Stor aldersforskjell og stemor til 3 barn

[Gjest Linda]

Hei,

Jeg har vært sammen med verdens beste mann i tre år nå. Han er nesten 20 år eldre enn meg og har 3 barn i alderen 11-17. Vi to har det veldig bra sammen og er "perfect match" som personer. Aldersforskjellen plager meg i utgangspunktet ikke, han er langt sprekere enn gjennomsnittet på menn i min egen alder.

Likevel har jeg i det siste året slitt med meg selv og vært inne i flere perioder med depresjoner. Dette har skyldtes at jeg har vanskeligheter med å se positivt på fremtiden. Vi flyttet ut fra byen for et år siden for å komme nærmere barna. Jeg ønsker egentlig å bo i byen. Vi leier et hus i påvente av å bygge opp nok egenkapital til å kjøpe egen bolig. Jeg har ingen venner eller familie i nærheten (de bor i en annen by i landet).

Jeg har de siste årene spart mye penger for å råd til å kjøpe et hus. Jeg opplever at min samboer ikke gjør det samme. Han bruker enormt mye penger på sine fritidsaktiviteter i året (40-50.000), samt at han har kjøpt en rådyr bil i 600.000-klassen. Barna får også dyre gaver. Han har en stor forbruksgjeld fra før og jeg vet han har hatt betalingsproblemer/inkassosaker. Han har også tatt opp lån(ca 300.000) for å hjelpe ekskona med å beholde huset hvor barna bor.

Jeg sitter nå og føler at jeg sparer og sparer for å få råd til å kjøpe et hus som er stort nok til hans barn, mens han har et stort forbruk på seg selv og sine barn. Det føles veldig urettferdig. Jeg har nå nok egenkapital tl å kjøpe meg en fin leilighet i byen, han har nesten ingen egenkapital.

Vi er begge enige om at vi skal få felles barn, men jeg ønsker å ha et fast sted å bo først, gjerne nærme byen hvor jeg kan trives med å være hjemme med små barn. Slik jeg ser det nå kommer ikke det til å skje på noen år grunnet den håpløse økonomiske situasjonen. Mannen min nærmer seg 50 og jeg vil ikke at far til mine barn skal være for gammel.

Jeg har vært så frustrert og lei meg over denne situasjonen at jeg i det siste har begynt å tenke tanken å flytte tilbake til min hjemby og starte på nytt der. Det som holder meg igjen er at jeg er uendelig glad i min samboer og har lyst til å få det til å fungere.

Noen som har vært i en lignende situasjon? Eller er det noen velmenende råd og tanker rundt dette? Alle innspill mottas med takk.

[AnonymBruker]

Finn deg en ung mann uten tidligere familie. Dette er dømt til å ende dårlig.

Anonym poster: 09093ae01420173f93d60b0b9ff56572

[tingeling]

Har dessverre ikke så mye positivt å bidra med, men mitt råd er at dere ihvertfall avklarer alt omkring økonomi og forventninger før dere kjøper hus sammen og får barn. Det virker som at dere ikke er på samme "bane" ift dette pr i dag.

[Gjest Gjest]

Det er tydelig at aldersforskjellen er for stor. Han har vært og er etablert. Med de erfaringene og ressursene han har opparbeidet seg igjennom livet.

Du er ung og ute i verden for første gang, skal bygge en familie for første gang, med deler av en familie som allerede eksisterer og er meget godt etablert.

Innen du rekker å bli klar for barn og har nok kapital til å faktisk eie så mye som en sokk sammen med ham. Så kan det være at hans eldste barn skal ha barn, mannen blir bestefar og ditt barn blir en torn i øyet som tar oppmerksomheten vekk fra den opprinnelige etablerte familien...

Du legger mye mer ned i dette forholdet en denne mannen, han behøver ikke gjøre noe som helst annet enn å henge med på lasset ditt for at du skal bli fornøyd... Det gjelder også det å få et barn til..

Jeg tror du gjør en stor tabbe.

[Gjest Gjest]

Det høres ikke ut som det er noen fordeler for deg ilag med ham, (eldre fyr med forbruksgjeld), men masse fordeler for ham å være sammen med deg, (en ung pen kvinne som er flink med penger...)

Fortjener han det egentlig?

Endret 28. april 2013 av Gjest

[Gjest]

Dette høres håpløst ut på så mange måter!

