Dumsnill mann? I tvil om forholdet.

[Gjest anonym74]

Hallo der. Jeg er en mann på 35 som begynner å lure på om jeg har vært dumsnill de siste par årene, og begynner å bli litt i tvil om forholdet jeg er i. Føler at jeg gir og gir og gir i dette forholdet, og får egentlig lite tilbake.

Skal prøve å holde dette kort, selv om det er mye å skrive, takk for tålmodigheten til de som gidder lese alt

Jeg ble sammen med en alenemor for ca 2,5 år siden, vi har vært samboere i 1.5 år, og er forlovet. Jenta er 11 år.

Det var flere negative ting jeg ikke visste om henne da vi ble kjærester, men jeg syns jeg har taklet det bra.

Ting som dukket opp:

-Hun viste seg å ha havnet i gjeldsofferknipa, inkassogjeld på over 200000 (ikke noe luksus, nødvendige ting for å overleve for henne og jenta).

-En del plaget med depresjoner, dårlig selvbilde, få venner, har sammenheng med å være noen kilo overvektig.

-Kommer fra en litt dysfunksjonell familie.

-Er flink til å komme med frekke kommentarer/være skarp i tonen til tider.

Utfordringer jeg har fikset etter at vi ble sammen, og jeg hadde blitt veldig glad i henne:

-Brukte av sparepengene mine og betalte ut all inkassogjeld så vi skulle få en ny start.

-Brukte av sparepengene mine og kjøpte oss en bil til 100000, siden hennes hadde brutt sammen, og bil må vi jo ha (jeg hadde ikke bil fra før).

-Solgte leiligheten min og kjøpte et rekkehus til oss oss alle 3, leiligheten hun og jenta bodde i før var på randen til helseskadelig.

-Gjør alt jeg kan for å fylle stefarsrollen, er med å foreldremøter, er med på jentas fotballkamper osv osv osv..

Forrige vinter hadde samboern en lang periode som egentlig var en eneste lang depp, da jobbet hun ikke, jeg vekket jenta, ordnet niste, dro på jobb, kom hjem, ordnet middag, tok klesvask.

Ting har bedret seg siden da, depresjonene er stort sett borte nå Hun har gått mye ned i vekt, er blidere, jenta digger meg (hun har alltid digget meg).

Det jeg sliter med er at jeg syns ikke jeg blir satt pris på. Uansett hvor mye innsats jeg gjør, er det ofte sure miner. Det er ofte krasse kommentarer fra samboern, noe jeg trodde skyldtes at hun må kjefte en del på jenta (som er litt hyperaktiv og veeldig glad i oppmerksomhet), og at hun dermed har lagt seg til denne måten å kommunisere på siden det bare har vært henne og jenta de siste 11 årene, faren er lite inne i bildet, han er en ustabil slask, men vi snakker ikke negativt om han så jenta hører det.

Vet ikke om samboern tenker over det selv, men det tar på å stadig få kjeft fordi jeg legger ting på feil sted eller ikke lukker en dør eller glemme å slukke et lys. Det at ting sies i en spydig nedlatende tone høres ikke bra ut. Jeg har fått kommentarer fra flere hold på at samboern høres litt "skarp" ut i kommentarene, men da har jeg alltid forsvart henne.

Det er aldri noen særlig interesse for hva jeg driver med, hun spør aldri om hvordan dagen min var på jobben, hvordan treningen min var, og slike ting. 11åringen har spurt om det en håndfull ganger, og det er flere enn samboern.

Det er minimal interesse for kroppen min på soverommet, vi har sex nå og da, men de gangene er det hun som "slipper meg til", det er ingen innsats selv, hun legger seg veldig sjelden og koser med meg, jeg koser mye med henne istedet, noe hun sier hun liker veldig godt.

Det siste der er vel største problemet mitt, nesten dealbreaker, jeg savner å bli koset med når vi ligger i senga, og da snakker jeg ikke om sex, bare litt kosing før vi sovner eller står opp. Men neida, når vi legger oss skal det helst soves med en gang uten kos, og når hun våkner sjekker hun facebook på mobilen og står opp straks etterpå, uten å legge en finger på meg. Er det for mye forlangt å kose litt på magen/brystkassa mi?? Så da ligger jeg der og fruster etter hun har sovna eller stått opp. Dette tærer på selvsikkerheten min også, selv om jeg ser helt ok ut, og kroppen min er en relativt godt trent atletisk kropp.

Jeg koser mye med henne i senga, og hun påpeker at hun liker det, og savner det hvis jeg koser mindre i perioder.

Kunne skrevet mye mer, men får prøve å runde av.

Jeg er veldig glad i henne, og jeg er rimelig sikker på at hun er veldig glad i meg også, noe hun påpeker nå og da, men hun er veldig dårlig på å vise det. Jenta er også _veldig_ glad i meg, og jeg er glad i henne også, selv om hun kan være en håndfull til tider

I det minste kysser og klemmer jeg og samboern ganske mye i løpet av dag, så det er ihvertfall noe.

