noe jeg syns var urimelig, jeg er jo faren til ungen og vil jo nyte den første tiden jeg også! Jeg fikk vært der 1 dag så skulle hun og de andre mødrene der med unger på fjellet 1 uke med personalet fra institusjonen. Helt greit tenkte jeg, da kunne jeg komme meg litt etter soning. Uka på fjellet sendte jeg bare 1 meld og sendte ingen fler til jeg fikk svar, det syns hun var kjempe flott, hun sendte masse koselig meldinger når hun hadde tid tilbake. Hun har jo ungen hele tiden så ikke rart det blir lite tid til tlf styr, så den skjønner jeg absolutt. Neste helg jeg var hos henne og ungen vår gikk alt bra, vi var en liten kjernefamilie, vi hadde det kjempe koselig. Så dro jeg til midtnorge for å hente en bil, sendte 1 koselig melding den dagen og ønske henne en fin dag. Fikk ikke svar som vanlig. Neste melding sendte jeg på kvelden og var en koselig melding der jeg til og med skreiv, "du er sikkert sliten så sorry om jeg kanskje maser litt". og da fikk jeg høre det! Da skreiv hun tilbake "Ja du maser nå, og dette har vi snakka om så mange ganger før..". Jeg blei satt ut egentlig, fordi dette hadde vi snakka om 2-3 ganger før på en 6mnd periode, og jeg så ikke på det som en big deal, og jeg prøvde ikke å plage henne heller. Dagen etter var alt i orden. Neste helg gikk fint sammen. Hun sendte de beste meldingene til meg noen gang. Som f.eks "Jeg savner deg så fælt, ELSKER ELSKER ELSKER DEG!!!". Neste helg etter gikk også fint, inntil søndagen da jeg hadde kommet hjem til meg selv. Da ringte hun å ville snakke om planer om å flytte sammen og at hun måtte skaffe seg et eget sted å bo først fordi hun ville se om forholdet kom til å fungere først. Jeg blei helt satt ut da også fordi forholdet har ikke vært noe annet enn bra, ja utenom når jeg har mast med en koselig sms for mye ikke sant. Så forteller hun meg dagen etterpå, nå mandagen som var 29 april at hun vil ha en pause i forholdet, hun hadde ikke følelser for meg akkurat nå mente hun. Jeg blei helt satt ut igjen og det nytta nesten ikke å snakka med henne da hun avbrøyt meg hele tiden og mente at det var jeg som avbrøyt henne, noe jeg ikke gjorde. Jeg holdt meg ydmyk noe hun også ble etterhvert i samtalen vi hadde under fire øyne. Jeg har vært tålmodig og vært der for henne hele veien igjennom institusjoner og svangerskap og alt! også vil hun ha pause??? Grunnen var fordi hun mente at diskusjonene om "masing" (som har vært 5 ganger eller noe) gjorde at vi hadde dårlig komunikasjon når vi diskuterte. Jeg tenker at hvorfor lage en diskusjon av en liten sak når man veit hvor den ender? også over noe som lite som at man sender en melding for mye. Ikke rat om jeg gjør det når jeg ikke får se ungen min eller hun i hverdagene. Jg vil jo være en del av denne tiden å vite hva som skjer med sønnen vår og henne. Nå har hun også sagt at eneste som får kanskje får oss tilbake er parterapi, noe jeg ikke skjønner helt. Jeg syns det er umodent og barnslig av henne å overdrive så mye om noen små batateller. Pause for meg har jeg ikke god erfaring med fra tidligere forhold. Pause er i de fleste tilfeller bare en umoden og feig måte å gjøre det slutt på i mine øyne, noe jeg aldri ville ha gjort mot en jeg bryr meg om vis jeg skulle ha gjort det slutt. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun sa det hadde ingenting med meg som person å gjøre, hun sa at hun elsker meg og vil ha en fremtid med meg, men trenger å få tilbake følelsene for meg. Ikke skjønner jeg hvorfor de ble borte iløpet 2 dager. Jeg går rundt nå og er usikker og i tvil og jeg blir trist inni meg. Er dette et vanlig problem som oppstår i begynnelsen etter en fødsel, at damer mister følelser for mannen sin? Hva mener dere om dette her? Hva syns dere at jeg skal gjøre? Er det muligens hormoner? Har hun truffet en annen fyr fra institusjonen? Har noen her hatt lignende opplevelse?

