to yngre søsken som lider av bipolar/manisk depresive og diagnoserte som selvmordskandidater

[Gjest fruenA]

Likevel så får den ene søsteren som ved sin siste nedtur var innlagt i tre måneder beholde sin ett år gamle sønn selv om det er tydelig for familie og venner at hun vannskjøter barnet. Barnevernet har vært koblet inn fra alle mulige hold men de mener at mor vil få det verre om de fjerner barnet. Skal barnet virkelig lide under mors diagnose? Hun drikker tett og ofte, skader seg selv, kan ligge i sengen i ukesvis før vi tilslutt tvangsinnlegger henne, noe som alltid blir overkjørt av dps da de har liten kapasitet og mener at hun har det bedre hjemme i sengen sin. Det var altså den ene søster en. Så har vi en søster til som er to år yngre og heldigvis (unnskyld at jeg sier det men) barnløs. Hun har bodd hos eldre søsken i perioder der foreldre ikke har mer ork for dramaet og kranglingen, grunnen til at jeg forteller alt dette kommer nå: den yngre søsteren krever at hun skal få treffe våre barn, altså sine tante barn selv om hun ikke klarer å stable seg på bena og virke oppegående, hun gråter, skaper seg, får raseri annfall og truer med å ta sitt liv foran sine små søsken og foran tantebarna som er 2 og 4 år. Dette skremmer de små barna da de ikke forståe hvorfor tante oppfører seg slik hun gjør. Derfor har vi bestemt at det beste for oss og barna og forsåvidt det nye barnet jeg bærer på er å ikke ha kontakt med søskene når det nå har blitt så ille som det har. Min søster har da i forsøk på å få kontakt med barna oppsøkt de både i barnehage og på skolen. Hun har vært på arbeidsplassen min på jakt etter meg og fortalt graverende løgner til mine kollegaer og min sjef mens hun har trålt arbeidplassen i håp om å finne meg. Det har nå kommet til bristepunktet føler jeg! Forrige uke opplevde jeg å få telefon fra legevakt om at hun lå inne etter å ha forsøkt å ta sitt liv. Jeg kastet meg i bilen og dro til legevakten høygravid og trøtt kl 01.00 om natten, synet som møter meg mår jeg annkommer legevakten er min søster som står å spøker og ler med venninner og røyker utenfor inngangsdøren, de har dopet henne og sluppet henne rett ut igjen. Etter samtale med legevakt der vi krever at hun blir tvangs innlagt så hun ikke prøver å ta sitt liv igjen, så får vi bare til svar at beklager men hun er for tilregnelig til å tvangsinnlegges. Etter denne hendelsen hvor hun igjen gyvet løs på meg fysisk fordi jeg nektet henne å bli med meg hjem fordi hun ønsket å se barna mine fikk jeg nok. Jeg gav henne beskjed om å aldri kontakte meg igjen. Da responderer hun med å sende lettkledde bilder av seg selv til min mann og min andre friske søster sin mann. Hvor mye skal vi være nødt til å tåle før vi kan politi annmelde henne. Hvor går grensen egentlig, kan jeg få et kontakt forbud? Historien er selvsagt mye lengre enn dette men her er i hvretfall det jeg har foran meg nå..

[Gjest Sprøa]

Oppførselen kan ikke bare tilskrives deres bipolare lidelse. Det å ligge i sengen og være deprimert ja, til en viss grad drikkingen ( som hun godt kan få under kontroll). Det andre er bare egoisme og trollskap. Er de bortskjemte og mindre intelligente? Nei, sett grenser for deg selv, og ikke la dem manipulere deg.

