Når du traff "den rette".

[AnonymBruker]

Hvordan viste dere at dere hadde truffet den rette? Følte dere det tidlig i forholdet, eller kom de tankene etter hvert? Noe spesielt som gjorde det, eller tvilte dere noen gang?

Anonym poster: 5a33fdf1c224bb4a068acd9f3393a3fc

[AnonymBruker]

Jeg likte ham godt første kvelden jeg traff ham, andre gangen visste jeg han var den rette. Nå har vi vært sammen i flere år

Anonym poster: 8d2f101c50ef035daee39bc73bd36405

[AnonymBruker]

Da jeg var 36.

Anonym poster: ae098ce268f97b0f3185fd984b95d223

[Gjest Gjest]

Har møtt den rette to ganger.

[AnonymBruker]

Jeg kjente det på magefølelsen. Det var da jeg hørte andres meninger og lot det veie tungt at jeg tvilte. Jeg valgte vekk magefølelsen, hørte heller på venner (som ville meg godt) som tolket ting ut fra egne erfaringer. Da skar det seg, og jeg ba ham dra. Slik lærte jeg å stole på magefølelsen. For når det kommer til han kjennes han fortsatt rett for meg, enda jeg ikke har han i livet mitt lenger. Han har ei annen nå, og jeg unner dem godt, helt ærlig! Om jeg aldri får ham igjen vet jeg ikke, kanskje en annen rett dukker opp. Det tar jeg der og da, og lar magefølelsen sier meg det. I alle valg gjelder den, ikke lenger andres meninger. Og merkelig nok, når valget er tatt får jeg bekreftet hvor viktig det er å lytte til intuisjonen, for alt går min vei!

Anonym poster: 18986269c0a10e7c2c3bfe8e5874c63c

[absinthia]

Jeg likte hamed en gang, men siden jeg ikke hadde tenkt å ha noen forhold akkurat da, la jeg ikke merke til at han var den rette før det hadde gått omtrent to år ( dvs.. Jeg hadde kanskje en viss mistanke i et års tid før..)

[nr.1]

da jeg var 19 <3 akk og ve, for en kjærlighet, det var da og NÅ <3

[AnonymBruker]

Visste det, veldig tidlig, at dette var ALVOR. Egentlig før vi ble sammen. Magefølelse på at "dette er han du har venta på". Skummelt, men likevel trygt. Fordi han er han.

Anonym poster: 9a1285e9f00d62ebaeca6a063f6c376e

[AnonymBruker]

Da jeg var 22 år. Det føltes rett fra første stund.. tiltrekningen var veldig gjensidig, vi kunne snakke om alt og hadde respekt for hverandre. Ventet 2 mnd før vi hadde sex og da var det full klaff..

Anonym poster: 4594880e6dded7fa2632f54ffb06120b

[Gjest gjest]

I august 2010.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært sammen med ham så lenge ennå, men det er en sånn følelse jeg fikk med en gang, eller i løpet av andre gangen vi møttes. At det føltes veldig bra og riktig, og trygt selv om vi ikke definerte forholdet (utover å ikke date andre) før etter noen måneder. Det er vel noe med at når man kommuniserer bra og begge vil ha hverandre, så forsvinner ikke den trygghetsfølelsen. Ikke dermed sagt at det varer "evig", men jeg håper virkelig

Det har vært andre jeg har vært forelska i og på en måte "sett for meg" har vært den rette, men hvor det virkelig ikke har funka når vi har datet og prøvd å bli kjent. Men jeg tror jo det kan være flere der ute som kan være riktig for en, mye av grunnlaget for et godt forhold ligger hos en selv og påvirker de valgene en tar.

Anonym poster: 237512409d6d8cafdd6bad0aa64cddcc

[Pooo]

I 2007. Først var jeg bare betatt, og vi hadde det fint sammen. Da vi ble kjærester ble alt helt fantastisk, og det er det enda. <3

[AnonymBruker]

Han fikk meg til å føle meg trygg og hjemme fra dag en. En følelse jeg aldri hadde opplevd med noen annen.

Og jeg var fra tidlig av sikker på at han var den jeg skulle dele resten av livet med.

Desverre varte det bare i 2 år. Var hans valg og gå, ikke mitt.