Jeg er takknamlig for alle svar utenom de typiske "Hun vil ikke ha deg, det er slutt". Svar ordentlig er dere snill?

Foresten, sønnen vår er 3mnd nå.

Mvh Frusrert mann

Kjære ts,

jeg forstår at dette må være vondt for deg, og at du lurer på hva i alle dager som skjer...

Det jeg tenker først, etter å ha lest tråden din, er at du virker litt for snill med henne. Tror hun trenger mer motstand fra deg. F.eks da du unnskyldte deg...du hadde ingen grunn til å unnskylde deg, du hadde grunn til å reagere når hun avviser at du tar kontakt, hallo? Hun virker litt ustabil. Godt mulig det har med fødselen og hormoner å gjøre, tror det er en stor forandring for både kropp og sinn. Men noe i meg sier at hun virker en smule ustabil...Du nevner institusjon og avmedisinering? Kan det være medisiner hun går på/har gått på som og har en virkning her?

For all del : fint at du er tålmodig , og at du er der for henne! Men det er viktig å sette ned foten noen ganger. Husk : hvis en person begynner å behandle en person dårlig, så har den andre et ansvar og hvor mye h*n tillater å bli behandlet. Vis en reaksjon når hun sier du maser. Ikke bare vær der igjen. Vær mer bestemt med henne.

Det er vanskelig hva grunnen kan være til at hun ønsker pause. Dere har jo vært endel ifra hverandre, og du spør om hun har møtt en annen på institusjonen. Hun har også flere ganger ikke svart deg på mld. Jeg sier ikke at hun ser en annen, men er hun typen som trenger mye bekreftelser? Har du hatt noe mistanke ?

[amonyn]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med mas. Det skal veldig lite til før jeg "tipper over" når folk hele tiden skal vite om jeg kommer hjem snart, hvorfor jeg ikke ringer osv.

Nå sier ikke jeg at du sender for mange meldinger/ringer for mye, men at hun kanskje har en lav terskel for slikt. I så fall gjør du lurt i å være mer avvisende. Ikke gretten eller sur, men la henne ta mesteparten av kontakten. Svar på hennes meldinger, men ikke vær den første som sender melding/ringer. Og hold "hvorfor har du ikke ringt/svarer du ikke" til et absolutt minimum.

Hvis dere nå tar en pause, så ikke ta kontakt med henne i det hele tatt.

Det er ikke sikkert at det er hele problemet hos dere, men det hadde i alle fall fungert med meg.

[Gjest anonym]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med mas. Det skal veldig lite til før jeg "tipper over" når folk hele tiden skal vite om jeg kommer hjem snart, hvorfor jeg ikke ringer osv.

Nå sier ikke jeg at du sender for mange meldinger/ringer for mye, men at hun kanskje har en lav terskel for slikt. I så fall gjør du lurt i å være mer avvisende. Ikke gretten eller sur, men la henne ta mesteparten av kontakten. Svar på hennes meldinger, men ikke vær den første som sender melding/ringer. Og hold "hvorfor har du ikke ringt/svarer du ikke" til et absolutt minimum.

Hvis dere nå tar en pause, så ikke ta kontakt med henne i det hele tatt.

Det er ikke sikkert at det er hele problemet hos dere, men det hadde i alle fall fungert med meg.

Men jeg synes ts har rett til å reagere, de har nettopp fått barn sammen, hatt det fint mesteparten av tiden, men så vil dama ha pause! Synes hun burde jobbe mer for forholdet nå som dere har blitt foreldre. Synes mange idag går ut av et forhold uten å kjempe noe. Det at hun nevnte terapi etter dette med mas, synes jeg og høre drøyt ut. Nei, jeg holder på det jeg sa tidligere i mitt første svar. Synes dere skal snakke ordentlig sammen før dere har noen pause. Og at ikke alt skal gå på dama til ts premisser. Virker som hun skal bestemme alt. Hun må være villig til å inngå kompromisser.

En ting jeg kom til å tenke på ts : du nevnte eksen hennes som var veldig eiesyk,sjalu, kontrollerende bl.a. Kanskje hun har etterreakjsoner fra han? At hun tåler lite "masing" fordi han var veldig kontrollerende, og at hun har fått en veldig lav terskel på det?

Bare en tanke...