[Gjest fruenA]

De har vært det man kan kalle brelebarna til våre foreldre, alltid fått det de ønsker seg, altid krevd mer enn de egentlig behøver, men nå når de er voksne og fraflyttet hjemmet så takker de for oppvekst og brel med å anmelde våre stakkers foreldre til barnevernet for å ikke ha gitt de nok i oppveksten, vi andre eldre og ynge søsken klarer ikke å begripe hvor de tar noen av påstandene sine fra, hun ene sier til barnevernet at mor har fysisk misshandlet henne, det hun referer til er fjerne tilfeller der mor har måtte gå imellom og stoppe at søster anngriper mindre søsken for å få ting de gjerne har i hendene der og da, ingen av de har hatt en ærlig dags arbeid i sitt liv, de har ridd på nav bølgen og fått både leilighet og støtte slik at de har kunnet ligge å spille og slappe av uten å måtte bekymre seg for hverken regninger eller jobb. Nå har nav kuttet støtten til ene søsken og det er det jeg tror førte til " selvmordsforsøket" da hun håpte på at jeg ville hente henne hjem og la henne leve på oss til hun fant noe bedre. De er desverre begge to utrolig manipulerende, de spiller på mors følelsene, samvittigheten osv osv, så lenge vi gir etter så har de begge to bare milde anfall av mørke dager. Så fort man stiller et krav til noen av de eller krever å få se noe konstruktivt fra dem så legger de seg ned å roper etter dps og psykologer og bruker diagnoser og "lidelse" for å presse oss opp i et hjørne, jeg er rett å slett så sliten av denne karusellen nå ar jeg kjenner kun lettelse når jeg tenker på at neste gang en av de prøver å ta selvmord (ja de har prøvd begge to ved flere annledninger) fortsatt får ene parten beholde barnet sitt på tross av forsøk på å avslutte eget liv. Men tanken på at de lykkest gir meg en slags ro.. da er det liksom ikke mer karusell og bwrg og dalbane, det gir meg dårlig samvittighet at jeg som småbarnsmor kan tenke slikt om egne søsken men de suger meg tørr for energi og krefter. Alt jeg ønsker er at de skal være friske, fornuftige og gjerne i jobb om mulig. Men jeg ser jo at sjangsen er liten når nav kaster penger etter de uten å stille noen krav...

[AnonymBruker]

Jeg blir litt satt ut.

Ikke rart denne diagnosen skremmer vannet av folk, de tror jo at folk stort sett er som dette. Jeg er hardt rammet (begynte tidlig) av bipolar lidelse, jeg har aldri vært slem mot min familie sv den grunn. Jeg har en høyskoleutdannelse, en 100% jobb og nå stiftet familie.

Jeg vil nesten si at disse søstrene har mye energi til å være såpass deprimerte som de sier. Og til og med i den maniske fasen så blir du ikke motbydelig mot familie, manipulativ og barnslig. Det er personlighetstrekk og ikke diagnosen sin feil.

De sliter, helt klart! Men jeg synes det høres mer ut som en personlighetsforstyrrelse.

Anonym poster: f506628755ea3504bd3ba6144c7a3dcb

[Gjest Sprøa]

Bortskjemte, late troll altså. Har selv diagnosen, men har da folkeskikk. Det finnes to veier inn i narsissismen: 1. Man får for lite selvbekreftelse i barndommen og utvikler derfor et kunstig oppblåst ego. 2. Man blir bortskjemt, og modner ikke til å sette seg inn i andres følelser og perspektiv. Man krever mye av andre og lite av seg selv. NAV kaster penger etter dem fordi det er en veldig alvorlig diagnose, men har selv truffet på psykisk psyke som forsøker å spille på sykdommen sin for å manipulere andre til å gi dem viljen sin og få oppmerksomhet. De blir utskrevet fordi psykologene gjennomskuer at de er for friske, og bare vil snuse til seg fordeler. Jeg stiller spørsmålstegn ved deres kognitive kapasitet, da manipulasjons- og hevnforsøkene er patetiske og mangler innsikt i konsekvenser. De har sikkert ikke giddet å høre på psykologene, og ikke sikkert de ønsker å bli velfungerende bipolare heller. Tar de medisiner? Huff! Nei.....la dem føle konsekvensene av sin egen oppførsel. De er voksne mennesker. Så lenge de ikke er psykotiske eller ekstremt maniske kan de godt stå til ansvar for sine egne handlinger. Ikke dull med dem. Og barnevernet??????? Hva i f.... Er det for et argument? Skal hun holde ungen som gissel ved hjelp av sin sykdom mener barneverssosionomone????