Ihvertfall: har jeg latt samboern sluppet unna med for mye her? Jeg tenker langsiktig med forholdet, og det gjør samboern også, men føler jeg blir glemt oppi alt det andre, det er hun og jenta som er viktigst, jeg liksom bare er her og betaler og gir og gir, og får mye frust og kjeft tilbake. Er det unormalt at samboern er er allergisk mot å gi kos i senga, men digger å få det? (hun har hatt uheldige intime episoder med slemme ekser før, noe som også spiller inn her, men etter 2.5 år syns jeg at jeg har vært tålmodig så det holder).

Er det SÅ mye forlangt å ville bli koset med? Jeg har tatt det opp noen få ganger, men hun gråter og sier det ikke har noe med meg å gjøre, det har kun med henne å gjøre. Jeg blir mer og mer frustrert etterhvert som tiden går, og etter alt jeg gir i dette forholdet, uten å forvente så veldig mye tilbake, så hadde jeg kunne ønska meg litt mer....

Uansett, jeg er veldig glad i dem begge to, og hvis jeg skulle sette en stopper for dette har de ikke råd til å bo i noe annet en en dårlig leilighet igjen, og jenta ville blitt knust. Planen er å gifte seg neste år. Dårlig ide? Jeg trooor jeg tar sjansen, jeg ser på dette som et laaangvarig oppussingprosjekt, og at samboern etterhvert vil bli flinkere til å vise følelser og kjefte mindre og kose litt mer, forbedringene er underveis, men de går saaakte... uff.

[Gjest MamaQuilla]

Jeg trooor jeg tar sjansen, jeg ser på dette som et laaangvarig oppussingprosjekt, og at samboern etterhvert vil bli flinkere til å vise følelser og kjefte mindre og kose litt mer, forbedringene er underveis, men de går saaakte... uff.

Null sjanse for det og det er feil å gå inn i et mer forpliktende forhold fordi man håper og ønsker at partneren skal forandre seg.

Dere har lite og dårlig sex, hun kritiserer deg mye og du mener dere skal gifte dere med et slikt utgangspunkt?

[Gjest Gjest]

Hallo der. Jeg er en mann på 35 som begynner å lure på om jeg har vært dumsnill de siste par årene, og begynner å bli litt i tvil om forholdet jeg er i. Føler at jeg gir og gir og gir i dette forholdet, og får egentlig lite tilbake.

Skal prøve å holde dette kort, selv om det er mye å skrive, takk for tålmodigheten til de som gidder lese alt

Jeg ble sammen med en alenemor for ca 2,5 år siden, vi har vært samboere i 1.5 år, og er forlovet. Jenta er 11 år.

Det var flere negative ting jeg ikke visste om henne da vi ble kjærester, men jeg syns jeg har taklet det bra.

Ting som dukket opp:

-Hun viste seg å ha havnet i gjeldsofferknipa, inkassogjeld på over 200000 (ikke noe luksus, nødvendige ting for å overleve for henne og jenta).

-En del plaget med depresjoner, dårlig selvbilde, få venner, har sammenheng med å være noen kilo overvektig.

-Kommer fra en litt dysfunksjonell familie.

-Er flink til å komme med frekke kommentarer/være skarp i tonen til tider.

Utfordringer jeg har fikset etter at vi ble sammen, og jeg hadde blitt veldig glad i henne:

-Brukte av sparepengene mine og betalte ut all inkassogjeld så vi skulle få en ny start.

-Brukte av sparepengene mine og kjøpte oss en bil til 100000, siden hennes hadde brutt sammen, og bil må vi jo ha (jeg hadde ikke bil fra før).

-Solgte leiligheten min og kjøpte et rekkehus til oss oss alle 3, leiligheten hun og jenta bodde i før var på randen til helseskadelig.

-Gjør alt jeg kan for å fylle stefarsrollen, er med å foreldremøter, er med på jentas fotballkamper osv osv osv..

Forrige vinter hadde samboern en lang periode som egentlig var en eneste lang depp, da jobbet hun ikke, jeg vekket jenta, ordnet niste, dro på jobb, kom hjem, ordnet middag, tok klesvask.

Ting har bedret seg siden da, depresjonene er stort sett borte nå Hun har gått mye ned i vekt, er blidere, jenta digger meg (hun har alltid digget meg).

Det jeg sliter med er at jeg syns ikke jeg blir satt pris på. Uansett hvor mye innsats jeg gjør, er det ofte sure miner. Det er ofte krasse kommentarer fra samboern, noe jeg trodde skyldtes at hun må kjefte en del på jenta (som er litt hyperaktiv og veeldig glad i oppmerksomhet), og at hun dermed har lagt seg til denne måten å kommunisere på siden det bare har vært henne og jenta de siste 11 årene, faren er lite inne i bildet, han er en ustabil slask, men vi snakker ikke negativt om han så jenta hører det.