Forstår at du er glad i han, men det går over! Og det går veldig fort over om du får barn med han og finner ut at du er i en økonomisk hengemyr, han var mer klar for barnebarn enn egne barn, og du ikke kan stole på han i det hele tatt når det gjelder penger.

Og da har jeg ikke tatt med at du misstrives på plassen, etc.

Lytt til magefølelsen, få deg en leilighet i byen, og begynn et nytt kapittel i livet ditt.

Det finnes masse flotte mannfolk der ute!

[Gjest Gjest]

For meg handler ikke dette så mye om aldersforskjellen, men om to voksne mennesker som ikke snakker sammen og avklarer hvilket syn de har på framtiden sammen.

Dere er glad i hverandre, dermed må dere begge to jobbe for at forholdet deres skal være best mulig.

Du, ts, må snakke med mannen din om det du skriver her, og han må komme deg i møte.

Prøv å få til en god dialog, er han like glad i deg som du er i ham, så klarer dere å finne en god løsning for begge.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har vært sammen med verdens beste mann i tre år nå. Han er nesten 20 år eldre enn meg og har 3 barn i alderen 11-17. Vi to har det veldig bra sammen og er "perfect match" som personer. Aldersforskjellen plager meg i utgangspunktet ikke, han er langt sprekere enn gjennomsnittet på menn i min egen alder.

Likevel har jeg i det siste året slitt med meg selv og vært inne i flere perioder med depresjoner. Dette har skyldtes at jeg har vanskeligheter med å se positivt på fremtiden. Vi flyttet ut fra byen for et år siden for å komme nærmere barna. Jeg ønsker egentlig å bo i byen. Vi leier et hus i påvente av å bygge opp nok egenkapital til å kjøpe egen bolig. Jeg har ingen venner eller familie i nærheten (de bor i en annen by i landet).

Jeg har de siste årene spart mye penger for å råd til å kjøpe et hus. Jeg opplever at min samboer ikke gjør det samme. Han bruker enormt mye penger på sine fritidsaktiviteter i året (40-50.000), samt at han har kjøpt en rådyr bil i 600.000-klassen. Barna får også dyre gaver. Han har en stor forbruksgjeld fra før og jeg vet han har hatt betalingsproblemer/inkassosaker. Han har også tatt opp lån(ca 300.000) for å hjelpe ekskona med å beholde huset hvor barna bor.

Jeg sitter nå og føler at jeg sparer og sparer for å få råd til å kjøpe et hus som er stort nok til hans barn, mens han har et stort forbruk på seg selv og sine barn. Det føles veldig urettferdig. Jeg har nå nok egenkapital tl å kjøpe meg en fin leilighet i byen, han har nesten ingen egenkapital.

Vi er begge enige om at vi skal få felles barn, men jeg ønsker å ha et fast sted å bo først, gjerne nærme byen hvor jeg kan trives med å være hjemme med små barn. Slik jeg ser det nå kommer ikke det til å skje på noen år grunnet den håpløse økonomiske situasjonen. Mannen min nærmer seg 50 og jeg vil ikke at far til mine barn skal være for gammel.

Jeg har vært så frustrert og lei meg over denne situasjonen at jeg i det siste har begynt å tenke tanken å flytte tilbake til min hjemby og starte på nytt der. Det som holder meg igjen er at jeg er uendelig glad i min samboer og har lyst til å få det til å fungere.

Noen som har vært i en lignende situasjon? Eller er det noen velmenende råd og tanker rundt dette? Alle innspill mottas med takk.

Hei du, jeg støtter deg!

Jeg skjønner AKKURAT hvordan du har det, for omtrent slik er det hjemme hos meg også.

Han er 17 år eldre enn meg, det høres helt sykt ut når jeg skriver tallet men når vi er sammen så merker vi ikke aldersforskjellen så mye. Men kjæresten min har også noen gjeldsproblemer fra tiden før jeg kom inn i bildet og her sitter jeg med sparepengene mine og vil ordne en liten leilighet til oss. Han har en sønn fra tidligere men har ikke hatt råd til å kjøpe stort mye til han, så når jeg kom inn i bildet måtte jeg selvøflgelig ta styringen over hans økonomi og få ting på rette poster og ikke kun på fest og uteliv.

Jeg sitter her og er så sinnsykt usikker, økonomien hans har kommet litt mellom oss men samtidig klarer vi å ha øyeblikk hvor vi har det fint. Jeg mener han skal ringe opp selskaper og orde en nedbetalingsplan slik at han og jeg kommer oss videre til det vi drømmer om. Han sier han skal gjøre det, men han får nå mai-måneden på seg.

