Dårlige vennskap har latt meg nesten miste håpet

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt en relativt begrenset omgangskrets "om gangen", da jeg heller vil ha få nære enn mange halvveis fjerne. (Er forresten jente og 21)

De to siste såkalte "bestevenninnene" jeg har hatt, fordelt på de to siste årene, har vært psykisk ihjelkjørte personer, pent fortalt helt på viddene begge to. Det har jo sine begrunnelser i deres bakgrunn etc, men jeg synes ikke en fæl oppvekst og derav ødelagt mentalitet og evne til å ha relasjoner skal rettferdiggjøre at du blir utnyttet, baksnakket og forsøkt "karakterdrept" uten din viten gjennom så og si hele vennskapet. Jeg har alltid stilt opp og forsøkt så godt jeg kan og ta vare på, og takken er at jeg får vite etter nesten 2 år at personen egentlig har veldig mye dritt å si om meg.

Da jeg derfor kuttet ut denne personen, fikk jeg en ny nær venninne gjennom en god kompis, tross alle diagnosene hennes virket hun til å være en ordentlig venn for meg. Imidlertid kunne hun klikke på meg for absolutt ingenting, og faktisk ønske å slå meg ned om jeg ikke ville hjelpe henne med alt hun ba om (veldig forlangende og kunne aldri foreta seg noe uten å kreve at jeg skulle gjøre 50%, enten det var å bære tingene hennes eller rydde opp etter henne). Nå endte det nylig med at hun plutselig fikk nok av hvor utrolig dårlig venn jeg var som "ikke forstod behovene hennes" og derfor sa hun fuck off og hade, etterfulgt av aktiv kontaktsøking overfor mine andre venner og kompiser - med det formål og omtale meg på en (usann) måte som skulle stille meg i et lys som skal gjøre meg mislikt.

Nå vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skal stole på noen lenger. Når noen kan omfavne deg som sin bestevenn samtidig som de går og tenker tanker om å ville slå deg ned fordi de egentlig har så mye imot deg, der du bare faktisk stiller opp og prøver å være en venn... det gjør at jeg virkelig føler meg sveket.,.

En ting er jo at disse er sterkt psykisk syke begge to, noe som forklarer det meste, men det gjør ikke at jeg føler meg mindre nedtrykt av den grunn, eller klarer å godta å måtte gjennomgå det.

Hvordan skal jeg få meg venninner som jeg faktisk kan stole på, etter slike erfaringer? Nå har jeg faktisk kun én skikkelig venninne igjen, og hun vet jeg jeg kan stole på. Vi har kjent hverandre i så mange år og aldri sviktet hverandre, så hun regner jeg med. Ellers har jeg også noen kompiser jeg vet jeg kan stole på, men det er ikke så svært ofte jeg faktisk er med dem. Vi lever liksom hver våre liv.

Jeg hadde trengt en jeg kan dele gode og dårlige dager med... men er det egentlig flere som er i min båt? Det føles ærlig talt skremmende ensomt ut i denne båten

Anonym poster: 46a7252a9bcf6f4f63367bd00acb05b7

[Gjest Sprøa]

Jeg er psykisk syk, men tar medisinene mine, og er snill uansett. Baksnakkelr ikke folk. Hersjer ikke med noen. Nei...de to trollene du har hatt til venninner kan ikke bruke det som unnskyldning.....men for fremtiden: unngå narsisister og folk med antisosial personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Sprøa]

Tre spørsmål :Hvorfor slike venninner? Tar du til takke med det du kan få, eller skal du absolutt hjelpe folk?

[AnonymBruker]

Nei, jeg var oppriktig begge glad i begge to - fordi de fremsto som gode venninner (når de trengte meg). Hersingen til hun ene og utnyttingen til hun andre bet jeg meg merke i, men tenkte det ikke var så ille som jeg trodde når jeg tok den positive delen av dem i betraktning. Det var naivt, så absolutt. Men det var ikke snakk om å ta det jeg kunne få - det var snakk om at jeg fikk vennskap jeg trodde var noe annet enn det var. Jeg så liksom det gode i de, inntil masken til slutt falt av og jeg forstod hva jeg hadde med å gjøre

Anonym poster: 46a7252a9bcf6f4f63367bd00acb05b7

[KloggeHeidi]

Få deg nye venner. Det er ikke så vanskelig. Disse skal du iallefall holde deg langt unna. Eller kanskje i veeldig små doser. For det blir ikke bedre. Ta og finn noen som er mer lik på deg selv. Sikkert flere der ute som trenger og vil ha nye venner som blir bare glad for du tar kontakt. På en rolig måte.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er bare i ganske stor grad sjenert og vegrer meg for å gjøre fremskritt eller ta initiativet, så det blir ikke så lett til at jeg tør å ta det skrittet å prøve å få nye venner. Kommer nok også av skuffelser og erfaringer som disse, føler jeg.