Vet ikke om samboern tenker over det selv, men det tar på å stadig få kjeft fordi jeg legger ting på feil sted eller ikke lukker en dør eller glemme å slukke et lys. Det at ting sies i en spydig nedlatende tone høres ikke bra ut. Jeg har fått kommentarer fra flere hold på at samboern høres litt "skarp" ut i kommentarene, men da har jeg alltid forsvart henne.

Det er aldri noen særlig interesse for hva jeg driver med, hun spør aldri om hvordan dagen min var på jobben, hvordan treningen min var, og slike ting. 11åringen har spurt om det en håndfull ganger, og det er flere enn samboern.

Det er minimal interesse for kroppen min på soverommet, vi har sex nå og da, men de gangene er det hun som "slipper meg til", det er ingen innsats selv, hun legger seg veldig sjelden og koser med meg, jeg koser mye med henne istedet, noe hun sier hun liker veldig godt.

Det siste der er vel største problemet mitt, nesten dealbreaker, jeg savner å bli koset med når vi ligger i senga, og da snakker jeg ikke om sex, bare litt kosing før vi sovner eller står opp. Men neida, når vi legger oss skal det helst soves med en gang uten kos, og når hun våkner sjekker hun facebook på mobilen og står opp straks etterpå, uten å legge en finger på meg. Er det for mye forlangt å kose litt på magen/brystkassa mi?? Så da ligger jeg der og fruster etter hun har sovna eller stått opp. Dette tærer på selvsikkerheten min også, selv om jeg ser helt ok ut, og kroppen min er en relativt godt trent atletisk kropp.

Jeg koser mye med henne i senga, og hun påpeker at hun liker det, og savner det hvis jeg koser mindre i perioder.

Kunne skrevet mye mer, men får prøve å runde av.

Jeg er veldig glad i henne, og jeg er rimelig sikker på at hun er veldig glad i meg også, noe hun påpeker nå og da, men hun er veldig dårlig på å vise det. Jenta er også _veldig_ glad i meg, og jeg er glad i henne også, selv om hun kan være en håndfull til tider

I det minste kysser og klemmer jeg og samboern ganske mye i løpet av dag, så det er ihvertfall noe.

Ihvertfall: har jeg latt samboern sluppet unna med for mye her? Jeg tenker langsiktig med forholdet, og det gjør samboern også, men føler jeg blir glemt oppi alt det andre, det er hun og jenta som er viktigst, jeg liksom bare er her og betaler og gir og gir, og får mye frust og kjeft tilbake. Er det unormalt at samboern er er allergisk mot å gi kos i senga, men digger å få det? (hun har hatt uheldige intime episoder med slemme ekser før, noe som også spiller inn her, men etter 2.5 år syns jeg at jeg har vært tålmodig så det holder).

Er det SÅ mye forlangt å ville bli koset med? Jeg har tatt det opp noen få ganger, men hun gråter og sier det ikke har noe med meg å gjøre, det har kun med henne å gjøre. Jeg blir mer og mer frustrert etterhvert som tiden går, og etter alt jeg gir i dette forholdet, uten å forvente så veldig mye tilbake, så hadde jeg kunne ønska meg litt mer....

Uansett, jeg er veldig glad i dem begge to, og hvis jeg skulle sette en stopper for dette har de ikke råd til å bo i noe annet en en dårlig leilighet igjen, og jenta ville blitt knust. Planen er å gifte seg neste år. Dårlig ide? Jeg trooor jeg tar sjansen, jeg ser på dette som et laaangvarig oppussingprosjekt, og at samboern etterhvert vil bli flinkere til å vise følelser og kjefte mindre og kose litt mer, forbedringene er underveis, men de går saaakte... uff.

Dere må ta tak i de negative delene nå for de vil mest sannsynlig bare forsterke seg ettersom årene går... Meld dere på et samlivskurs, og lag noen planer for hyggelige kjæresteting dere skal gjøre i nærmeste fremtid (trenger ikke være dyrt og fancy, kanskje bare en hyggelig kveld ute eller en reise i Norge).

Og så ville jeg tatt kontakt med en privat samlivsterapeut (gjerne sexolog) og snakket om hvordan møte begges behov for kos. Det går ikke i lengden at du ligger og venter mens hun får dekket sine behov. Da vil forholdet kjølne og etterhvert blir det slutt. Ønsker du at dere på sikt skal leve sammen og ha det bra, må det innsats og jobb til. Begynn med samlivskurs og vær åpen for hjelp og råd på veien videre. Mange par med litt tung start har klart seg fint i det lange løp med litt starthjelp.