[amonyn]

Men jeg synes ts har rett til å reagere, de har nettopp fått barn sammen, hatt det fint mesteparten av tiden, men så vil dama ha pause! Synes hun burde jobbe mer for forholdet nå som dere har blitt foreldre. Synes mange idag går ut av et forhold uten å kjempe noe. Det at hun nevnte terapi etter dette med mas, synes jeg og høre drøyt ut. Nei, jeg holder på det jeg sa tidligere i mitt første svar. Synes dere skal snakke ordentlig sammen før dere har noen pause. Og at ikke alt skal gå på dama til ts premisser. Virker som hun skal bestemme alt. Hun må være villig til å inngå kompromisser.

En ting jeg kom til å tenke på ts : du nevnte eksen hennes som var veldig eiesyk,sjalu, kontrollerende bl.a. Kanskje hun har etterreakjsoner fra han? At hun tåler lite "masing" fordi han var veldig kontrollerende, og at hun har fått en veldig lav terskel på det?

Bare en tanke...

Helt enig. Støtter ikke damas reaksjoner. Jeg sier bare at hvis det var MEG som oppførte meg sånn og TS ville fortsatt i forholdet, hadde det jeg skrev i posten min vært eneste sjanse for å redde det.

[Nikita3000]

Jeg skjønner du virkelig bryr deg om henne, med tanke på hvor mye du har tatt initiativ og jobbet for dette. Man vill ha den familien man alltid har drømt og håpet på. I dette tilfelle synes jeg du burde fokusere på deg selv og barnet ditt. Være den voksne i situasjonen og heve deg over krangling. Du og sønnen din er en familie , og du vill kanskje også få mer tid med barnet singel, om ting løses mest fredelig. Dere tre i sammen vill nok ikke bli drømmen du håper på. Og barnet trenger, hvis ikke to, så ifall ett godt forbildet. Jeg tror du vill bli mer lykkelig i livet om du lar tiden vise deg en som kan gi deg det du trenger og mer. Dem finnes faktisk! Jeg fant

[Gjest Gjest]

Grunnen til at diskusjoner har oppstått er fordi jeg faktisk har satt ned foten, men på en bestemt måte uten kjefte eller noe sånt. Hun sier hun vil ha en snill mann og at jeg er den rette for henne, vis ikke hadde hun aldri fått barn med meg. Når det kommer til medisiner tenker jeg på det også, har i dag søkt opp bivirkninger på medisinene hun går på der det sto "uvanlig tankegang" bl.a.

At hun holder på med noen tror jeg neppe, for det første har hun barnet med seg hele tiden og ingen av de andre på klinikk avdelinga der får lov å oppholde seg på familieavd. Det vil si ingen der får vært inne hos henne utenom personalet, som består av damer. Men at hun kanskje har et øye med en som hun triller tur med når jeg ikke er der veit jeg ikke. Men hun har jo sagt at hun ikke vil ha en rusmisbruker, derfor hun ble sammen med meg. (selv om jeg har eksperimentert med rus i tenårene).

Når jeg sa til henne at en pause i mine øyne bare er en lettere måte å gjøre det slutt på, sa hun at det ikke var slutt, det var bare en pause. All tid og fokus går til barnet så hun ville ha pause på kjæresteforholdet vårt i håp om at det blomstrer opp igjen senere, men hun la også stor vekt på de diskusjonene vi har hatt, men hvor lenge pause viste hun ikke, så det var derfor hun foreslo parterapi, fordi hun ville at det skulle ordne seg. Men jeg er i tvil fordi av tidligere erfaringer med pause så pleier det ikke å gå bra, det er pga hun da kanskje blir vandt til at vi ikke er kjærester også bare dør det ut plutselig. Hun har jo allerede blitt vandt til at jeg ikke er der så ofte, så..

Men jeg får komme dit hver helg enda for å være pappa, men fikk bare ikke overnatte der. Jeg skal dit imorgen, sa skal si til henne at jeg syns jeg kan sove på sofa'n hvertfall, for på morningen kan jeg ta guttungen litt så hu får sovet ut litt. Fordi hun føler seg veldig sliten og trøtt, og det kombinert med mulig bivirkninger fra medisin kan føre til urellative tanker og besluttinger tror jeg.

