Jeg misliker mennesker som skal være så glade i/hjertelige mot hverandre..

[AnonymBruker]

Misliker SÅ den innpåtrengende sjargongen, med mennesker som ikke er dine nære fortrolig blir du liksomsett rart på om du trekker deg unna dem når de starter sin hjertelige interesse om deg og ditt og livet sitt og forøvrig.

Gjerne toppet med klem og glad i er et ord som brukes i tide og utide..

Hvorfor er det sjelden akseptert å holde inne sine innerste tanker? Ikke alt man ønsker dele, og liker litt avstand. Men i mange miljøer blir man sett rart på om man ikke viser innerst inne hva man tenker til enhver tid.

Åh hater disse hjertelige kjerringene.

Jeg har to tre venninner jeg deler mitt innerste med, valgt med omhu, de andre er jeg hyggelig mot men heller ikke noe mere..

Andre som kjenner seg igjen?

Anonym poster: b63258e111083a009cd067ce69b9a207

[Gjest Kevlarsjäl]

Du hater folk som har en interesse for deg og livet ditt? Høres jo helt trasig ut. Jeg skjønner at du ikke gidder å brette ut halve livet ditt til noen som ikke er veldig nær deg, men det tror jeg heller ikke er forventet.

Jeg skjønner at folk som ikke er glad i å klemme blir utilpasse når de møter "typiske klemmere". Men det går fint an å si "unnskyld, jeg er ikke en klemmer" og så er problemet løst:) Er vel ikke nødvendig å gå rundt å hate folk bare fordi de er blide?

[AnonymBruker]

Vel hate var kanskje å ta litt hardt i,kanskje heller misliker , er mere dekkende.

Iblant kan jeg også se mennesker som aldri har truffet hverandre innby til denne overkant hjertelige sjargongen..

Men hvorfor skal jeg si ifra at jeg ikke har denne sjargongen. Er det ikke nok at kroppsspråket mitt uttrykker vegring mot nettopp det så lenge jeg ellers er hyggelig?

Ts

Anonym poster: b63258e111083a009cd067ce69b9a207

[AnonymBruker]

Misliker SÅ den innpåtrengende sjargongen, med mennesker som ikke er dine nære fortrolig blir du liksomsett rart på om du trekker deg unna dem når de starter sin hjertelige interesse om deg og ditt og livet sitt og forøvrig.

Gjerne toppet med klem og glad i er et ord som brukes i tide og utide..

Hvorfor er det sjelden akseptert å holde inne sine innerste tanker? Ikke alt man ønsker dele, og liker litt avstand. Men i mange miljøer blir man sett rart på om man ikke viser innerst inne hva man tenker til enhver tid.

Åh hater disse hjertelige kjerringene.

Jeg har to tre venninner jeg deler mitt innerste med, valgt med omhu, de andre er jeg hyggelig mot men heller ikke noe mere..

Andre som kjenner seg igjen?

Anonym poster: b63258e111083a009cd067ce69b9a207

Jeg kjente meg LITT igjen i situasjonen fra din side, men det er ikke med venninner for min del.

Det er med min far.

Jeg er et skilsmissebarn og han stakk når jeg var 12-13 år gammel.

Jeg snakket ikke så mye med ham i tenårene, men det hendte jo i ny og ne med et besøk og noen telefoner. Det blle alltid bare snakket mye tomprat om hverdagsmas. Aldri noe som betydde noe.

Så havnet jeg i en ganske dårlig bane økonomisk og når jeg spurte han da om hjelp, så var han der.

Da stilte han opp. Dette varte egentlig en stund og. Og dette er jeg jo selvsagt veldig takknemmelig fortsatt da. Men så når jeg kom meg på føttene mine igjen med en stabil økonomi, så viste det seg jo at det ikke var noe annet enn økonomisk hjelp og tomprat på telefonen. Gjerne 2-3 ganger i uken.

Og samtalen gikk alltid på samme måte. Der hvor han spurte meg om en 20 "ja-spørsmål" gjerne, om diverse piss som ikke betyr noe. Svarte jeg nei på noe dog, så bare snudde han spørsmålet og tippet seg frem til noe annet. I håp om at jeg da skulle si "Ja". Det ble grusomt rutinert etter hvert.