[AnonymBruker]

Det virker som samboeren din sliter med nærhet og intimitet. Hvis man har blitt misbrukt eller vært utsatt for vold har man lett for å krype inn i skallet. Det virker som hun forstår det, men tanken som slår meg er at hun er redd for å ta på deg fordi hun frykter det alltid skal føre til sex. Det er kanskje noe hun har opplevd før? Bli kalt for luremus eller å bli overkjørt kun fordi man er nær hverandre...

At hun kommer med krasse kommentarer må du ta opp. Selv kommentarer sagt i en humoristisk vending kan såre. Det er en type fordekt aggresjon. Jeg var en som drev med det uten at jeg var bevisst. Min daværende samboer tok det opp og jeg endret meg.

For meg virker det som hun merker at du er skeptisk til ekteskap og forholdet deres. Da er dere i en klemme der begge er i forsvar og i tvil. Du bør prate med henne. Hva med å vise henne innlegget?

Hvis hun ikke er villig til å endre seg med hensyn til frekke kommentarer og spydigheter, ville jeg være skeptisk til et ekteskap.

Anonym poster: eab874f0ea995752e6acdb7f6cd5558e

[Løvetanten]

Sånn du beskriver henne så høres hun absolutt ikke ut som en keeper.

Jeg tenker spesielt på at hun hadde rotet seg inn i et så alvorlig uføre før du kom inn i bildet. For meg viser det bare at hun selv ikke makter å ta grep om livet sitt og at det er du som drar lasset.

Så, vil du dra lasset resten av livet ditt og bli ignorert og hakket på som i dag så er det bare å si go for it!

Vil du ha et samliv med en dame som setter pris på deg og som er villig og i stand til å leve i et balansert fellesskap så er tiden inne for å bevege på seg.

Livet har vist meg at hvis man tviler på et forhold så er det aldri uten grunn. Om jeg hadde vært i ditt forhold så hadde jeg ikke brukt mer energi på å få det bedre, for du har funnet deg en dame som virker mer en bare litt ressurssvak.

[Gjest Gjest]

Hallo der. Jeg er en mann på 35 som begynner å lure på om jeg har vært dumsnill de siste par årene, og begynner å bli litt i tvil om forholdet jeg er i. Føler at jeg gir og gir og gir i dette forholdet, og får egentlig lite tilbake.

Skal prøve å holde dette kort, selv om det er mye å skrive, takk for tålmodigheten til de som gidder lese alt

Jeg ble sammen med en alenemor for ca 2,5 år siden, vi har vært samboere i 1.5 år, og er forlovet. Jenta er 11 år.

Det var flere negative ting jeg ikke visste om henne da vi ble kjærester, men jeg syns jeg har taklet det bra.

Ting som dukket opp:

-Hun viste seg å ha havnet i gjeldsofferknipa, inkassogjeld på over 200000 (ikke noe luksus, nødvendige ting for å overleve for henne og jenta).

-En del plaget med depresjoner, dårlig selvbilde, få venner, har sammenheng med å være noen kilo overvektig.

-Kommer fra en litt dysfunksjonell familie.

-Er flink til å komme med frekke kommentarer/være skarp i tonen til tider.

Utfordringer jeg har fikset etter at vi ble sammen, og jeg hadde blitt veldig glad i henne:

-Brukte av sparepengene mine og betalte ut all inkassogjeld så vi skulle få en ny start.

-Brukte av sparepengene mine og kjøpte oss en bil til 100000, siden hennes hadde brutt sammen, og bil må vi jo ha (jeg hadde ikke bil fra før).

-Solgte leiligheten min og kjøpte et rekkehus til oss oss alle 3, leiligheten hun og jenta bodde i før var på randen til helseskadelig.

-Gjør alt jeg kan for å fylle stefarsrollen, er med å foreldremøter, er med på jentas fotballkamper osv osv osv..

Forrige vinter hadde samboern en lang periode som egentlig var en eneste lang depp, da jobbet hun ikke, jeg vekket jenta, ordnet niste, dro på jobb, kom hjem, ordnet middag, tok klesvask.

Ting har bedret seg siden da, depresjonene er stort sett borte nå Hun har gått mye ned i vekt, er blidere, jenta digger meg (hun har alltid digget meg).

Det jeg sliter med er at jeg syns ikke jeg blir satt pris på. Uansett hvor mye innsats jeg gjør, er det ofte sure miner. Det er ofte krasse kommentarer fra samboern, noe jeg trodde skyldtes at hun må kjefte en del på jenta (som er litt hyperaktiv og veeldig glad i oppmerksomhet), og at hun dermed har lagt seg til denne måten å kommunisere på siden det bare har vært henne og jenta de siste 11 årene, faren er lite inne i bildet, han er en ustabil slask, men vi snakker ikke negativt om han så jenta hører det.