Det som hjalp meg var at jeg satte meg ned, fortalte han i begynnelsen av samtalen at jeg virkelig elsker han og at jeg vil at vi skal få oppnå drømmene våre, og for at det skal skje må vi begge gjøre litt endringer. Jeg må ommgås bedre med sønnen hans bl.a også gav jeg flere eksempler på meg selv også tok jeg hans tilslutt. Jeg avsluttet med å si (imens jeg var rolig hele veien) at dette vil jeg at skal gjøres for oss, for familien og for fremtiden. Han tok til fatte og det ser ut til at han skjønner hva jeg mener.

Tipset mitt er å sette seg ned, snakke, forstå hverandre. Dere har helt sikkert opplevd andre tøffe ting så hvorfor skal det hele stoppe opp nå? Det er min hjelpetanke hele veien, og det hjelper å tenke slik :-) Lykke til, du er ikke alene.

Stor klem

Anonym poster: e7b0a48472a5ba1ca950e35c030c76a6

[Gjest Gjest]

Hei du, jeg støtter deg!

Jeg skjønner AKKURAT hvordan du har det, for omtrent slik er det hjemme hos meg også.

Han er 17 år eldre enn meg, det høres helt sykt ut når jeg skriver tallet men når vi er sammen så merker vi ikke aldersforskjellen så mye. Men kjæresten min har også noen gjeldsproblemer fra tiden før jeg kom inn i bildet og her sitter jeg med sparepengene mine og vil ordne en liten leilighet til oss. Han har en sønn fra tidligere men har ikke hatt råd til å kjøpe stort mye til han, så når jeg kom inn i bildet måtte jeg selvøflgelig ta styringen over hans økonomi og få ting på rette poster og ikke kun på fest og uteliv.

Jeg sitter her og er så sinnsykt usikker, økonomien hans har kommet litt mellom oss men samtidig klarer vi å ha øyeblikk hvor vi har det fint. Jeg mener han skal ringe opp selskaper og orde en nedbetalingsplan slik at han og jeg kommer oss videre til det vi drømmer om. Han sier han skal gjøre det, men han får nå mai-måneden på seg.

Det som hjalp meg var at jeg satte meg ned, fortalte han i begynnelsen av samtalen at jeg virkelig elsker han og at jeg vil at vi skal få oppnå drømmene våre, og for at det skal skje må vi begge gjøre litt endringer. Jeg må ommgås bedre med sønnen hans bl.a også gav jeg flere eksempler på meg selv også tok jeg hans tilslutt. Jeg avsluttet med å si (imens jeg var rolig hele veien) at dette vil jeg at skal gjøres for oss, for familien og for fremtiden. Han tok til fatte og det ser ut til at han skjønner hva jeg mener.

Tipset mitt er å sette seg ned, snakke, forstå hverandre. Dere har helt sikkert opplevd andre tøffe ting så hvorfor skal det hele stoppe opp nå? Det er min hjelpetanke hele veien, og det hjelper å tenke slik :-) Lykke til, du er ikke alene.

Stor klem

Anonym poster: e7b0a48472a5ba1ca950e35c030c76a6

HVA er det med unge kvinner som kaster bort sitt eget liv på å være mamma for et jævla opppussingsprosjekt??

[AnonymBruker]

HVA er det med unge kvinner som kaster bort sitt eget liv på å være mamma for et jævla opppussingsprosjekt??

Det handler vel mer om personen, og når vedkomne forteller hvordan ting er så er vi ikke dømmende å stikker av men heller hjelper til og forsøker å følge magefølelsen på at denne typen er en bra person selvom han har litt gjeld bak seg. Er ikke det verste det da...

Anonym poster: e7b0a48472a5ba1ca950e35c030c76a6

[Gjest]

Det handler vel mer om personen, og når vedkomne forteller hvordan ting er så er vi ikke dømmende å stikker av men heller hjelper til og forsøker å følge magefølelsen på at denne typen er en bra person selvom han har litt gjeld bak seg. Er ikke det verste det da...

Anonym poster: e7b0a48472a5ba1ca950e35c030c76a6

Det som jeg kanskje tror gjesten siktet til, er at situasjoner skjelden oppstår av seg selv.

Man er det man er som et resultat av en hel rekke prioriteringer. Økonomiske, sosiale, spontane, overlagte.

