Gjorde det slutt. Hater den første kvelden

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt i stad. Vi har gjort det slutt et par ganger, og hatt et stort brudd som varte i rundt 2 mnd som inkluderte at vi flyttet fra hverandre. Han er min første ordentlige kjæreste dvs min første kjærlighet og det samme er jeg for han.

Vi har i flere mnd nå planlagt å flytte sammen igjen, men helt uventet så bestemte jeg meg for at det ikke kom til å gå. Jeg visste jo hele tiden at det var en risiko å flytte sammen igjen, men jeg håpte, som vanlig. Men bare plutselig... jeg stilte han et spm (som jeg har stilt tusen ganger før) det er en ting som jeg ikke gidder å gå inn på her, men den tingen har ført til krangler og brudd flere ganger. Men han vil fortsatt ikke gi seg og jeg har vært redd for å be han "velge" for jeg vet det bare bli krangel av det. Men i dag så bare tok jeg det opp. Og som vanlig ble jo han kjempesur. Det ble til krangel, akkurat hva jeg forventet. Og da bare sa det inni hodet mitt "jeg vil ikke bli lykkelig om jeg blir. Dette går ikke." og da bare "jeg vil ikke mer".

Jeg vil egentlig bare være sammen med han. Jeg elsker han og skulle ønske vi kunne flytte sammen, gifte oss, få barn og være sammen for alltid. Men jeg vet at den tingen kommer til å være inkludert... og jeg klarer ikke å leve med det. Han er for avhenig, jeg vet at jeg venter meg mange ensomme kvelder og en del krangler. Jeg vet at det blir det samme.

Så for en gangs skyld tenker jeg på mitt eget beste. Jeg hater det, men samtidig bare må jeg... uff. Har det fælt nå. Akkurat nå føler jeg at jeg bare vil løpe tilbake til han og gjemme meg inni han. Være hos han. Men jeg vet at det bare blir det samme igjen.

Håper jeg klarer det denne gangen, at jeg ikke går tilbake til han. Håper jeg er sterk nok denne gangen. Selv om jeg elsker han sånn...

BLÆ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Anonym poster: 9ee742d38a428601f199822b41951b77

[Gjest LogLady]

-

Endret 6. mai 2013 av Sparx

[AnonymBruker]

Det har ingenting med dop å gjøre. Og ja det er kjedelig med frem og tilbake... den "tingen" jeg snakker om har uansett ingenting med dop og lignende å gjøre. Men det er ikke bare det som plager meg, jeg stoler ikke på han blant annet, fordi han har løyet så utrolig mye det siste året her og helt sikkert før det også. Har stort sett alltid slitt med tillit til han. Og så har vi litt kommunikasjonskrasj, så det har også vært litt vanskelig til tider, selv om det har blitt litt bedre i det siste året her. Jeg har vært ganske lykkelig med han det siste året her, men samt. også ganske bekymret og redd og sånt. Og en del ting som gjentar seg hele tiden og eh ja...

Bare føler at jeg/vi ikke bør ta på oss ansvaret å kjøpe hus sammen (som vi hadde snakka om) og så bare noen mnd senere så fungerer det ikke. orker ikke det styret. Så jeg gikk utenfor trygghetssonen for en gangs skyld og turde å si de ordene. "Jeg vil ikke mer". Faen ass. Når jeg sa det så bare fikk jeg sånn innvendig panikk.

Er ganske rolig nå men er redd for hva som vilmøte meg framover. Jeg kommer helt sikkert til å savne han så dypt, og så bor vi i samme by og jeg er så redd for å plutselig møte på han osv. Jeg vil bare flytte laaangt bort, men samtidig vil jeg være i nærheten av han. Jeg er også redd for at han har mye oppå seg for tiden. Men jeg vet han fikser det, jeg håper det ihvertfall. Jeg håper han ber meg om hjelp hvis det blir fr vanskelig etc. (og nå snakker jeg ike om "tingen" men noe helt annet. noe så simpelt som jobb og penger ish, hverdagslige problemer liksom.)

Jeg bryr meg for mye om han at jeg setter meg selv litt til side hele tiden. Men i dag klarte jeg å sette meg selv først. Det føltes ikke så bra, men samtidig... hater de første dagene. De første ukene. Jeg håper faktisk han tar bruddet greit og er enig med meg at det var til det beste. Han gikk med på det med en gang, men det har han alltid gjort.Han har alltid reagert eller innsett det senere, mens jeg er lei meg der og da.

Blabla skal slutte å skravle så jævlig.

Anonym poster: 9ee742d38a428601f199822b41951b77

[AnonymBruker]

Hvorfor føler jeg nå at jeg bare vil drite i alle problemene og bare være sammen med han? Jeg vil ringe og si at jeg bare tørna helt og skylde på hormoner... bare for å få han til å komme tilbake.

Men det ville vært galt. Off. Jeg må se en god film eller noe ass. Tenker for mye her

Anonym poster: 9ee742d38a428601f199822b41951b77

[Gjest LogLady]

-

Endret 6. mai 2013 av Sparx

[Gjest anonym]

Kjære ts,

skremmende å lese innlegget ditt, for er i veldig lik situasjon som deg! Har og hatt en pause/brudd på ca to mnd, og jeg sliter og med tilliten til han. Det jeg føler er hovedproblemet, er at han har løyet endel, gått bak ryggen min, og det gjør at jeg klarer ikke stole på han, og dermed ikke gi av hele meg selv, noe som gjør han frustrert. Så det hele blir en ond spiral...

Han har sagt mye fint til meg i det siste, men så idag kranglet vi igjen, og jeg klarer ikke godta alt han sier. føler han mener han kan gjøre som han vil, når han vil. Føler han ikke viser meg nok respekt, selv om jeg vet at han er veldig glad i meg. Det er og så mye frem og tilbake, føler han er av/på med meg, gjør meg usikker...

Vi mld litt med hverandre tidligere ikveld, sint tone...mld han igjen nå, uten svar, og da får jeg dårlig magefølelse...Hva gjør han ikveld liksom..

Jeg vil og , som deg ts, bare være sammen med han..

Jeg kjenner meg og veldig igjen i at jeg bryr meg for mye om han så jeg kan sette meg selv litt til side hele tiden..

Men ts, det er jo ikke bra for noen av oss å være med en som lyver, en man ikke kan stole på!

[Gjest anonym]

Det som og forvirrer meg, er at han sa denne uka at han vil gifte seg med meg, men så kan han plutselig bli sånn kjip...Så det endte som sagt med krangel, og at vi begge sa at dette ikke går..

( var jeg som skrev innlegget over nettopp )