[Gjest Sprøa]

Jeg blir litt satt ut.

Ikke rart denne diagnosen skremmer vannet av folk, de tror jo at folk stort sett er som dette. Jeg er hardt rammet (begynte tidlig) av bipolar lidelse, jeg har aldri vært slem mot min familie sv den grunn. Jeg har en høyskoleutdannelse, en 100% jobb og nå stiftet familie.

Jeg vil nesten si at disse søstrene har mye energi til å være såpass deprimerte som de sier. Og til og med i den maniske fasen så blir du ikke motbydelig mot familie, manipulativ og barnslig. Det er personlighetstrekk og ikke diagnosen sin feil.

De sliter, helt klart! Men jeg synes det høres mer ut som en personlighetsforstyrrelse.

Anonym poster: f506628755ea3504bd3ba6144c7a3dcb

Sorry leifingen. Sykdommen innebærer en stor sårbarhet for stress. Hvordan klarer du 100 prosent jobb Anonym? Så langt har jeg bare klart deltid til vanlig....men jobber døgnet rundt i maniske perioder....må få orden på det der, for systemet blir helt.....utslitt.

[Gjest fruenA]

Det er ikke godt å si hvordan man skal takle de lengre når de kan skilte med diagnoser osv, før kunne man gi de grei beskjed om å komme seg ut av sengen og begynne å søke etter jobb uten at de løpte til nærmste dps og gjemte seg til vi sluttet å mase. De er friske hver eneste helg, da springer de på polet og shopper, kjøper seg utfordrene kjoler og tilbringer hele helgen på byen, de er fra fredag tilogmed lørdag de friskeste menneskene man kan tenke seg, så kommer mandagen... da ligger de i sengene sine, for syke enten fysisk eller psykisk til å gå på skole, for deprimerte til å gå på jobb. Denne tralten har vi hatt gående i flere år nå men det siste året har det eskalert helt ut av proporsjoner. Jeg har venner som er bipolar og jeg har aldri opplevd de slik som mine søsken oppfører seg. Kan en psykolog virkelig gi noen disse diagnosene når de aldeles ikke stemmer og det egentlig bare grunner i latskap og ufordragelighet. De spiller familien opp mot hverandre, holder oss på pine benken dag ut og dag inn med nye selvmords trusler. Plutselige telefoner til våre foreldre fra politiet med beskjed om at en av de står og truer med å hoppe fra en bro osv. Hvor lenge skal de få fare frem før en eller annen instans sier at nok er nok? De slenger anti depresiva og sovemedisiner etter de, tilogmed smertestillende (hva trenger en deprimert person sterke vanedannende smerrestillende til??)

[Gjest Sprøa]

Kan dere ta en pårørendesamtale med psykiaterne som står for diagnostiseringen og medisineringen av de to bærtene? Avsløre dem litt? Nevnte fagfolk er ikke synske så....de trenger nok litt info. Om hvordan ståa egentlig er.

[Gjest Sprøa]

Kom til å tenke på ordet Dramaqueens

[super-s]

Oppførselen kan ikke bare tilskrives deres bipolare lidelse. Det å ligge i sengen og være deprimert ja, til en viss grad drikkingen ( som hun godt kan få under kontroll). Det andre er bare egoisme og trollskap. Er de bortskjemte og mindre intelligente? Nei, sett grenser for deg selv, og ikke la dem manipulere deg.

Helt enig! Jeg har bipolar lidelse (og borderline) og jeg kjenner flere med bipolar, men det der hørtes helt sykt ut. De må ha noen andre diagnoser i tillegg (særlig den yngste), eller at personlighetene deres bare er sånn. Ingen jeg kjenner med bipolar oppfører seg sånn som det der!

