This is my life

[Noraaa]

Har tenk til å ha denne dagboken for å skrive ned det jeg føler.

Jeg husker dagene fra jeg var liten, jeg var den lille jenta i rosa klær som løp rundt, lo og smilte. Jeg hadde så mange venner. Jeg var aldri alene, hadde alltid folk å "leke" med.

Hvor snudde det seg? Jeg er nå 13 år, jeg er alene, jeg har ikke venner, fritiden min går ut på og ligge under dyna, gråte, være deprimert og sint.

Jeg føler at jeg ikke har noen rundt meg, jeg har jo en fantastisk kjæreste som jeg elsker mere enn alt på jord, han søtter meg, gjør meg glad og han er vell den eneste ekte vennen jeg har.

Men jeg kunne jo seførgelig trengt noen jentevenner, kjæresten min er jo så opptatt med fotball etter skolen så jeg skjønner jo at han ikke kan bruke alt tiden på meg. Jeg føler meg så tom, jeg har ingen jeg kan ringe og snakke med, jeg har ingen jeg kan dele hemmeligheter meg, ingen å le sammen med.

Eller jeg har jo en vennine da, hun er jo der for meg, støtter meg men hun har så mange andre venner som jeg ikke går så godt sammen med.

Jeg vil bare ha 1 venn, som jeg kan være masse med.

Jeg tenker noen ganger at jeg fortjener det, kanskje jeg har gjort noe galt, kanskje jeg får igjen for noe jeg har gjort? jeg vet ikke, det eneste jeg vet er at jeg er lei.

"Jeg sitter på skolen i friminuttet, sammen med kjæresten min, rundt meg ser jeg personer, som ler og har det gøy. Folk legger ut bilder på instragram feks om hvor herlig livet er"

Hvorfor kan ikke jeg ha det sånn? Jeg hadde venner før, men jeg føler at de bare forsvinner-en og en. Jeg tar kontakt med de, men ingen svarer meg. Jeg føler at det alltid er jeg som tar insijativ, de ringer jo aldri meg. Jeg gir opp-det er jo ikke vits å ta kontakt hvis ingen egentlig vil.

Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i kjæresten min, vet ikke hva jeg skulle gjort uten meg. Han gjør meg så lykkelig, vi er utrolig unge, bare 13 år men jeg føler at vi har et forhold som 20 åringer, vi snakker seriøst, vi har allerede snakket om hvor vi vil bo når vi blir eldre, hvordan brylluppet skal se ut osv. Han har jo sagt at uansett hva som skjer støtter han meg, vi har hatt noen små krangler men vi har alltid vært modene og ordnet opp så fort som mulig. Han er grunnen til at jeg faktisk gidder å stå opp om morgnen.

Jeg håper dere vil fortsette å lese litt, har denne generelt fordi jeg vil ha et sted og slippe ut det jeg føler inni meg.

Endret 1. mai 2013 av Noraaa