Brevet jeg ikke kommer til å sende

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et brev til en som sannsynligvis aldri kommer til å lese det. Det var likevel noe jeg var nødt til å få "off my chest", og jeg velger å poste det her og håper at det kan hjelpe å dele tankene med noen andre - selv om det ikke er med den personen som burde høre det.

Jeg prøver å ikke ta det ille opp. Det kunne tross alt ikke blitt oss uansett. Men det visste vi jo hele tiden, eller hva? Likevel var vi så naivt håpefulle. Eller, jeg var. Du sa du var. Du sa så mange ting, og jeg bet på. Hele tiden. Selv de gangene du nærmest motsa deg selv syntes jeg mest det var søtt. Du ga så mange komplimenter og var så god mot meg, ga meg selvtillit og gjorde meg glad. Hver dag.

Jeg trodde ikke at du kunne gi slipp på det så lett. For det klarer ikke jeg. Jeg tenker fortsatt på deg hver dag. Mange ganger om dagen. Hva gjør han nå, hva tenker han nå, hvem er han sammen med nå. Er han sammen med henne? Hvordan er hun? Og spørsmålet som gnager mest av alt: Hvordan kunne han bare slippe alt så lett?

Jeg vet jo at vi var nødt til å gå hver vår vei til slutt. Omstendighetene rundt gjorde at vi aldri kunne være sammen på den «vanlige» måten. Men selv om jeg vet dette helt rasjonelt, så vet jeg også at vi har forsøkt tidligere, men ikke klart å holde oss unna hverandre. Kanskje er jeg godtroende. Men jeg trodde virkelig at du brydde deg om meg, på samme måte som jeg brydde meg om deg. Det var i alle fall det du sa. Jeg skulle ha lært det nå, at ord er for lette å komme med. Handlinger er mye vanskeligere.

Da jeg skjønte at det måtte ta slutt, så var jeg nødt til å si farvel til deg på en ordentlig måte. Vi har alltid hatt så gode samtaler, og jeg måtte sette ord på alt du har betydd for meg, selv om du egentlig visste det fra før. Og ærlig talt forventet jeg det samme tilbake, derfor ble jeg også så skuffet da det uteble. Jeg klandrer deg ikke for å gripe muligheten med den nye jenta. Men du kunne i alle fall ha sagt noen pene ord til meg på veien. Det føles som om tiden vi hadde sammen ikke var verdt noen ting, at du bare kunne slippe det og erstatte meg med henne. Det gjør vondt. Og jeg tror, i mitt naive sinn, at hvis du bare hadde sagt farvel til meg på en ordentlig måte, så kunne jeg ha gitt slipp på deg. I stedet går jeg her og venter, venter, venter. Sjekker telefonen, sjekker facebook, sjekker mailen – for det kan jo ikke være tilfelle at du vil la det slutte på denne måten?

Men nå har det gått to uker. Et sted må naiviteten ta slutt, og tristheten tar over. Jeg synes det er trist at du er så mye feigere enn jeg trodde. Jeg synes det er trist at dette siste, stygge, skal få lov til å sette farge på alt det fine som vi delte. Jeg synes det er så trist at jeg aldri får sagt dette direkte til deg. Nå vet jeg i alle fall hvordan du virkelig er, og kan nesten glede meg over at det aldri virkelig ble oss to. Jeg er glad for at jeg ikke kastet bort mer enn jeg gjorde, jeg vet ikke hvordan livet mitt ville sett ut da.

Jeg skal prøve å være glad på dine vegne. Ennå går det ikke helt. Før eller senere skal jeg komme dit. Men først må jeg gi slipp på alle drømmene jeg hadde, de som handlet om deg – og oss. En eller annen gang kan jeg se tilbake og bare være glad for det vi hadde, den stunden det varte. Men enn så lenge svirrer det så mange tanker rundt i hodet mitt, og det plager meg at jeg ikke får svar på den tanken som er der oftest – tenker du på meg?

Anonym poster: fb27e6f142fe0e6fa3003b3cf5a7e462

[Gjest Gjest]

Husker tråden for et år siden her inne "Brevet jeg ikke tør sende"...lurer på hvordan det gikk med de to...tenkt på i det siste faktisk.

Ellers vet jeg ikke helt virkningen av å sende sånne brev...

[AnonymBruker]

Som om du har skrevet ned tankene og følelsene min for 2 og en halv måned siden. Presis det samme.

Stor klem <3

Anonym poster: 394d10b40c64970c537f94f19fe732fb

[super-s]

Get over him! Vær heller glad du fant ut hvordan han er, så du heller kan finne en som er verdt tiden din! Du kan få deg noe bedre enn ham. Før eller siden kommer han til å såre den andre jenta også! Trøsteklem

[AnonymBruker]

Douchebag. Du fortjener jo så mye bedre.

Sannsynligvis mye mer enn hva han noen sinne kunne ha forestilt seg.

Om dere var så bra som du gir inntrykk av, så tenker kanskje han på deg og.

Og kanskje han var feig. Kanskje han ikke turte å fortelle deg hva han egentlig følte.

Hans tap det.

Anonym poster: 423c8480372db7a6dee62bed3286a15e