Har noen av dere fått fortalt deres side av saken for de som har utredet dem? For de har tydeligvis veldig lite selvinnsikt, så behandlerne vet sikkert ikke om alt!

[Gjest Sprøa]

Jeg ble også forsøkt manipulert med selvmorstrusler av en person med peronlighetsforstyrrelse, ikke bipolar. Hun skulle ha full oppmerksomhet og kontroll over meg. Hun kunne godt jobbe, men innrømte at hun ikke gadd. Slike folk ødelegger for dem som virkelig er syke...og dem som seriøst sliter med ekte selvmordstanker. En psykolog gikk for et par år siden ut med at vi er i ferd med å skape en hel nasjon full av narsisister. Det er det som skjer med mennesker som skjemmes bort i oppveksten, og omgivelsene betaler en høy pris for det. Jeg sier ikke at de har denne forstyrrelsen. Det kan hende de rett og slett er veldig usympatiske personer. Det var det der med grensesetting da... Jeg ville gitt de beskjed om at jeg kutter kontakten til de lærer seg folkeskikk, og blir voksne. ....man kan også stille spørsmålstegn til om psykiatrien har litt vel mange diagnoser på personlighetsforstyyrelser de putter på folk. Nå til dags kan du få en diagnose bare du er sjenert, og sågar diskuterer de å sykeliggjøre sorg. Hallo!!!!! Men psykologer skal vel også ha jobb. Ville ikke kuttet de ut for livet altså...men trukket meg vekk slik at de så konsekvensene av oppførselen, og på den måten kanskje lære av det. Instrumentell betinging ikke sant? man har den familien man har.

[Gjest fruenA]

Er det mulig å få samtale med de som behandler de? Vi har prøvd å komme i kontakt med dps og har spurt om å få snakke med behandlende psykologer, men får samme svar over alt om at det er hverken kapasitet for å høre hva vi som pårørende har å fortelle. Vi krever jo ikke å få vite hva de prater om eller noe slikt men en mulighet til å vise hvordan sykdommen deres er for oss rundt. Som jeg nevnte i startinnlegget mitt så har de begge to annmeldt foreldrene våre til barnevernet med påstander om fysisk og psykisk missbruk i oppveksten, påstsnder som at mor har brent de med sigaretter, nektet de klær og mat osv går igjen. Vi fem andre søsken som vokste opp i hjemmet stiller oss helt sjokkert og uforstående til påstandene. Barnevernet har avsluttet etterforskningen med beskjed om at det ikke finnes beviser for noen av påstandene. De har alltid tatt stor plass og krevd mye i søskenflokken, vi eldre og yngre søsken har akseptert at de er ikke helt som oss andre og latt de få styre på i sin egen tralt, men nå har det blitt nok for oss alle. De minste barna er redd for tantene sine og vil ikke være i nærheten av de. Dette avfeier de med at DE trenger å ha kontakt med barna og DE trenger å få være tante. Jeg nekter å la mine barn lide for at de skal få ha det litt bedre med seg selv. Jeg har fått nok.

[Gjest Sprøa]

Det skal være mulig, men bor du i en storby sørpå er vel kapasiteten sprengt ja. Er enig i at du må beskytte barna dine, men også deg selv og dine foreldre. De damene høres jo skumle ut. Hva blir neste beskyldning? Hmmm kanskje skrive brev til behandler? Vanskelig dette. Vet om såkalte friske som oppfører seg like trollete og manipulative...støtter deg om du kutter dem ut. Så får psykiatrien og de seile sin egen sjø. Pskykiatere og psykologer er ikke dumme folk. Før eller senere blir de gjennomskua.

[Gjest Sprøa]

Hvorfor har hun ene mistet trygda da? Blitt gjennomskuet?