Akkurat denne fremgangsmåten hans er ganske irriterende, da det ikke er VI som snakker da, det er HAN. Men det er nå sånn han er kanskje. Og tok jeg ikke telefonen en gang, om jeg ikke så den og kanskje og glemte å ringe opp igjen senere, så ble han skikkelig paranoid. En gang la han faktisk fra seg 28 ubesvarte anrop.

Uansett så orket jeg ikke mer av dette etter en viss tid.

Så da sa jeg i fra, at det var passe forventingsfult og ringe og grave på den måten.

Denne forventingsfulle tompraten som aldri har gitt meg noe,

annet enn en påminne om hvor mye han var der for meg når jeg vokste opp. Hvor dette var alt.

Og jeg og, liker ikke å fortelle alt til alle. Det må være noen som står meg nær.

Så det føltes ganske godt å endelig få snakket sammen skikkelig.

Hvor jeg sa i fra hvordan jeg følte det og at dette kunne vitterlig ikke fortsette.

Så nå, treffes vi når vi er i nærheten av hverandre og snakker sammen da. Og situasjonen er blitt mye bedre.

Vet ikke hvordan dette relaterte seg så mye til din greie da, men likevel.

Men når jeg treffer helt nye mennesker, er det jo litt annerledes da. Får jeg en uvanlig god kontakt med en f.eks, kan denne overdrevne hyggelige sjargongen noen ganger vise seg.

Anonym poster: d4abd6a9c9bd08c3dcaaaefe1ac7f09a

[AnonymBruker]

Jeg kjente meg LITT igjen i situasjonen fra din side, men det er ikke med venninner for min del.

Det er med min far.

Jeg er et skilsmissebarn og han stakk når jeg var 12-13 år gammel.

Jeg snakket ikke så mye med ham i tenårene, men det hendte jo i ny og ne med et besøk og noen telefoner. Det blle alltid bare snakket mye tomprat om hverdagsmas. Aldri noe som betydde noe.

Så havnet jeg i en ganske dårlig bane økonomisk og når jeg spurte han da om hjelp, så var han der.

Da stilte han opp. Dette varte egentlig en stund og. Og dette er jeg jo selvsagt veldig takknemmelig fortsatt da. Men så når jeg kom meg på føttene mine igjen med en stabil økonomi, så viste det seg jo at det ikke var noe annet enn økonomisk hjelp og tomprat på telefonen. Gjerne 2-3 ganger i uken.

Og samtalen gikk alltid på samme måte. Der hvor han spurte meg om en 20 "ja-spørsmål" gjerne, om diverse piss som ikke betyr noe. Svarte jeg nei på noe dog, så bare snudde han spørsmålet og tippet seg frem til noe annet. I håp om at jeg da skulle si "Ja". Det ble grusomt rutinert etter hvert.

Akkurat denne fremgangsmåten hans er ganske irriterende, da det ikke er VI som snakker da, det er HAN. Men det er nå sånn han er kanskje. Og tok jeg ikke telefonen en gang, om jeg ikke så den og kanskje og glemte å ringe opp igjen senere, så ble han skikkelig paranoid. En gang la han faktisk fra seg 28 ubesvarte anrop.

Uansett så orket jeg ikke mer av dette etter en viss tid.

Så da sa jeg i fra, at det var passe forventingsfult og ringe og grave på den måten.

Denne forventingsfulle tompraten som aldri har gitt meg noe,

annet enn en påminne om hvor mye han var der for meg når jeg vokste opp. Hvor dette var alt.

Og jeg og, liker ikke å fortelle alt til alle. Det må være noen som står meg nær.

Så det føltes ganske godt å endelig få snakket sammen skikkelig.

Hvor jeg sa i fra hvordan jeg følte det og at dette kunne vitterlig ikke fortsette.

Så nå, treffes vi når vi er i nærheten av hverandre og snakker sammen da. Og situasjonen er blitt mye bedre.

Vet ikke hvordan dette relaterte seg så mye til din greie da, men likevel.

Men når jeg treffer helt nye mennesker, er det jo litt annerledes da. Får jeg en uvanlig god kontakt med en f.eks, kan denne overdrevne hyggelige sjargongen noen ganger vise seg.

Anonym poster: d4abd6a9c9bd08c3dcaaaefe1ac7f09a

Det er bra det ordenet seg dere imellom da..

Mine foreldre har aldri sett meg egentlig noensinne, men også bare som ei de kan gi penger

Jeg bor forresten i huset til bestemor som de kjøpte til meg og har hjulpet meg å pusse opp en hel de. Kan ikke flytte herfra uten å tape alt økonomisk jeg selv også har investert vil jeg tape masse på-

Jeg ville igrunn kjøpt en hel annen plass men de maste,presset og påvirket meg til å gjøre slik som ikke var min, men deres drøm..