Hun er en super jente, med en blid og søt personelighet, har utseende og bra kropp. Hun er ikke dama som trenger bekreftelser. Hun har bare en kort lunte av og til, overreagerer, overdriver små problemer om til store problemer, noen ganger kald og kan være sta. Vi har aldri diskutert eller "krangla" foran ungen, det er noe jeg er veldig obs på. Hun er en kjempe flink mor og hun syns jeg er en kjempe flink far. Jeg tror at siden vi ikke har hatt sex på en stund kan også være en av årsakene til at hun ikke har kjærestefølelsen, siden hun er så oppslukt i ungen. Veit om dette fenomenet skjer der pappa'n/kjæresten ikke blir sett og at dama ikke føler noe for han. Men det er bare er periode. Da jeg sa det til henne, sa hun at det ikke var det, men heller noe hun følte var riktig nå. Men kanskje hun ikke ser at det nettopp derfor dette har skjedd. Hormoner kan ha en stor rolle tror jeg.

Så for å omformulere meg selv fra istad, kan spørsmålet mitt heller være:

Når det virkelig er pause hun mener, og hun ikke mener det skal være noe kyssing engang, kan det være med på å ødelegge mer enn å redde det?

For det er noe jeg tror hun ikke ser helt..

Vi har jo ikke akkurat hatt noe kjærestetid etter fødselen, annet enn kyss og komplimenter her og der, og at vi har sett på film etter ungen har sovna og dama har liggi i armkroken min.

At hun burde heller jobbe for forholdet var noe jeg også mente istedefor å ta en pause. Syns det er en barnslig taktikk å bruke av henne. Denne uka har jeg ikke sendt en eneste melding til henne. Men hun sendte til meg ang sønnen vår og om jeg skulle være med å feire 17 mai med besteforeldrene hennes. Så hun har ikke kutta kontakt med meg. Men nå er hun plutselig bare venn på meldinger.

[Gjest Gjest]

amonym: Det med eksen hennes har jeg satt meg en tanke på ja, jeg skal nevne det for henne når det passer.

Takk for svar folkens!

men jeg trenger fortsatt flere synspunkter

[Gjest Gjest]

Skravlebøtte: Den ser jeg absolutt. Det blei jo pause på mandag og hun var den første til å sende meld dagen etterpå, der hun skreiv helt anderledes enn før, hun skrev som en venn. og det var et spørsmål om å feire 17mai. Jeg var så skuffa over besluttninga hennes om pause at jeg nesten ikke fikk lyst til å svare, men svarte dagen etter. Så fikk jeg melding idag også ang valg av gudfar, så den svarte jeg på helt vanlig 1 time etterpå. Jeg skal dit imorgen så vi får se hvordan hun er når vi møtes.. Hvertfall positivt at hun vil ha med meg på 17mai, men det er vel mest pga sønnen vår tenker jeg.. men hvem vet, kanskje det hele er bare en test også for å bli kvitt "masinga".. The final test kanskje! Men pause og parterapi for sånne små ting er bare barnslig synes jeg. Når vi har fått en unge sammen og alt har egentlig vært bra synes jeg hun kan jobbe med dette her på en mer voksen måte. Jeg håper hvertfall at alt ordner seg og at hun kommer til se at hun tok feil, hvis hun tørr å innrømme at hun tok feil da, for det er en dårlig egenskap hun har til tider.

[AnonymBruker]

Synd at du har rotet deg borti en så mentalt ustabil dame. Skjønner at det er vanskelig å være rasjonell når det er visse trekk ved henne du liker, men det er det du blir straffet for nå. Ekstra leit at dere fikk barn sammen, selv om du er glad i barnet, stolt osv.

To ting som skaper problemer: hennes ustabile psyke og din manglende evne til å være "mann". Ikke la henne overkjøre deg, ikke beklag alt og eller vis så mye ydmykhet som du gjør. Det er det kanskje umulig å rette opp i nå, når rollene er satt.

Antar at det beste er å la henne seile sin egen sjø. Oppfør deg profesjonelt og vennlig i forhold til alt som er barnerelatert, men ikke involvér deg mer med henne enn du må.

Anonym poster: a67dd6300fd8618408ce27bfe95408fc

[~white lady~]

Nå har vi jo bare din versjon av historien, men ut ifra det du forteller synes jeg ( i likhet med et par andre her i tråden) at hun virker ustabil og umoden.

Det er heller ikke særlig heldig å få barn i en situasjon som deres, der hun er inn og ut av institusjoner, går på medisiner (?) og du inn og ut til soning.Selv om dere har kjent hverandre lenge, så har dere ikke vært et par særlig lenge.