[Gjest fruenA]

Hun ene ble fratatt nav støtten sin da hun ikke møtte kravene som ble stillt fra nav om at hun enten måtte stille til behandlingen på dps eller begynne å søke jobb/skole eller kurs. Jeg må inrømme at jeg godtet meg litt når hun fikk en fot i baken av nav, men da kom hun jo tilbake til min dør og ba om å få bo her igjen, og det er uaktuelt! Hun fikk jo leilighet med personale som fulgte henne opp men dette tilbudet ble plutselig avsluttet, jeg misstenker at det var fordi de gjennomskuet henne eller at hun festet for mye.. vi får ikke vite noe og må akseptere det hun eller hun andre forteller oss, hvor mye sannhet som ligger i disse diagnosene de påberoper seg og sier at de har fått av psykolog vet vi jo faktisk ikke. Men at de kan slippe de ut fra legevakten 15 minutter etter at de har sittet å sett legene i øynene og sagt at når jeg går ut herfra skal jeg ta selvmord, ( jeg satt selv og hørte nøyaktig disse ordene bli ytret i det rommet) for så at vi som pårørende ble sendt på gangen for å avvente mens legen bestemmte hva dom skulle gjøres. Derretter ser vi henne spankulere ut fra legevakten og hun bare ler oss opp i ansiktet i det hun passerer oss, når vi spør legen hva i alle dager de gjør pp som slipper en selvmords kandidat ut igjen bare sånn uten videre får vi til svar at hun ønsker ikke å legges inn da hun ikke trives på behandlings senteret så da må hun gå gå fritt. Hvorfor heter det tvangs innleggelse hvis man ikke kan tvinge noen til å legge seg inn å få hjelp?

[Gjest Sprøa]

Da jeg var innlagt på akuttavdelingen, opplevde jeg en del såkalte selvmordskandidater som ble gjennomskua og kjapt skrevet ut igjen. Selv hadde jeg vært så manisk at jeg tippa over og ble psykotisk....derfor innleggelsen. Var også et par arbeidskye karer som var innom og forsøkte å juge til seg diagnoser og trygd....hmmmm.....ble gjennomskua de også. Bipolar er en rent biologisk og svært arvelig lidelse, så den kan nok godt være reel hos dine søstre, men med medisinering og terapi der du hører etter og faktisk gjør det psykologen sier, vil du godt kunne fungere i både jobb og utdanning om ikke annet så deltid. Arbeid hjelper faktisk for å bli enda friskere. Kanskje jeg en vakker dag kan fungere i 100 prosent, bli skikkelig karrierekvinne igjen og få råd til egen leilighet og bil Jeg vil ikke utelukke at de har bipolar, kanskje bipolar2..... Men gudene skal vite at søstrene dine er glade for den diagnosen, og forsøker å utnytte den til fulle. Går de på medisiner skal de egentlig være ganske så stabile nå. Manipulative selmordstrusler for å hevne seg på omgivelsene liker hverken jeg eller psykologene. Man tar det ikke seriøst, og innleggelse er forbeholdt de virkelige gærningene. Derfor blir de raskt skrevet ut igjen

[Gjest Sprøa]

En ting til: hvis søstera di virkelig hadde vært en fare for selv, eller andre, ville hun blitt tvangsinnlagt den gangen. Jeg tror hun juger mye for deg, din familie og behandlere. Synd de roper ulv ulv, om det virkelig skulle bli fare for seriøst selvmord en gang...