Vet ikke om samboern tenker over det selv, men det tar på å stadig få kjeft fordi jeg legger ting på feil sted eller ikke lukker en dør eller glemme å slukke et lys. Det at ting sies i en spydig nedlatende tone høres ikke bra ut. Jeg har fått kommentarer fra flere hold på at samboern høres litt "skarp" ut i kommentarene, men da har jeg alltid forsvart henne.

Det er aldri noen særlig interesse for hva jeg driver med, hun spør aldri om hvordan dagen min var på jobben, hvordan treningen min var, og slike ting. 11åringen har spurt om det en håndfull ganger, og det er flere enn samboern.

Det er minimal interesse for kroppen min på soverommet, vi har sex nå og da, men de gangene er det hun som "slipper meg til", det er ingen innsats selv, hun legger seg veldig sjelden og koser med meg, jeg koser mye med henne istedet, noe hun sier hun liker veldig godt.

Det siste der er vel største problemet mitt, nesten dealbreaker, jeg savner å bli koset med når vi ligger i senga, og da snakker jeg ikke om sex, bare litt kosing før vi sovner eller står opp. Men neida, når vi legger oss skal det helst soves med en gang uten kos, og når hun våkner sjekker hun facebook på mobilen og står opp straks etterpå, uten å legge en finger på meg. Er det for mye forlangt å kose litt på magen/brystkassa mi?? Så da ligger jeg der og fruster etter hun har sovna eller stått opp. Dette tærer på selvsikkerheten min også, selv om jeg ser helt ok ut, og kroppen min er en relativt godt trent atletisk kropp.

Jeg koser mye med henne i senga, og hun påpeker at hun liker det, og savner det hvis jeg koser mindre i perioder.

Kunne skrevet mye mer, men får prøve å runde av.

Jeg er veldig glad i henne, og jeg er rimelig sikker på at hun er veldig glad i meg også, noe hun påpeker nå og da, men hun er veldig dårlig på å vise det. Jenta er også _veldig_ glad i meg, og jeg er glad i henne også, selv om hun kan være en håndfull til tider

I det minste kysser og klemmer jeg og samboern ganske mye i løpet av dag, så det er ihvertfall noe.

Ihvertfall: har jeg latt samboern sluppet unna med for mye her? Jeg tenker langsiktig med forholdet, og det gjør samboern også, men føler jeg blir glemt oppi alt det andre, det er hun og jenta som er viktigst, jeg liksom bare er her og betaler og gir og gir, og får mye frust og kjeft tilbake. Er det unormalt at samboern er er allergisk mot å gi kos i senga, men digger å få det? (hun har hatt uheldige intime episoder med slemme ekser før, noe som også spiller inn her, men etter 2.5 år syns jeg at jeg har vært tålmodig så det holder).

Er det SÅ mye forlangt å ville bli koset med? Jeg har tatt det opp noen få ganger, men hun gråter og sier det ikke har noe med meg å gjøre, det har kun med henne å gjøre. Jeg blir mer og mer frustrert etterhvert som tiden går, og etter alt jeg gir i dette forholdet, uten å forvente så veldig mye tilbake, så hadde jeg kunne ønska meg litt mer....

Uansett, jeg er veldig glad i dem begge to, og hvis jeg skulle sette en stopper for dette har de ikke råd til å bo i noe annet en en dårlig leilighet igjen, og jenta ville blitt knust. Planen er å gifte seg neste år. Dårlig ide? Jeg trooor jeg tar sjansen, jeg ser på dette som et laaangvarig oppussingprosjekt, og at samboern etterhvert vil bli flinkere til å vise følelser og kjefte mindre og kose litt mer, forbedringene er underveis, men de går saaakte... uff.

Hun har rett, det har med henne å gjøre og ikke med deg. Men det er ikke noe som lar seg reparere med et trylleslag... Hun aner hva problemet er, men kan antakelig ikke sette fingeren på det fordi hun kan ikke FØLE det, hun bare vet. (Jeg er en sånn mishandlet sak selv, og jeg har alltid vært klar over det. Men fordi jeg aldri har opplevd FØLELSEN av å være mishandlet, jeg bare ble det og forventet ikke noe annet, har aldri opplevd noe annet. Så kunne jeg heller ikke GI noe annet eller KREVE noe, for jeg visste ikke hva!) Laaaang historie... krever en dyktig terapeut.

Jeg synes at før dere gifter dere, så er det et krav fra din side at dere kan kommunisere om dette (med hjelp fra en parterapeut) uten at hun stopper en god dialog med å bryte sammen. Og at hun får noen timer med en samtaleterapeut alene, for å kunne sette på plass ting som har hendt i livet hennes.

Og SÅ kan dere gifte dere. Utgangspunktet som er følelser virker bra nemlig. Men dere har noe jobb forran dere. Ta jobben FØRST, og ikke når ekteskapet er utslitt...

Lykke til!

[Ellevill]

Min erfaring er at det som skurrer i et forhold i begynnelsen vil ikke bli bedre, men eskalere etterhvert.