En mann som er såpass gammel som har kjørt økonimien i dass og ikke tar tak selv for å rydde opp har ikke plutselig våknet en morgen og funnet ut at "nei, nå gir vi litt faan. Vi øker forbruket og har det kult"

Det er gjerne en trend de har hatt lenge.

Derfor, når ei jente som er 15 år yngre prøver å hjelpe mannen til å rydde opp, så høres det litt kleint ut.

Han, med sin alder og sin livserfaring, burde selv forstått nytteverdien i en ryddig økonomi.

Om han ikke gjør det i en alder av 45, når er man da økonomisk moden.

Derav konkluderer vi som "dømmer" at det er en tendens som sitter dypt i mannen. Det er ikke store sjangser for varige endringer. De kan synes å endre seg noe en periode, men vil være disponert for å skli tilbake i gamle spor når mulighetene oppstår.

De økonomiske tingene alene er nok for meg til å se et blinkende rødt lys. Økonomise rotehoder har det med å fortsette i samme spor. Jeg vil ikke selv bo med en mann jeg ikke kan stole på med økonomi.

Hans alder og den slags i forhold til å få barn etc er jo en helt annen sak som krever en del tanker også.

I forhold til TS sin historie, så synes jeg det høres håpløst ut.

Mannen har tatt lån på 300.000 for å hjelpe ekskona. Han måker penger ut til ungene.

Han er fortsatt mentalt i samliv med dem, og ikke TS.

[Flipskip]

Dette forholdet høres veldig skjevt ut, og ikke bare i forhold til alder. TS har flyttet fra venner og familie og satser alt på forholdet mens mannen virker mest interessert i sitt gamle liv. Og kanskje er det etisk riktig at han prioriterer barna men da må han innrømme dette! TS, om dere får barn om et par år vil han være nærmere 60(!!!) når de begynner på skolen. Og nærme seg pensjonsalder. han høres ikke ut som en som har økonomien på stell, har han råd til å forsørge flere barn?

Jeg syntes TS ofrer veldig mye for en svært usikker deal med en middelaldrende mann som vil bli gammel fort. Unner du deg selv ikke en mann på din egen alder som du kan dele gleden ved å få barn for første gang med, som ikke har bagasje og som setter deg først?. Vil du at barna dine skal ha en pappa som ikke har energi til å følge de opp på den måten de fortjener?

[AnonymBruker]

For meg handler ikke dette så mye om aldersforskjellen, men om to voksne mennesker som ikke snakker sammen og avklarer hvilket syn de har på framtiden sammen.

Dere er glad i hverandre, dermed må dere begge to jobbe for at forholdet deres skal være best mulig.

Du, ts, må snakke med mannen din om det du skriver her, og han må komme deg i møte.

Prøv å få til en god dialog, er han like glad i deg som du er i ham, så klarer dere å finne en god løsning for begge.

Enig i dette. Aldersforskjellen i seg selv - eller det at han har barn - trenger absolutt ikke være et problem, men han virker som han holder på med sitt og du setter deg selv og dine ønsker til side. Jeg må si jeg kjenner igjen flere ting som var problematiske med min eks (å ikke spare, bruke masse penger på seg selv og ikke gå i dialog) - som var halvannet år yngre enn meg... nå har jeg kjæreste med barn fra før, og opplever at han er mye mer åpen og villig til å komme fram til løsninger som er gode for begge, enn det eksen min var. Det er ikke meningen man skal være den eneste i forholdet som må inngå kompromisser.

Anonym poster: a7a7a5fb89a3c9a5befa604ef72bbeeb

[Gjest Gjest]

Det som jeg kanskje tror gjesten siktet til, er at situasjoner skjelden oppstår av seg selv.

Man er det man er som et resultat av en hel rekke prioriteringer. Økonomiske, sosiale, spontane, overlagte.

En mann som er såpass gammel som har kjørt økonimien i dass og ikke tar tak selv for å rydde opp har ikke plutselig våknet en morgen og funnet ut at "nei, nå gir vi litt faan. Vi øker forbruket og har det kult"

Det er gjerne en trend de har hatt lenge.

Derfor, når ei jente som er 15 år yngre prøver å hjelpe mannen til å rydde opp, så høres det litt kleint ut.

Han, med sin alder og sin livserfaring, burde selv forstått nytteverdien i en ryddig økonomi.

Om han ikke gjør det i en alder av 45, når er man da økonomisk moden.

Derav konkluderer vi som "dømmer" at det er en tendens som sitter dypt i mannen. Det er ikke store sjangser for varige endringer. De kan synes å endre seg noe en periode, men vil være disponert for å skli tilbake i gamle spor når mulighetene oppstår.

