Hvordan skal en tolke dette?

[AnonymBruker]

Jeg ble kjent med moren til tre barn. Kort og godt gjennom nett. Vi har vært sammen lenge (ikke som par, men som gode venner). Det å komme inn i en mors liv med tre barn har jeg forstått kan være krevende på enkelte, men i dette tilfelle så har det gått veldig bra. Det virker som at alle liker meg inkl. moren til barna

Men så kommer det noe som jeg har tenkt noe på:

Den minste som går i tredje klasse han liker meg også, men enktelte ganger så setter han seg kraftig på bakbeina. Får han ikke som vil ha det begynner å han lage rabalder og gråte. Det kan være nok at vi henter han forsent på skolen så blir han sur og begynner å grine, eller han vil ikke være med de andre søskene når vi skal ut på tur for at barna skal bli kjent med/bli kjent med meg. Kort og godt han vil helst ha bare oppmerksomhet fra moren. De to andre søskene storkoser seg når vi er sammen. Her om dagen opplevde jeg noe som var ikke så trivlig. Jeg og moren snakket sammen om en gankse viktig sak...kort og godt fremtiden osv. Han ville ha oppmerksomhet...noe som han fikk leeenge..men etter en stund så ble fokuset på han litt borte og da begynte han å gråte igjen og begynte å kalle meg "jævel". Selv om jeg kommer fra landsbygda så er jeg vant med å høre litt av hvert, men akkurat denne var ikke helt god å fordøye.

Jeg må innrømme at jeg ikke har barn selv og vet ikke helt hvordan jeg skal takle sånne utsagn som kommer fra en liten gutt på den aldren. Hva kan jeg gjøre? Skal jeg bare være passiv og la moren ta seg av dette, ell. skal jeg si til moren hva jeg tenker og mener om slik oppførsel.

X hennes er klar i sinn mening. Han sier i fra hva han mener og setter skapet på plass og da er punktum satt. Kort sagt han akspeterer ikke sånn oppførsel.

Nå vil jeg høre hva du tenker om dette her. Skal dette gå på bekosting av evt. forholdet som vi kansje er i ferd med å bli eller skal jeg bare si i fra at sånt aksepterer jeg ikke? Hva mener du?

Anonym poster: f73d1246c737bd529823e3933327b9cc

[Gjest Marmot]

Her høres det ut som du er alt for mye involvert alt for tidlig. Barnet virker, slik du beskriver, veldig usikker på deg, og det er jo ikke noe rart.

Og kjærevene, dere skal da IKKE ha samtaler om viktige ting mens barna er tilstede.