Ikke gift deg før du føler at forholdet er verdt å feire med et giftermål. At hun ikke koser med deg synes jeg virker som overhengende sannsynlig at hun ikke er så veldig interessert, mer enn at hun skal være preget av tidligere forhold. Det er så utrolig enkelt å spille ut offerkortet , og frata seg selv alt ansvar. Det er beundringsverdig at du føler deg ansvarlig for jentungen, og at du er en stabil voksen i familien. Jeg skjønner det er vanskelig, men du må prioritere deg selv også!

[Zim0na]

Hallo der. Jeg er en mann på 35 som begynner å lure på om jeg har vært dumsnill de siste par årene, og begynner å bli litt i tvil om forholdet jeg er i. Føler at jeg gir og gir og gir i dette forholdet, og får egentlig lite tilbake.

Skal prøve å holde dette kort, selv om det er mye å skrive, takk for tålmodigheten til de som gidder lese alt

Jeg ble sammen med en alenemor for ca 2,5 år siden, vi har vært samboere i 1.5 år, og er forlovet. Jenta er 11 år.

Det var flere negative ting jeg ikke visste om henne da vi ble kjærester, men jeg syns jeg har taklet det bra.

Ting som dukket opp:

-Hun viste seg å ha havnet i gjeldsofferknipa, inkassogjeld på over 200000 (ikke noe luksus, nødvendige ting for å overleve for henne og jenta).

-En del plaget med depresjoner, dårlig selvbilde, få venner, har sammenheng med å være noen kilo overvektig.

-Kommer fra en litt dysfunksjonell familie.

-Er flink til å komme med frekke kommentarer/være skarp i tonen til tider.

Utfordringer jeg har fikset etter at vi ble sammen, og jeg hadde blitt veldig glad i henne:

-Brukte av sparepengene mine og betalte ut all inkassogjeld så vi skulle få en ny start.

-Brukte av sparepengene mine og kjøpte oss en bil til 100000, siden hennes hadde brutt sammen, og bil må vi jo ha (jeg hadde ikke bil fra før).

-Solgte leiligheten min og kjøpte et rekkehus til oss oss alle 3, leiligheten hun og jenta bodde i før var på randen til helseskadelig.

-Gjør alt jeg kan for å fylle stefarsrollen, er med å foreldremøter, er med på jentas fotballkamper osv osv osv..

Forrige vinter hadde samboern en lang periode som egentlig var en eneste lang depp, da jobbet hun ikke, jeg vekket jenta, ordnet niste, dro på jobb, kom hjem, ordnet middag, tok klesvask.

Ting har bedret seg siden da, depresjonene er stort sett borte nå Hun har gått mye ned i vekt, er blidere, jenta digger meg (hun har alltid digget meg).

Det jeg sliter med er at jeg syns ikke jeg blir satt pris på. Uansett hvor mye innsats jeg gjør, er det ofte sure miner. Det er ofte krasse kommentarer fra samboern, noe jeg trodde skyldtes at hun må kjefte en del på jenta (som er litt hyperaktiv og veeldig glad i oppmerksomhet), og at hun dermed har lagt seg til denne måten å kommunisere på siden det bare har vært henne og jenta de siste 11 årene, faren er lite inne i bildet, han er en ustabil slask, men vi snakker ikke negativt om han så jenta hører det.

Vet ikke om samboern tenker over det selv, men det tar på å stadig få kjeft fordi jeg legger ting på feil sted eller ikke lukker en dør eller glemme å slukke et lys. Det at ting sies i en spydig nedlatende tone høres ikke bra ut. Jeg har fått kommentarer fra flere hold på at samboern høres litt "skarp" ut i kommentarene, men da har jeg alltid forsvart henne.

Det er aldri noen særlig interesse for hva jeg driver med, hun spør aldri om hvordan dagen min var på jobben, hvordan treningen min var, og slike ting. 11åringen har spurt om det en håndfull ganger, og det er flere enn samboern.

Det er minimal interesse for kroppen min på soverommet, vi har sex nå og da, men de gangene er det hun som "slipper meg til", det er ingen innsats selv, hun legger seg veldig sjelden og koser med meg, jeg koser mye med henne istedet, noe hun sier hun liker veldig godt.

Det siste der er vel største problemet mitt, nesten dealbreaker, jeg savner å bli koset med når vi ligger i senga, og da snakker jeg ikke om sex, bare litt kosing før vi sovner eller står opp. Men neida, når vi legger oss skal det helst soves med en gang uten kos, og når hun våkner sjekker hun facebook på mobilen og står opp straks etterpå, uten å legge en finger på meg. Er det for mye forlangt å kose litt på magen/brystkassa mi?? Så da ligger jeg der og fruster etter hun har sovna eller stått opp. Dette tærer på selvsikkerheten min også, selv om jeg ser helt ok ut, og kroppen min er en relativt godt trent atletisk kropp.

