12åring vil ikke være m klassekamerater

[Gjest Irma]

Hei, vår gutt som er 12 år er ikke interessert i å være med de andre i klassen. Han tar ikke kontakt med andre, og de andre har nok gitt ham opp. Han er flink faglig, og er irritert over at "de andre" bråker og ødelegger, som han uttrykker det. Jeg tror nok gjerne han vil ha en venn, men han har ikke funnet noen med de samme interessene som han selv. Avogtil er han lei seg, mens andre ganger bare sier han han gleder seg til å begynne på universitetet. Han liker godt å snakke og diskutere med voksne. Han kommer til å klare seg bra faglig på ungdomsskolen, men jeg er bekymret for om han klarer å få seg en venn. Vi har snakket litt om at han må gi litt av seg selv, man må stå på for å få venner. Faren hans mener at det går seg til, og jeg tenker at jeg ikke kan blande meg så veldig inn i dette. Prøver imidlertid å finne aktiviteter som kan passe for ham, men han er ganske avvisende. Men det er jo trist hvis utgpunktet hans er at han skal drite i alle inntil han er på universitetet?

[AnonymBruker]

Gjennom vgs og muligens på universitetet vil han uansett møte på gruppeoppgaver og -innleveringer.

Anonym poster: 79cc56b2bcab1999624906f49be0bfe2

[AnonymBruker]

Kan det hende at han er introvert? http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/pratesjuk-/

Anonym poster: 71b903c8bcfdf6b35f9ae69d79b71d4c

[Pinkee]

Hvilke interesser har han da? Hvis han sliter med å finne noen som liker det samme som han?Går det mest på "voksen"ting? Slikt som ungdom ikke gidder?

[LillaFrosk]

Jeg var sånn da jeg gikk på grunnskolen. Sterk faglig, men lite interesse av klassekamerater. I mitt tilfelle hadde det mest med å gjøre at folk plaget meg, og at jeg egentlig ikke hadde noe særlig venner. Nyttet ikke å gi noe særlig av meg selv, da en kun ble møtt med ekle blikk som tilsa at "alt du sier er dumt". Jeg klarte til slutt å få noen yngre venner, men det var visst ikke sosialt akseptert og var egentlig bare en ekstra ting å plage meg for. Likte ofte bedre å prate med voksne, fordi de ville iallefall alltid lytte til meg uten å være ekkel.

Så.. Har du spurt ham om det er noe som plager ham? Om det er noen som kanskje er ekle mot ham?

[Gjest Irma]

Kan det hende at han er introvert? http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/pratesjuk-/

Anonym poster: 71b903c8bcfdf6b35f9ae69d79b71d4c

Ja det er han nok. Takk for linken!

[AnonymBruker]

Kan hende han er på et litt annet nivå enn klassekameratene sine. Jeg var slik også, hadde null interesse for de andre i klassen min. Det de gjorde kjedet meg, tingene de snakket om appellerte ikke til meg overhodet... jeg fikk enkelt og greit ingenting ut av det, så da satt jeg heller i friminuttene med en bok eller musikk på øret.

Så lenge han har det bra, synes jeg ikke du skal presse ham til noe han ikke vil.

Anonym poster: 4c96721ba8360ccaf6654614d20c147e

[Gjest Irland]

Det er en pc-gutt, men mest spill der han bygger og lager samfunn. Vil helst holde på alene. Han har hatt noen ubehagelige opplevelser på skolen, men han slår godt fra seg :-) mest tror jeg han er oppgitt

[Kara W]

Jeg skrev et langt innlegg og så kom datteren min og trykket på en knapp og slettet alt

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jeg syntes også at alle i klassen på barneskolen var teite og skjønner ingen ting. (Jeg ble også mobbet litt, men ikke voldsomt mye). På ungdomsskolen kommer det flere barn, og det er større sjanse for at man finner noen likesinnede (jeg antar at sønnen din begynner der til høsten?). Selv fant jeg to gode venner der, og et par til som vi var sammen med innimellom. Man trenger ikke mange venner de man har er gode.

For meg kom "redningen" da jeg var 16. Jeg ble med i en universitetsforeningen (mange stiller ikke krav om at man må være student), og der møtte jeg voksne, intelligente mennesker som behandlet meg som en likemann. Plutselig hadde jeg venner jeg kunne diskutere med og som var faktisk interessert i det jeg hadde å tilby (og ikke på den måten en voksen snakker til et barn). Der slapp jeg stresset med å alltid være flink, men kunne endelig slappe av og være meg selv.

Jeg anbefaler deg å hjelpe sønnen din til finne en fritidsaktivitet der han kan finne likesinnede. Lagsport er ofte en dårlig ide for den type personlighet du beskriver, og prøv også å unngå at det er andre han kjenner der (rykter følger fort med, samtidig som han kanskje ikke klarer å være seg selv). Kampsport og orientering pleier å være "nerdevennlig" sport, og mange har følt seg reddet av rollespill. Jeg vet jo ikke om dette er noe for sønnen din, men håper det har gitt deg noen ideer om hva som kan passe.

[Gjest Knut Lavngard]

Kor mange er det i klassen? Kor mange elevar på skulen?

[Gjest Duftlys]

Jeg var ganske lik som sønnen din. Ble ekstremt irritert av all pushinga om å være med folk jeg ikke hadde lyst til å være med, men i ettertid forstår jeg foreldrene mine pusha litt, for det er ikke bra å isolere seg heller. Etterhvert gav dette seg, og jeg fant folk å være med som passa meg bedre. Mulig han er mer moden for alderen enn andre gutter på 12 år, og at hans syns de blir for intense?

[Gjest Riskjeks]

Jeg følte meg "reddet" da jeg meldte meg inn i en politisk organisasjon. Kanskje det kan være noe for sønnen din.

[Gjest pærecider]

Kjenner meg igjen. Likte å være for meg selv og lese, diskutere med voksne og hadde lite interesse av hva klassekamerater drev med på. Foreldrene mine prøvde å pushe meg ved å melde meg inn i fotballklubben og få meg med i aktiviteter, men jeg var ikke interessert. Klassekameratene mine var greie folk, men de hadde ikke samme interesser som meg. Var ikke før jeg ble voksen at jeg fant virkelig likesinnede venner, men fremdeles trives jeg godt alene sammen med bøker og hunder. Men er viktig å finne en balanse, selv om jeg ikke brød meg om fotball og klassefester så er jeg glad for at foreldrene mine pushet meg litt ut av døra.

[AnonymBruker]

Forsøk å pense ham inn på en eller annen fritidsaktivitet der han får brukt hodet, det være seg sjakk, politisk ungdomsorganisasjon (kanskje litt i yngste laget ennå?) eller noe annet. Men ikke push ham så hardt på det. Dersom han er litt usikker trenger han at mamma og pappa utgjør en trygghet og et sted han trygt kan gå for å få fri uten at de skal jage ham ut av huset igjen for å gjøre "morsomme ting". Det er sikkert velment, men det kan også slå feil ut å forsøke å hjelpe for aktivt.

Prat med ham, og åpne dører for ham, men ikke dytt ham gjennom dem. Å få ham til å gjøre ditt og datt og satse på at han "liker det etter hvert" er altfor høyt spill til at du skal gjøre det med en gutt som dette. Jeg har vært den gutten selv. Det ble mange vonde og tunge år, men det gikk bedre til slutt.

I "verste" fall kan man selvsagt søke råd hos en fagperson også.

Anonym poster: 26c0c2a5f498cd1483cb49fb736ffa80