Anonym poster: 46a7252a9bcf6f4f63367bd00acb05b7

[Gjest Gjest]

Du bør kanskje begynne å holde deg unna folk med problemer.

[Gjest Sprøa]

Hvorfor skal man holde seg unna folk med problemer? Jeg er da mye snillere enn mine såkalte friske venninner, og galskapen varte bare to år...men oppdaget hvem som er mine virkelige venner. Kun to venninner ble igjen, og resten forsvant. Har nå fått meg nye venner, og de to som ble går jeg gjennom ild og vann for. Jeg kommer aldri til å svikte dem uansett hva de gjør eller rammes av.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har vært veldig uheldig med vennskapet til de to. Likevel; det finnes alltid flere der ute! Kanskje du, som meg, bor i Oslo? Jeg er i alle fall på din alder, og kunne godt tenkt meg å stifte bekjentskap. Kanskje vi hadde blitt venninner?

Anonym poster: 10d44613625c932b47a9b39d7a5b81c8

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal man holde seg unna folk med problemer? Jeg er da mye snillere enn mine såkalte friske venninner, og galskapen varte bare to år...men oppdaget hvem som er mine virkelige venner. Kun to venninner ble igjen, og resten forsvant. Har nå fått meg nye venner, og de to som ble går jeg gjennom ild og vann for. Jeg kommer aldri til å svikte dem uansett hva de gjør eller rammes av.

Bare to år!?

Og hvor mye skjedde i disse venninnenes liv i løpet av disse to årene?

Du er ikke snillere enn dem fordi de ikke holdt ut med "galskapen" din i to år, du er bare selvsentrert som ikke forstår at deres liv ikke stoppet opp under din periode med "galskap".

[Gjest Sprøa]

Nå uttaler du deg om ting du ikke vet noe om. Jeg plagde dem ikke, og det var ikke noe å holde ut lille venn. Et to timers besøk to ganger i året er ikke noe å holde ut. Det skjedde lite i livene deres disse to årene, da de lever rolige familieliv. Jeg har alltid stilt opp for dem, og holdt ut med dem som du så smålig kaller det. Blant annet tok jeg meg av en scizofren venninne, når hun var i psykose. Når jeg selv ble syk, tok hun avstand fra meg...for hun gadd ikke. Selvsentrert? Problemet mitt er det motsatte, nemlig for altruistisk. På nett er du bare litt tøff i kjeften, tviler du hadde turt å si det til folk face too face.

[AnonymBruker]

Nei, jeg var oppriktig begge glad i begge to - fordi de fremsto som gode venninner (når de trengte meg). Hersingen til hun ene og utnyttingen til hun andre bet jeg meg merke i, men tenkte det ikke var så ille som jeg trodde når jeg tok den positive delen av dem i betraktning. Det var naivt, så absolutt. Men det var ikke snakk om å ta det jeg kunne få - det var snakk om at jeg fikk vennskap jeg trodde var noe annet enn det var. Jeg så liksom det gode i de, inntil masken til slutt falt av og jeg forstod hva jeg hadde med å gjøre

Anonym poster: 46a7252a9bcf6f4f63367bd00acb05b7

Men ble du oppriktig glad i dem fordi de trengte deg og uttrykte dette behovet?

Dette er en typisk kvinneting, nemlig. Folk som trenger en skal en styre unna. Kvinner, menn, venner, kollegaer. Det som kjennetegner en venn (en virkelig, sann venn) er at vedkommende ikke trenger deg. Ikke har noe form for behov for deg. Har et komplett og meningsfullt liv helt uten deg i det - men likevel ønsker å ha deg i livet.