Ikke unormalt å bli påvirket av hormoner under svangerskapet. Og det er relativt vanlig at mannen får mindre oppmerksomhet etter at ungen er kommet til, de fleste mødre blir ganske oppslukt i babyen sin og "glemmer" mannen. Men det er individuelt, og går over.

Dessverre virker det som hun "leker" med deg, så du har nok vært for snill med henne. Dere har felles barn nå og jeg synes hun skylder sønnen deres at hun vokser opp og ta ansvar, og får forholdet deres til å fungere.

Lykke til.

[Gjest ***]

Tja, det er vel ikke så mye du kan gjøre her, annet enn å være bestemt på at du må få nok samvær med sønnen din. Ikke nedlat deg til å tigge om at hun skal vise følelser for deg, du må verdsette deg selv høyere enn det. Har hun møtt noen annen, kan ikke allverdens mas eller sjalusi gjøre noe med det. Skjønt , det skal godt gjøres at hun har klart det på denne tiden. Derimot synes jeg at hun er altfor umoden til å få barn, synes ærlig talt mest synd på barnet i denne situasjonen. Bli født inn i rusmisbruk er ikke den beste starten på livet. Men... nå er situasjonen slik og da håper jeg dere begge tar et barns oppvekst seriøst nok til å gi den lille en god barndom. Jeg ønsker deg lykke til med den dama der. Personlig ville jeg vært utrolig lykkelig over å få mange koselige sms'er om dagen av mannen jeg elsket og nettopp hadde fått barn med. Håper derfor at dette bare er hormoner, men synes det virker som om hun er veldig egoistisk og selvsentrert. Tror hun det bare er henne som har kommet i en ny situasjon? Dette er like fremmed og nytt for deg, selv om du ikke har vært igjennom en fødsel.

Bare hold litt igjen, krev samvær med sønnen og vis henne at du setter mer pris på deg selv enn at du skal sitte og motta smuler i form av følelser når det passer henne å dele dem ut.

[AnonymBruker]

Dra til parterapi om hun vil det!

Anonym poster: 4f4c8c5325e867fcb8c7f4516c1b4b29

[Harlekin]

Dra til parterapi om hun vil det!

Anonym poster: 4f4c8c5325e867fcb8c7f4516c1b4b29

Enig. Kanskje hun faktisk trenger å høre fra en tredjepart at hun oppfører seg urimelig?

[Gjest Gjest]

Ustabil, umoden og delvis junkie. Hun trengte deg der og da for å avlede oppmerksomhet og ha noe å gjøre, nå er du imidlertid i veien for henne da hun har underholdning nok der hun er.

Du er kjørt. Begyn å tenke samvær og etterhvert overtakelse av daglig omsorg.

Der har du den bitre realiteten.

[Gjest Gjest]

Jævla lite smart å få barn når hun er inn og ut av institusjoner og du må sone histen og pisten, den her historien stinker det skikkelig av...

[AnonymBruker]

Herregud.

Hvordan kan dere to tro at dere er i stand til å gi en baby en stabil oppvekst når dere soner dommer rett som det er, og lever på en instutisjon og faktisk må ha hjelp til å avmedisineres???

Egoistisk å sette barn til verden når dere oppfører dere som det skulle vært en lek. Det er ikke rart at behovet for fosterhjem øker.

Anonym poster: e998f0a1dbe3dc29e2ccc3fd214b9ca3

[amonyn]

Jeg synes også du er for snill med henne. Mange damer går lei når mannen adlyder hver minste vink.

Du skal selvfølgelig ikke være drittsekk, men stå opp for deg selv når du mener noe er urett. Slutt å krype for henne. Vis at du klarer deg fint uten henne og la henne ta kontakt.

[Gjest anonym]

Hei igjen ts,

var jeg som skrev to svar til deg tidligere ( inatt ).

En ting jeg kom til å tenke på : vet du om hun har noe kontakt med eksen sin? Du kom inn like etter eksen, som en trygghet, men var hun ferdig med følelsene for han ( selv om han behandlet henne dårlig ) ?

Synes ellers noen her kan spare seg for kjipe kommentarer. Ts viser at han vil sin kjære det beste, han tar omsorgen for barnet sitt på alvor. Dårlig at folk skriver at dere ikke burde fått barn osv. Gjør det beste ut av situasjonen ts! Høres ut som du har mye kjærlighet å gi. Men som jeg skrev først : gi henne mer motstand, ikke la hun bestemme alt sett ned foten ,vis reakjson når hun behandelr deg dårlig, og prøv gjerne parterapi!