[Gjest fruenA]

Takker for gode svar:-) jeg føler jeg har fått et størreninnblikk nå i hvordan ståa egentlig er, og jeg forstår nå at det å være bipolar ikke nødvendigvis er knyttet til å ikke ønske å jobbe eller bidra, og at de delene heller er forebehold den rene latskapen mine søsken utviser. Jeg håper inderlig at ved å snu oss bort fra de og la de ture på ibsin tralt at de forhåpentligvis medbtiden vil få livet sitt på stell og bli i stand til å kunne utvise empati utover sin egen eksistens, som du sier så roper de mye ulv ulv og blir nok gjennomskuet og sendt ut igjen. Og da tenker jeg at nå er det på tide at disse ulve ropene får konsekvenser som de kommer til å måtte leve med i den forstand av at vibsom familie ikke lengre vil ha de som en del av våre liv. Det er jo tungt å skulle skyve sine egne søsken på avstand, men samtidig så må jeg innrømme at jeg føler en følelse av lettelse over å skulle slippe å bli dratt inn i det daglige dramaet disse produserer. Det er kjekt å høre fra en som har en lidelse eller diagnose som viser et bilde av en person som innehar både empati, håp for fremtiden, mål og ønsker om å lykkes. Det forteller meg at det jo er mulig:-) takker så mye for svar gjest.sprøa:-)

[Gjest Sprøa]

Takk for takken håper flere har fått nyansert bildet av manisk depressive. Vi kan virkelig være en ressurs på arbeidsplassen, da bipolar både er en gave og forbannelse. Jeg blir kreativ og tar unna utrolig mye i maniske perioder, og har heldigvis en sjef som forstår og lar meg avspasere overtid når jeg er utslitt. Medisiner holder meg unna depresjoner, og skal nå gå på noe som demper manien. Og vet du hva? Manien gjør oss ofte kunstneriske når man nå først er blitt sprø, må man bare ta det sporty, med galgenhumor og gjøre det beste ut av det. Ønsker deg lykke til med familien din hyggelig å taste med deg

[AnonymBruker]

Jeg ble også forsøkt manipulert med selvmorstrusler av en person med peronlighetsforstyrrelse, ikke bipolar. Hun skulle ha full oppmerksomhet og kontroll over meg. Hun kunne godt jobbe, men innrømte at hun ikke gadd. Slike folk ødelegger for dem som virkelig er syke...og dem som seriøst sliter med ekte selvmordstanker. En psykolog gikk for et par år siden ut med at vi er i ferd med å skape en hel nasjon full av narsisister. Det er det som skjer med mennesker som skjemmes bort i oppveksten, og omgivelsene betaler en høy pris for det. Jeg sier ikke at de har denne forstyrrelsen. Det kan hende de rett og slett er veldig usympatiske personer. Det var det der med grensesetting da... Jeg ville gitt de beskjed om at jeg kutter kontakten til de lærer seg folkeskikk, og blir voksne. ....man kan også stille spørsmålstegn til om psykiatrien har litt vel mange diagnoser på personlighetsforstyyrelser de putter på folk. Nå til dags kan du få en diagnose bare du er sjenert, og sågar diskuterer de å sykeliggjøre sorg. Hallo!!!!! Men psykologer skal vel også ha jobb. Ville ikke kuttet de ut for livet altså...men trukket meg vekk slik at de så konsekvensene av oppførselen, og på den måten kanskje lære av det. Instrumentell betinging ikke sant? man har den familien man har.

Det heter operant betinging (positiv forsterkning-belønning, negativ forsterkning-straff).

Jeg har forøvrig en borderline pf pga omsorgssvikt og mobbing i barndom, men jeg oppfører meg ikke slik som de to søstrene som beskrives her. De ødelegger for dem som virkelig trenger de akuttplassene, de som virkelig er syke. Jeg har empati for mine nærmeste og er ikke manipulerende. Det er mange fordommer mot de med personlighetsforstyrrelser og de med bipolar lidelse. Emosjonellt ustabil og borderline kommer av for sterke og intense og langvarige følelser. Men aggressjonen går innover (selvskading etc) ikke utover.

Uten å leke psykiater eller psykolog: Det høres mer ut som disse søstrene er kan ha trekk som stemmer med antisosial og narsissistisk pf. Det stemmer i fht at de er empatiløse overfor familie, går ut mye (har mange partnere?), egoistiske, mangler anger/skyldfølelse osv.

Anonym poster: f0975eca872e7565d96b52e2626e6df5