Slike vennskap, parforhold og relasjoner skal du søke etter. Vokt deg for det destruktive i å søke mennesker som trenger. Plutselig sitter du der "oppriktig glad i" en slask av en kar som du har fått 3-4 unger med. 21 år er en utmerket alder for selvinnsikt. Du trenger at folk trenger deg. Så jobb med den feilen. Slip den vekk.

Anonym poster: 08ae3b176563ff3b08a528ec8fb495d2

[Gjest Sprøa]

Men ble du oppriktig glad i dem fordi de trengte deg og uttrykte dette behovet?

Dette er en typisk kvinneting, nemlig. Folk som trenger en skal en styre unna. Kvinner, menn, venner, kollegaer. Det som kjennetegner en venn (en virkelig, sann venn) er at vedkommende ikke trenger deg. Ikke har noe form for behov for deg. Har et komplett og meningsfullt liv helt uten deg i det - men likevel ønsker å ha deg i livet.

Slike vennskap, parforhold og relasjoner skal du søke etter. Vokt deg for det destruktive i å søke mennesker som trenger. Plutselig sitter du der "oppriktig glad i" en slask av en kar som du har fått 3-4 unger med. 21 år er en utmerket alder for selvinnsikt. Du trenger at folk trenger deg. Så jobb med den feilen. Slip den vekk.

Anonym poster: 08ae3b176563ff3b08a528ec8fb495d2

Psykiske lidelser rammer halvparten av befolkningen en eller annen gang i løpet av livet. Om det skulle ramme deg, så får du telle dine venner etterpå. Lykke til.

[AnonymBruker]

Men ble du oppriktig glad i dem fordi de trengte deg og uttrykte dette behovet?

Dette er en typisk kvinneting, nemlig. Folk som trenger en skal en styre unna. Kvinner, menn, venner, kollegaer. Det som kjennetegner en venn (en virkelig, sann venn) er at vedkommende ikke trenger deg. Ikke har noe form for behov for deg. Har et komplett og meningsfullt liv helt uten deg i det - men likevel ønsker å ha deg i livet.

Slike vennskap, parforhold og relasjoner skal du søke etter. Vokt deg for det destruktive i å søke mennesker som trenger. Plutselig sitter du der "oppriktig glad i" en slask av en kar som du har fått 3-4 unger med. 21 år er en utmerket alder for selvinnsikt. Du trenger at folk trenger deg. Så jobb med den feilen. Slip den vekk.

Anonym poster: 08ae3b176563ff3b08a528ec8fb495d2

Så den dagen vennene dine trenger deg, kvitter du deg med dem?

Anonym poster: d97f3eb8388ae7f8fa2db971c041fe1c

[Gjest Gjest]

Nå uttaler du deg om ting du ikke vet noe om. Jeg plagde dem ikke, og det var ikke noe å holde ut lille venn. Et to timers besøk to ganger i året er ikke noe å holde ut. Det skjedde lite i livene deres disse to årene, da de lever rolige familieliv. Jeg har alltid stilt opp for dem, og holdt ut med dem som du så smålig kaller det. Blant annet tok jeg meg av en scizofren venninne, når hun var i psykose. Når jeg selv ble syk, tok hun avstand fra meg...for hun gadd ikke. Selvsentrert? Problemet mitt er det motsatte, nemlig for altruistisk. På nett er du bare litt tøff i kjeften, tviler du hadde turt å si det til folk face too face.

Tøff i kjeften? Det er vel du som bruker hersketeknikker og nedlatende språk, ikke jeg.

Jeg reagerte på at du kritiserte dine venner for å ikke stille opp for deg når det "bare" varte i to år.

Det er altså ordet "bare" jeg kommenterte!

Og du framstiller deg selv som selvsentrert når du sier at det ikke skjedde noe i andres liv i løpet av en toårs-periode, og begrunner det med at de lever et rolig familieliv. Det beviser at du ikke har hatt vært interessert i å ta del i deres liv, for jeg kan garantere deg at det har skjedd mange ting i løpet av denne perioden, både på godt og vondt.

Jeg synes ikke det er galt å påpeke at det det skjer mye i alles liv i løpet av to år.

Jeg synes heller ikke det er galt å påpeke at psykisk syke som oftest er selvsentrerte når de er syke, selv om de ikke er det til vanlig.

Dette har jeg ingen problemer med å si til noen ansikt til ansikt!