De økonomiske tingene alene er nok for meg til å se et blinkende rødt lys. Økonomise rotehoder har det med å fortsette i samme spor. Jeg vil ikke selv bo med en mann jeg ikke kan stole på med økonomi.

Hans alder og den slags i forhold til å få barn etc er jo en helt annen sak som krever en del tanker også.

I forhold til TS sin historie, så synes jeg det høres håpløst ut.

Mannen har tatt lån på 300.000 for å hjelpe ekskona. Han måker penger ut til ungene.

Han er fortsatt mentalt i samliv med dem, og ikke TS.

Spot on. Du eksepsjonellt god med ord. Har sagt det før her.

(For ikke å glemme at en del av oss "eldre" kjerringer har prøvd alt det der allerede...)

[Gjest]

Spot on. Du eksepsjonellt god med ord. Har sagt det før her.

(For ikke å glemme at en del av oss "eldre" kjerringer har prøvd alt det der allerede...)

Takk.

Men kan du ikke registrere deg så jeg vet hvem du er?

[Gjest Linda]

Takk for alle svar. Jeg skjønner godt at størsteparten av svarene er skeptiske til dette forholdet. Jeg er jo det selv også. Samtidig er det godt å se at noen også ser at det fins muligheter for å få forholdet til å fungere. Det tror jeg også selv, men det spørs vel til hvilken pris.

Vi har hatt dialog rundt dette så samboeren min vet hva jeg sliter med. Han har også tatt tak i sine gjeldsproblemer og har en avtale med banken som jeg har forstått det. Han sier han nå har kontroll. Han sier også at han til neste sommer regner med å ha rundt 400K i egenkapital. Jeg stoler ikke helt på dette pga at han har "lurt" meg på dette punktet før (bevisst eller ubevisst).

Jeg er som person veldig økonomisk fornuftig av meg, han har ikke vært det, men er på bedringens vei (tror jeg). Samtidig syns jeg han er for liten åpen rundt økonomi til at jeg kan slappe av helt. Jeg er redd for at dette er et problem som vil vedvare i mange år og da vil det til slutt ta knekken på oss. Da vil jeg kanskje sitte igjen enslig i en by langt unna min egen familie. Det er en depressiv tanke.

[Gjest Gjest]

Takk for alle svar. Jeg skjønner godt at størsteparten av svarene er skeptiske til dette forholdet. Jeg er jo det selv også. Samtidig er det godt å se at noen også ser at det fins muligheter for å få forholdet til å fungere. Det tror jeg også selv, men det spørs vel til hvilken pris.

Vi har hatt dialog rundt dette så samboeren min vet hva jeg sliter med. Han har også tatt tak i sine gjeldsproblemer og har en avtale med banken som jeg har forstått det. Han sier han nå har kontroll. Han sier også at han til neste sommer regner med å ha rundt 400K i egenkapital. Jeg stoler ikke helt på dette pga at han har "lurt" meg på dette punktet før (bevisst eller ubevisst).

Jeg er som person veldig økonomisk fornuftig av meg, han har ikke vært det, men er på bedringens vei (tror jeg). Samtidig syns jeg han er for liten åpen rundt økonomi til at jeg kan slappe av helt. Jeg er redd for at dette er et problem som vil vedvare i mange år og da vil det til slutt ta knekken på oss. Da vil jeg kanskje sitte igjen enslig i en by langt unna min egen familie. Det er en depressiv tanke.

Hvis han har lurt deg før bør du ikke stole på ham pr i dag heller.

[Gjest Linda]

Enslig med barn skulle det stå..

[lulle]

En mann over 40 burde ha kontroll på økonomien sin. Det har vært en langvarig økonomisk opptur i dette landet de siste 20 årene, både med godt Arbeidsmarked og opptur på boligmarkedet, enhver voksen person burde sett muligheten til å utnytte det. Å være over 40 med forbruksgjeld, dyr bil i leid bolig... ? Styr kan unna, det er mer enn uheldige omstendigheter som er problemet her.

[Gjest Lille-pus]

Jeg ville vært forsiktig om jeg var deg, TS.

Mine varsellamper blinker når jeg leser det du forteller, - spesielt mht. at du har blitt ført bak lyset av ham også tidligere når det gjelder å endre pengebruken, og til hans manglende åpenhet rundt økonomien.

Det kan være meget klokt av deg å lytte til Themis.