Anonym poster: da5ac5158ade0359c471920c11aa064f

[Focklop]

Det var bare noe som sa meg at det var riktig. Vi hadde en utrolig kontakt nesten umiddelbart etter vi møttes. Mange som mente at det var galt, og jeg er så glad for at jeg holdt på den gode magefølelsen, jeg er så lykkelig med ham i dag, etter 3 år

Vi har hatt veldig mange problemer i forholdet, og har opplevd ting som er mer enn god nok "grunn" til å gjøre det slutt, men jeg har alltid kjent at det finnes noe mellom oss som er verd å holde på. Vi kom oss opp av grøfta, og fått vekk grumset som skapte problemene. Vi forandret oss og utviklet oss sammen, og jeg synes det er utrolig at vi fremdeles er sammen med tanke på hvor mye vi har forandret oss. Hverken jeg eller han er til å kjenne igjen om vi skulle spole 3 år tilbake i tid. Det som ikke har forandret seg er personene vi begge forelsket oss i. Jeg er stolt av meg selv som valgte å tro og håpe på noe jeg visste var der, istedet for å tenke på at det finnes flere fisker i havet.

[Sapree]

19 år og stormende forelsket, fortsatt sammen etter 9 år <3 Alt er bare helt rett rett og slett :D

[AnonymBruker]

Jeg traff henne vel på en busstasjon første gangen.

Jeg visste det ikke da, men ved en senere anledning. Det skjedde en sen sommernatt hvor hun 'overnattet' hos meg. Mitt barndomshjem om man vil. Det eneste var, vi la oss aldri i sengen. Vi sovnet på sofaen. Jeg la strakt ut og med hodet på fanget hennes, hvor hun satt oppreist i enden av sofaen.

Jeg husker ikke hva jeg snøvlet, like før jeg sovnet.

Jeg prøvde å ikke sovne. Jeg gjorde jo det. Og hun sovnet hun og sittende sånn. Stakkars.

Vi våknet vel opp på morningen og jeg er egentlig litt usikker på hvordan den dagen gikk.

Hva jeg derimot husker, er at jeg tenkte litt på den kvelden noe i ettertid.

Hun satt der bare, lukket liksom bare øyene sine og sovnet selv. Jeg lurer på om det var for å ikke vekke meg. At hun i det hele tatt ville gjøre noe sånt for meg. Ikke ligge seg ned forsiden av meg en gang. Det var kanskje ikke plass. Ikke bare løfte hodet mitt og reise seg, for å stikke hjem igjen. Neida. Hun bare ble der.

Jeg hadde aldri følt meg så hjemme i noens nærvær.

Og ingen andre hadde noen gang blåst så mye liv i meg, ved å bare se meg inn i øyene mine og smile.

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg visste det, men det var rimelig tidlig, etter dette.

Men det funket dårlig da. Det ble slutt etter 2 år (det og). Jeg som gikk, ikke hun.

Angret jo som en hund i ettertid, men da var det for sent.

Måtte bare forsone meg med det og lete videre da. Havet er fult av fisker vett.

"Den rette". Hvem er det egentlig?

Jeg tror ikke det bare er én. Jeg er veldig enig med mye av det som er blitt skrevet i den andre tråden, om uttrykket "Den rette". For det er jo bare for tiden, den rette. Hva har en garanti for å vare evig?

Og man må jo nesten og tenke sånn. Det må jo være flere, som kan passe vel så bra. Ikke sant?

Skal man dø alene, fordi det ikke gikk bra med den ene? Den rette? Det kan jo ikke være sånn.

For handler det ikke egentlig bare om hva man selv synes er rett.. For seg selv ?

Og da kan det jo være mange som passer kjempefint inn. Jeg håper det.

Anonym poster: b410d309e6a8d2c7c03af2342c054027

[AnonymBruker]

Her var det en gjensidig kjærlighet ved første blikk fra begge to!!

Kjemien var eletrisk og tiltrekkelsen helt ubeskrivelig!

Etter 3 timer på første date, som bare forsterket det hele, så endte det i ett kyss før vi tok farvel.

Det var da "gjort" og vi har vært "oss" siden den gangen. Nå er "den gangen" kun 1år og 8 mnd siden, og vi er nygift, prøver å få barn og er på husjakt!

Jeg har drømmemannen i mitt liv, og er overlykkelig! Det er ingen tvil om at vi er ment to be.

Anonym poster: 72077a9fd0aa912e153aa53f43ad3459

[Gjest Gjest]

selv om det er den rette i dag er det ikke dermed sagt at det er det rette om ti år. de fleste som har gjennomgått en skillsmisse mente jo i sin tid at personen de giftet seg med var rett.

[AnonymBruker]

Vil også legge til at det som er rett for deg når du er 20 år, er kanskje noe helt annet enn det som er rett for deg når du er 30.

Litt pinlig å tenke tilbake på at da jeg var 20 holdt det bare at fyren var kjekk, og da var jeg forelska

Nå setter jeg litt mer krav, som at han må være snill, ærlig, interessert tilbake, utadvendt osv

Anonym poster: 98c7323fe640c272735bebc81d2b295f

[Gjest Caroline55]

.

Endret 9. november 2013 av Caroline55