Vokst opp i alkoholisert hjem, hvordan elske?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en alkoholisert mor, vi bodde alene og det var en forferdelig tid. Jeg tror jeg har undertrykt mange minner, men det er klart mye jeg husker og som fortsatt stikker i meg og som jeg helst ikke vil tenke på.

Moren min er i dag tørrlagt etter en sykehusinnleggelse hvor hun hadde drukket så tett at hun holdtpå å dø og vi har et veldig godt forhold. Hun har vært edru i et halvt år, noe som er rekord og det virker i tillegg som om det kan vare.

Jeg er nå 22 år og jeg merker i større og større grad at jeg er redd for hvordan oppveksten min har preget meg. Jeg har vært i et forhold med en flott mann i 2 år og vi skal snart flytte sammen. Dette skremmer meg enormt. Jeg er redd for å bli såret, at han vil skuffe meg eller ikke holde avtaler, jeg er så usikker og utrygg når jeg er med ham, føler meg så overfølsom og på vakt. Jeg er også sjalu og konstant på jakt etter bekreftelse fra ham, jeg prøver å kontrollere alt dette, men det er ikke lett. I begynnelsen av forholdet var han ganske egoistisk og uerfaren med jenter, så jeg følte ofte at han såret meg selv om han ikke mente å gjøre det. I dag er han mye mer omsorgsfull og god, han drikker knapt og lever et rolig og stabilt liv. Likevel slapper jeg ikke av. Jeg forstår at dette kan ha noe med barndommen min å gjøre.

Noen med lignende oppvekst som kjenner seg igjen? Er man i stand til å få et forhold til å fungere?

Anonym poster: e57844d59ec24afe3090071b70dc0edd

[Gjest Gjest]

http://www.vub.no/?page_id=154 du finner masse lignende info og mennesker med å søke "voksne barn av alkoholikere".

Du er ikke alene.

[AnonymBruker]

ingen?

ts

Anonym poster: e57844d59ec24afe3090071b70dc0edd

[Steinar40]

Om dere er i stand til å få et forhold til å fungere er helt opp til deg og han.

[AnonymBruker]

ja det kan ingen fortid bestemme hvordan forholdet deres blir!

Anonym poster: 09c16be3e0b9cbcdec34a8ee0fd7f3b5

[AnonymBruker]

Har vokst opp med alkoholiserte foreldre. Kort sagt så har jeg problemer med å stole på mine nærmeste siden det er de jeg forventer mest av. Er konstant forberedt på at folk ikke holder løftene sine og tar lovnader med en klype salt. Heller positivt overrasket enn bli skuffet er vel mitt motto.

Jeg har brukt årevis på å bearbeide og finne min måte å leve med min skakk kjørte barndom. For det er det du må, du må tørre å kjenne etter og vite hva som er skadet hos deg selv og prøve å finne en måte å "reparere" det/ fungere på best mulig måte. Bli kjent med deg selv.

Min måte er å forklare tidlig hva jeg forventer, hva jeg sliter med og hvordan den personen kan vise meg at jeg kan stole på han. Gir en kort innføring av hva mine foreldre har utsatt meg for slik at det gir litt mening hvorfor jeg til dels er kynisk og mistenksom..

Han jeg prøvde dette med først viste seg å ikke være noe for meg. Du lyver ikke til en som har tillitsproblemer selv om det er hva du spiste til lunch. For hva mer kan man lyve om da? Var mye annet også, løftebrudd i fleng osv. Selv en uten en barndom som min ville dumpa fyren.

Har nå vært sammen med en i ett år. Han har fra dag en holdt alle løfter han har gitt og kan han ikke love noe så sier han det rett ut. Han forteller meg alt jeg trenger å vite og har gitt meg full innsikt i hans liv og hverdag. Og tro meg jeg har tatt stikkprøver for å sjekke om det han fortalte var sant (noe jeg informerte han om at jeg kunne komme til å gjøre, før vi ble et par). Jeg har vært ærlig med han når ting har oppstått som har gjort meg urolig og nervøs, han har igjen vist meg at han er til å stole på. Og selvsagt jeg gir han nøyaktig det samme, er ikke bare jeg som skal kunne stole på han men han meg også.

Nå slapper jeg av og er lykkelig. Pessimisten inni meg sier selvsagt at jeg kommer garantert til å gå på en smell, men jeg feier det bort. Jeg nyter denne tiden og lar håpet om en fremtid med kjæresten min vokse sakte men sikkert.

Finn hva du sliter med og hva som må til for å få deg til å slappe av. Det at du tror at det er mye du har fortrengt gjør at jeg anbefaler deg å oppsøke noen som kan hjelpe deg med å finne igjen disse tingene og bearbeide de.

Tro meg, uansett hvor mye du vil la de forbli fortrengt så kommer det ved en eller annen anledning tilbake og det er ikke behagelig. Jeg gikk på en real smell på grunn av det i 20 års alderen.

Anonym poster: cbbd6140fa2c3043f43b1e4766da23a0

[melly666]

Jeg leser bloggen til en som leser "ACA handbook" (adult children of alcoholics) og fra hva hun har skrevet om den og lagt ut fra den virker den veldig god. Personlig har jeg ikke vokst opp med alkoholiserte foreldre, men like fullt et dysfunksjonelt hjem og liker veldig godt mye av det boken adresserer - f.eks. her om voksne barn. (Bloggposten til hun jeg følger, men det er nesten kun direkte hva som står i handbooken)

Når det er sagt, vil jeg anbefale terapi på det varmeste. For det er ikke lett å gå rundt og bære på så mye på egenhånd. Jeg vet det er et vanskelig steg, og et steg jeg selv ikke har turt å ta enda - men jeg har sterk tro på at det vil hjelpe bare man tør å kaste seg i det.

Lykke til videre.

Endret 29. april 2013 av melly666