Så sier jeg noe er jeg den utakknemlige datteren som ikke setter pris på alt de har gjort for meg..

Jeg er fanget for evig og alltid..

Det har gått opp for meg at de aldri ville hjulpet meg om jeg hadde bosaatt meg en annen plass...og det forteller vel alt om hengivenheten de bærer til sin datter...

Nå blir jeg boende her på trass men jeg gidder ikke treffe dem mere enn nødvendig. Det hjalp igrunn å bli klar over tingenes tilstand.

Iblant kan man bli så blind men jeg har gode venner, to tre, som selvfølgelig ikke dee liker, men som står parat til å være min fortrolige når det måtte være..

Men maktbegjær og hersketeknikk er ikke bare bare...kanskje ikke så rart jeg er skeptisk andre mennesker prøver å bane seg vei inn i meg og mitt...

Ts

Anonym poster: b63258e111083a009cd067ce69b9a207

[Shamin]

Kan det være intensjonene deres du plukker opp, og ikke bare selve handlingen? For det finnes mange slike, som egentlig er energivampyrer. Som fisker, presser og manupilerer for å få deg til å blottgjøre ditt inderste, slik at de i sitt stille sinn kan finne svakheter og feil med deg. Slik føler de seg bedre selv. Har vært borti noen av dem, og de holder jeg meg unna. Jeg går iallefall ikke inn i den projiseringer de utsetter meg for. Vært klar på dine grenser og din integritet du!

Endret 2. mai 2013 av Shamin

[AnonymBruker]

Kan det være intensjonene deres du plukker opp, og ikke bare selve handlingen? For det finnes mange slike, som egentlig er energivampyrer. Som fisker, presser og manupilerer for å få deg til å blottgjøre ditt inderste, slik at de i sitt stille sinn kan finne svakheter og feil med deg. Slik føler de seg bedre selv. Har vært borti noen av dem, og de holder jeg meg unna. Jeg går iallefall ikke inn i den projiseringer de utsetter meg for. Vært klar på dine grenser og din integritet du!

Ja, kjenner at det er viktigere enn noen gang,for jeg har så lett for å miste meg selv om jeg lar dem trø meg for nære(på tærne) da glemmer jeg meg selv og blir omtrent som en deigklump i deres hender, klar til å formes slik jeg ble det dengang som barn..

Kan du konkret peke på noen teknikker jeg kan ta med meg i hverdagen , som kan styrke meg til det bedre?

Har gått i masse terapi siste årene, med godt utbytte men jeg vender alltid tilbake til utgangspunktet, viktig å holde lang nok avstand til personligheter som er sterkere enn meg ellers merker jeg jo at de overkjører meg totalt.

Ts

Anonym poster: b63258e111083a009cd067ce69b9a207

[Shamin]

Ja, kjenner at det er viktigere enn noen gang,for jeg har så lett for å miste meg selv om jeg lar dem trø meg for nære(på tærne) da glemmer jeg meg selv og blir omtrent som en deigklump i deres hender, klar til å formes slik jeg ble det dengang som barn..

Kan du konkret peke på noen teknikker jeg kan ta med meg i hverdagen , som kan styrke meg til det bedre?

Har gått i masse terapi siste årene, med godt utbytte men jeg vender alltid tilbake til utgangspunktet, viktig å holde lang nok avstand til personligheter som er sterkere enn meg ellers merker jeg jo at de overkjører meg totalt.

Ts

Anonym poster: b63258e111083a009cd067ce69b9a207

Det er en veldig fin liten bok som heter "hersketeknikk". Jeg ble veldig mye flinkere til å beskytte meg mot slik etter jeg leste den boken. Anbefales! I den står det beskrevet en masse hersketeknikker mennesker bruker, som man ikke en gang legger merke til om man ikke er bevisst det. De bruker disse hersketeknikkenen ubevisst, og nærmest automatisk, for å selv føle seg bedre. Jeg fikk mange aha opplevelser av den boken. Det står også tips om hvordan man kan møte forskjellige hersketeknikker. Ellers så vil jeg råde deg å kjenne på hvordan du føler deg ETTER du har vært med mennesker. Er følelsen ikke god, så er det ikke mennesker verdt å ha kontakt med.