Jeg koser mye med henne i senga, og hun påpeker at hun liker det, og savner det hvis jeg koser mindre i perioder.

Kunne skrevet mye mer, men får prøve å runde av.

Jeg er veldig glad i henne, og jeg er rimelig sikker på at hun er veldig glad i meg også, noe hun påpeker nå og da, men hun er veldig dårlig på å vise det. Jenta er også _veldig_ glad i meg, og jeg er glad i henne også, selv om hun kan være en håndfull til tider

I det minste kysser og klemmer jeg og samboern ganske mye i løpet av dag, så det er ihvertfall noe.

Ihvertfall: har jeg latt samboern sluppet unna med for mye her? Jeg tenker langsiktig med forholdet, og det gjør samboern også, men føler jeg blir glemt oppi alt det andre, det er hun og jenta som er viktigst, jeg liksom bare er her og betaler og gir og gir, og får mye frust og kjeft tilbake. Er det unormalt at samboern er er allergisk mot å gi kos i senga, men digger å få det? (hun har hatt uheldige intime episoder med slemme ekser før, noe som også spiller inn her, men etter 2.5 år syns jeg at jeg har vært tålmodig så det holder).

Er det SÅ mye forlangt å ville bli koset med? Jeg har tatt det opp noen få ganger, men hun gråter og sier det ikke har noe med meg å gjøre, det har kun med henne å gjøre. Jeg blir mer og mer frustrert etterhvert som tiden går, og etter alt jeg gir i dette forholdet, uten å forvente så veldig mye tilbake, så hadde jeg kunne ønska meg litt mer....

Uansett, jeg er veldig glad i dem begge to, og hvis jeg skulle sette en stopper for dette har de ikke råd til å bo i noe annet en en dårlig leilighet igjen, og jenta ville blitt knust. Planen er å gifte seg neste år. Dårlig ide? Jeg trooor jeg tar sjansen, jeg ser på dette som et laaangvarig oppussingprosjekt, og at samboern etterhvert vil bli flinkere til å vise følelser og kjefte mindre og kose litt mer, forbedringene er underveis, men de går saaakte... uff.

Jeg synes det høres ut som kjæresten din er veldig deprimert. Det er ikke sikkert det er personlig ovenfor deg, men at hun er så deprimert at hun ikke klarer å gi mer fordi hun har noen problemer eller evt. traumer hun må jobbe med. Uansett høres ikke dette ut som en bra utvikling, og jeg tror det er viktig at dere tar tak i dette TIDLIGST MULIG, og tar imot hjelp fra evt. psykolog eller familievernkontoret. Kontakt de! Hvis dere ikke gjør noe vil dette bare bli verre, også med tanke på ditt egen selvbilde og lignende. Det er ikke bra for noen av dere. Dersom dere er veldig glade i hverandre så synes jeg dere skal søke profesjonell hjelp.

Kanskje kjæresten din føler seg dårlig, hvis hun ikke gjør noe konstruktivt fordi hun er for deprimert, så er dette sikkert noe hun føler seg mindreverdig av. Jeg håper hun klarer å jobbe gjennom tingene sine og etter hvert få seg en jobb eller studere, da tror jeg hun også vil føle seg bedre med seg selv og være gladere og få mer selvtillitt.

LYKKE TIL.

[Zim0na]

P.S. Prøv å snakk med hun og finn ut av om problemet er at hun ikke er interessert i deg lenger? Det kan jo være det også. Kan hende hun er sammen med deg kun fordi hun ser på deg som en trygghet, men det må jo du finne ut av selv.

[Cata]

Enig med mange andre her. Ikke gift dere ennå. Det virker som et forhold som er veldig ute av balanse. En ting er kosen som du faktisk savner, men jeg synes det er mye annet som virke skjevt også. Blant annet det at du har betalt henne ut av gjeldsproblemene hennes uten noen avtale om tilbakebetaling etterhvert som hun blir i stand til det. (Mulig dere har det, men det går ikke frem av hovedinnlegget.)

Slik du beskriver det, så har hun helt rett i at det er henne og ikke deg som skaper misnøyen. Det som skulle vært interessant å vite er om hun på noe vis prøver å ta tak i den delen av det som er hennes problemer? Det virker ikke som om hun jobber særlig aktivt for å redusere de problemene som hun synes å ha med nærhet. Selv om hun ikke synes det er rasende festlig å "kose på deg" så burde hun kunne prøve for din skyld. Sannsynligvis ville hun selv begynne å sette pris på det hvis hun fikk litt øvelse og oppdaget at det ikke var "farlig". Har hun dårlige erfaringer med tidligere menn i sitt liv, så skjønner jeg at hun ikke er hyperaktiv med tanke på sex, men den kosedelen burde være overkommelig.