[Gjest Sprøa]

Tøff i kjeften? Det er vel du som bruker hersketeknikker og nedlatende språk, ikke jeg.

Jeg reagerte på at du kritiserte dine venner for å ikke stille opp for deg når det "bare" varte i to år.

Det er altså ordet "bare" jeg kommenterte!

Og du framstiller deg selv som selvsentrert når du sier at det ikke skjedde noe i andres liv i løpet av en toårs-periode, og begrunner det med at de lever et rolig familieliv. Det beviser at du ikke har hatt vært interessert i å ta del i deres liv, for jeg kan garantere deg at det har skjedd mange ting i løpet av denne perioden, både på godt og vondt.

Jeg synes ikke det er galt å påpeke at det det skjer mye i alles liv i løpet av to år.

Jeg synes heller ikke det er galt å påpeke at psykisk syke som oftest er selvsentrerte når de er syke, selv om de ikke er det til vanlig.

Dette har jeg ingen problemer med å si til noen ansikt til ansikt!

Ja for du har fordommen: " psykisk syke er selvsentrerte". Det sier mer om deg enn om psykisk syke. Tipper du kutter ut folk så snart de ikke er helt A4. Og du kjenner ikke meg og mine venner, så ro deg ned. Hersketeknikker? Hva kan du forvente, når du slenger slikt til folk? Folkeskikk er tydeligvis noe dritt.

[Gjest Sprøa]

Stille opp for meg? Jeg kunne føre fornuftige samtaler, og håpte bare de ikke ville bryte kontakten helt. Jeg ba ikke om at de skulle hobbypsykologer for meg. Det jeg påpeker her er at dagens mennesker ofte er overfladiske og ego, ergo får du litt for mange eksemplarer av arten som han over her. Vil bare ha perfekte venner, med perfekte liv. Om noen trenger ham, altså innrømmer at han trenger et nettverk, da er det byr byr.

[Gjest Gjest]

Ja for du har fordommen: " psykisk syke er selvsentrerte". Det sier mer om deg enn om psykisk syke. Tipper du kutter ut folk så snart de ikke er helt A4. Og du kjenner ikke meg og mine venner, så ro deg ned. Hersketeknikker? Hva kan du forvente, når du slenger slikt til folk? Folkeskikk er tydeligvis noe dritt.

Nå vet vel du ingenting om meg heller, og jeg har flere psykisk syke i mitt liv som jeg har støttet og hjulpet i vanskelige perioder.

Ingen av dem har problemer med å få høre at de er selvsentrerte når de er syke, selv om de er omtenksomme når de er friske.

Og ingen av dem har problemer med at jeg også har et liv, og ikke alltid kan prioritere dem, selv om de behøver min støtte.

Det var som sagt "bare to år" jeg reagerte på. To år er lang tid, selv om du mener noe annet!

[AnonymBruker]

Slutt å finn deg psykisk syke venner, og se om det hjelper å finne noen som er mer stabile og friske.

Har hatt venner av begge slag. De som er psykisk syke er mer tappende, og mer krevende å være venner med. Man blir sliten etterhvert, og man må være ganske sterk for å ikke bli preget av de selv. Dessuten mangler mange av de selvinnsikt og ser ikke hva de selv gjør feil i vennskapet.

Anonym poster: b9c4c3faa3fbc7f8e49ab7c3d3a82584

[Gjest Sprøa]

Å bli frisk etter to år sv noe så alvorlig, er en prestasjon. Innen psykiatrien er et kort perspektiv. Alt er relativt, og ja...jeg kjenner deg ikke så hvordan føles det å bli møtt med fordommer? Behagelig, ikke sant? Er du fornærma fordi jeg mener at mine ex.venninner lever begivhetsløse liv også? Ærlig talt....hos de folka er det bare gardiner, matoppskrifter og intriger og baksnakking som står på agendaen, når de snakker med andre. Så ikke noe tap egentlig at de har kutta meg ut. Også mange friske folk ser ikke hva de gjør galt i vennskapet, på mange plan forøvrig. De psykisk friske menneskene som bare tok avstand fra meg har jeg hjulpet gjennom mye, men men... Og dessuten: du prater med en komplett rasjonell person nå. Jeg har det ikke vondt lenger, og tenker følgelig ikke på egen smerte....sorg leifingen....retteprogrammet på dette nettbrettet er til å bli sprø av, he he