Trist og lei

[AnonymBruker]

Jeg har mistet de fleste vennene mine, av grunner jeg selv ikke forstår, jeg har dårlig forhold til familien min, jeg jobber natt og bor alene så jeg er utrolig ensom. Jeg har en fantastisk herlig kjæreste, men merker at han savner den glade, omgjengelig, alltid i farten, morsomme jenta jeg var før og da vi ble sammen. Jeg lar mye sinne og gråting gå utover han fordi jeg har ingen andre. Gråter mye fordi jeg føler meg ensom veldig ofte. Savner alt som det var før og jeg kunne gjort absolutt alt for å skru tiden tilbake og kanskje unngå hvordan livet mitt er nå. Bruker mat som medisin og har gått opp 10 kg og forfalt litt, alt ser virkelig sort ut nå, har ingen glede, ingenting å glede meg til.. Er det noen som har vært i samme situasjon? Jeg vet at jeg er den eneste i verden som kan fikse livet mitt til hvordan jeg vil ha det, men det er greit å få synspunkter fra andre som kanskje har vært der selv. Hva gjorde dere for å få det bedre? Noen bøker jeg burde lese? Jeg tar virkelig imot alt av råd, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har forsøkt psykolog, men det hjalp meg egentlig ikke så følte jeg bare sløste penger og tid.

Håper noen snille sjeler har noen tips og råd til meg for jeg orker virkelig ikke å ha det slik nå. Det er bare spørsmål om tid før jeg mister kjæresten min også nå tror jeg.

Anonym poster: 720518a3250ac4e4d7c78e6e2ef4100a

[Steinar40]

Det er ikke akkurat sunt å jobbe natta.

[Gjest Gjest]

Jeg har det veldig likt! Bare at jeg ikke har kommet så "langt" som deg, hvis du skjønner? Alltid slitt med depresjoner i perioder, litt sosial angst, men alt har vært under overflaten og har klart å skjule det, både for meg selv og andre. For ca et år siden ble jeg sammen med kjæresten min, og vi har hatt det såå bra sammen og jeg har virkelig "sprudlet" med han. Men nå har alt plutselig rast sammen, jeg gråter hele tiden og er bare lei meg og tørr ikke møte folk osv pga angst. Har begynt å forklare det for han og gråtet foran han, og han har sagt at han forstår osv. Likevel føler jeg at jeg "drar han ned", og vil ikke dette da han er den eneste jeg virkelig har i livet føler jeg. Savner tiden før jeg fortalte han det, nå føler jeg han bare ser depresjoner og mørke i meg. Har familie osv men har flyttet ut nå og skiller meg vekk fra vennene mine. F.eks nå dro han på fest med en veninne av meg mens jeg sitter hjemme og gråter. Føler han vrir seg litt unna og ikke vil la meg dra han ned, selv om han er verdens beste og trøster meg.

Skal begynne med psykologhjelp nå, men er så redd for å miste kjæresten min! Prøver ialefall å tenke litt positivt hver dag, innstille meg hver morgen at dette SKAL bli en fin dag, og smile for meg selv! Og si til meg selv at jeg elsker meg selv og aksepterer meg selv. Kanskje jeg etterhvert tror på det? Er iallefall depserat etter å bli kvitt både angst og depresjon, akuratt nå ser jeg virkelig ingen framtid i livet mitt og vil bare.. ja.

[Gjest Gjest]

Det hjalp kanskje ikke deg så mye, men følte vi var i veldig lik situasjon. Hva er det som plager deg? hvorfor er du lei deg, er det fordi du har mistet vennene dine og føler deg ensom?

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat sunt å jobbe natta.

Jeg er klar over det og jeg er bombesikker på at det er en av faktorene som bidrar til hvordan jeg har det nå. Men jeg må ha levebrød og den betaler ekstremt godt så får bare bite tennene sammen i ett år til bare.

Anonym poster: 720518a3250ac4e4d7c78e6e2ef4100a

[AnonymBruker]

Det hjalp kanskje ikke deg så mye, men følte vi var i veldig lik situasjon. Hva er det som plager deg? hvorfor er du lei deg, er det fordi du har mistet vennene dine og føler deg ensom?

Uff, kjenner meg godt igjen i det du skriver også. Veldig trist, men samtidig litt godt at flere har det sånn.

Jeg klarer egentlig ikke å sette ord på hva det er, jeg kjenner meg bare trist og lei stort sett hele tiden. Jeg kan tenke meg at noe skyldes at jeg har gått litt opp i vekt og ikle føler meg komfortabel med hvordan jeg ser ut, "tapet" av vennene mine, mindre kontakt med familie og egentlig følelsen av å ha mistet meg selv litt. Vet at det bare er jeg som kan fikse opp, men vet ikke hvor jeg skal begynne

Anonym poster: 720518a3250ac4e4d7c78e6e2ef4100a

[Steinar40]

Jeg er klar over det og jeg er bombesikker på at det er en av faktorene som bidrar til hvordan jeg har det nå. Men jeg må ha levebrød og den betaler ekstremt godt så får bare bite tennene sammen i ett år til bare.

Anonym poster: 720518a3250ac4e4d7c78e6e2ef4100a

Ja, jeg tenker at du bør prøve å komme deg ut av natt-jobbinga så fort som mulig.

[Steinar40]

Jeg har det veldig likt! Bare at jeg ikke har kommet så "langt" som deg, hvis du skjønner? Alltid slitt med depresjoner i perioder, litt sosial angst, men alt har vært under overflaten og har klart å skjule det, både for meg selv og andre. For ca et år siden ble jeg sammen med kjæresten min, og vi har hatt det såå bra sammen og jeg har virkelig "sprudlet" med han. Men nå har alt plutselig rast sammen, jeg gråter hele tiden og er bare lei meg og tørr ikke møte folk osv pga angst. Har begynt å forklare det for han og gråtet foran han, og han har sagt at han forstår osv. Likevel føler jeg at jeg "drar han ned", og vil ikke dette da han er den eneste jeg virkelig har i livet føler jeg. Savner tiden før jeg fortalte han det, nå føler jeg han bare ser depresjoner og mørke i meg. Har familie osv men har flyttet ut nå og skiller meg vekk fra vennene mine. F.eks nå dro han på fest med en veninne av meg mens jeg sitter hjemme og gråter. Føler han vrir seg litt unna og ikke vil la meg dra han ned, selv om han er verdens beste og trøster meg.

Skal begynne med psykologhjelp nå, men er så redd for å miste kjæresten min! Prøver ialefall å tenke litt positivt hver dag, innstille meg hver morgen at dette SKAL bli en fin dag, og smile for meg selv! Og si til meg selv at jeg elsker meg selv og aksepterer meg selv. Kanskje jeg etterhvert tror på det? Er iallefall depserat etter å bli kvitt både angst og depresjon, akuratt nå ser jeg virkelig ingen framtid i livet mitt og vil bare.. ja.

Han dro på fest med venninna di?

Ja, det er ikke akkurat vettet som hindrer folk flest; og det sier seg selv at du ikke føler deg noe bedre av det.