Siden du skriver at depresjonene hennes i stor grad er vekk nå, så burde hun ha en sjanse til å begynne å ta tak i andre ting. Tross alt er det bare hun selv som kan forandre seg, selv om du og evt. en psykolog/terapeut kan være til støtte.

Har hun en jobb å gå til? Slik du beskriver hennes tidligere finansielle situasjon så høres det ikke slik ut, men det kan være en feiloppfatning fra min side. Kunne det være en tanke at hun prøvde å bytte jobb eller evt. startet et utdanningsløp? Med økt mestringsfølelse kommer også gjerne et økt selvbilde, så muligens kunne det hjelpe på hele situasjonen? Det virker jo som om det dårlige selvbildet hennes ("Jeg klarer ingenting, jeg er feit og dessuten er det ikke vits i å prøve for jeg får det ikke til likevel") er mye av det grunnleggende problemet her.

[AnonymBruker]

Du, TS, virker som en drømmemann for ganske mange jenter der ute. Du er omsorgsfull, oppmerksom og generøs. Jeg synes det er kjempetrist at du har en dame som ikke viser at hun setter pris på alt du har gjort, og fortsetter å gjøre, for henne og barnet! Det er rett og slett en skam, og jeg synes du fortjener så utrolig mye bedre. Du bør sette deg ned med henne og snakke om dette. Si alt du tenker og føler. Si at du forstår at hun har personlige problemer, men om hun ikke tar tak i disse så kan du desverre ikke se noen fremtid med henne. Du kan ikke leve resten av livet med å bare gi og gi og få null tilbake. Det tror jeg du innerst inne også tenker og vet, selv om kjærligheten til henne overskygger disse tankene. Ønsker deg lykke til, og håper du får det du fortjener!

Anonym poster: cb653c61ea8f248f5ec4148f1cbc2aeb

[Steinar40]

Ut fra hovedinnlegget er det jo tydelig at TS har mange klare tanker om hva han savner og syns er problematisk i forholdet.

Det jeg da ikke helt skjønner er hvorfor han ikke tar opp disse punktene med sin kjæreste.

Kommunikasjon er ikke lett, men det er ikke umulig heller.

Personlig har jeg aldri forstått hvordan folk kan leve i sammen når de ikke klarer å kommunisere.

[Nusseli]

Det jeg sliter med er at jeg syns ikke jeg blir satt pris på. Uansett hvor mye innsats jeg gjør, er det ofte sure miner. Det er ofte krasse kommentarer fra samboern, noe jeg trodde skyldtes at hun må kjefte en del på jenta (som er litt hyperaktiv og veeldig glad i oppmerksomhet), og at hun dermed har lagt seg til denne måten å kommunisere på siden det bare har vært henne og jenta de siste 11 årene, faren er lite inne i bildet, han er en ustabil slask, men vi snakker ikke negativt om han så jenta hører det.

Reagerte litt på dette. DU syns ikke noe om å bli kjeftet på, tenk hvordan det er før en 11åring. Ville bare ta sjansen å gjøre deg oppmerksam på det.

Syns du virker som en flottere menneske enn samboren din og som en bedre foreldre til din stedotter enn det som hennes egen mor er.

Edit. Å man trenger ikke å få masse gjeld bare fordi man er alene med barn. Se på meg, jeg gir min sønn MYE, mer enn hva en del med to foreldrer gir. Jeg bor i en stooor leilighet som er flott før min sønn å vokse opp i. Jeg har ikke noen slik gjeld av den grunn og det tenker jeg ikke få heller. Ikke lag unnskylninger før hun.

Endret 28. april 2013 av Nusseli

[Chinka]

Ikke hast deg i et ekteskap. Jeg vil anbefale deg og ta en seriøsprat med henne, og si at dette gidder du ikke mer. Med mindre hun tar tak i sine problemer.

Har samboeren din jobb eller har du ansvar for alle utgifter?

[Gjest trine]

Ære være deg for alt du har gjort for denne dama og ikke minst dattera! Du gir jo henne en mulighet til å få et mye bedre liv enn det hun hadde fått alene med moren! Det er jo flott!

Å slette hennes gjeld er vel i overkant snilt/dumsnilt.

Har selv vært alenemor i flere år og jeg har IKKE 200.000 i kredittkort gjeld. Men det er også mange andre ting (materielle ting) jeg ikke har.... Nettopp fordi jeg ikke har råd.

Jeg vil anbefal dere å ta en skikkelig prat, gjerne på et familiekontor FØR deregifter dere, si hva som er viktig for deg og at ting må endre seg. Dersom hun ikke blir stilt krav til så vil hun jo uansett ikke endre seg.

Når det er sagt så kan en jo tenke i sitt stille sinn hvorfor det er slik at sånne kaosdamer (ja jeg kaller det det....) kaprer slike flotte og stabile menn som deg- mens vi som har ting på stell går single i evigheter..... Jaja lucky her!