Reagerer ikke verken på tilsnakk eller "straff"

[AnonymBruker]

Hva gjør jeg? Har en førsteklassing som er utrolig vanskelig når det kommer til å ikke få det som hun vil. Kan ta et konkret eksempel: Vi var på middag hos min søster med hele familien. Datteren min hadde hele dagen småsutret over at hun ikke likte middagen, og når vi skulle spise slo hun seg helt vrang (mulig det var fordi hun måtte legge fra spillet hun holdt på med). Hun ropte høyt at hun ikke ville spise, trampet rundt på gulvet og var egentlig ganske frekk. Endte med at hun fikk valget mellom å gå på rommet eller å spise, og da valgte hun å gå på rommet med et smil om munnen. Etter tre kvarter kom hun inn til oss for å få kveldsmat, noe hun fikk da vi andre var ferdige med middagen. Stemningen var da endelig god, så jeg gjorde ikke noe mer ut av saken.

Episoder som dette her skjer stadig vekk, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dem. Det skal mye til før jeg hever stemmen, og det er veldig sjelden jeg lager oppstyr rundt en sak, men de få gangene jeg gjør det hører hun ikke etter. Vanligvis pleier hun å le og peke nese. Ingenting nytter og jeg blir så himla provosert!

Det hører til historien at hennes far og jeg ikke bor sammen (vi skilte lag da hun var baby), men hun har et godt forhold til sin far. Han bor noen timer unna, så de ser hverandre kun i feriene, og av og til på helg. Jeg vet at hun oppfører seg likedan med han, men han mener jeg problematiserer dette for mye, og at han ikke kan sette grenser eller kjefte på henne når han ser henne så lite. Ellers har hun normal oppførsel på skolen.

Anonym poster: 5fa7ecb90971043c6c440e6961b9df73

[Gjest MamaQuilla]

Jeg er enig i at du problematiserer dette. Ignorer denne oppførselen, det er mye bedre på sikt.

[Gjest BettyBoop]

Hva gjør jeg? Har en førsteklassing som er utrolig vanskelig når det kommer til å ikke få det som hun vil. Kan ta et konkret eksempel: Vi var på middag hos min søster med hele familien. Datteren min hadde hele dagen småsutret over at hun ikke likte middagen, og når vi skulle spise slo hun seg helt vrang (mulig det var fordi hun måtte legge fra spillet hun holdt på med). Hun ropte høyt at hun ikke ville spise, trampet rundt på gulvet og var egentlig ganske frekk. Endte med at hun fikk valget mellom å gå på rommet eller å spise, og da valgte hun å gå på rommet med et smil om munnen. Etter tre kvarter kom hun inn til oss for å få kveldsmat, noe hun fikk da vi andre var ferdige med middagen. Stemningen var da endelig god, så jeg gjorde ikke noe mer ut av saken.

Episoder som dette her skjer stadig vekk, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dem. Det skal mye til før jeg hever stemmen, og det er veldig sjelden jeg lager oppstyr rundt en sak, men de få gangene jeg gjør det hører hun ikke etter. Vanligvis pleier hun å le og peke nese. Ingenting nytter og jeg blir så himla provosert!

Det hører til historien at hennes far og jeg ikke bor sammen (vi skilte lag da hun var baby), men hun har et godt forhold til sin far. Han bor noen timer unna, så de ser hverandre kun i feriene, og av og til på helg. Jeg vet at hun oppfører seg likedan med han, men han mener jeg problematiserer dette for mye, og at han ikke kan sette grenser eller kjefte på henne når han ser henne så lite. Ellers har hun normal oppførsel på skolen.

Anonym poster: 5fa7ecb90971043c6c440e6961b9df73

hmm ikke at jeg har peiling, men hans slappe grenser er vel kjernen i problemet? Har sett nannyhjelpen jeg skjønner du... men har ut fra det lært at om unger ikke får grenser så vil de teste de. Og han faren bør lære seg at hans jobb ikke er at ungen skal like han mest mulig, men at han skal være faren hennes.

[ViljaH]

Det jeg merket meg her, er at ungen er ofte ganske stri + du hever sjelden stemmen eller lager oppstyr. Det er nok den kombinasjonen som lar fanteriet blomstre. Du må følge på støtt og stadig med små og store justeringer, ikke bare vente til skikkelig ille episoder og DA skal du stramme inn. Det funker ikke. Hun vet at hun stort sett kan drive på som hun vil, hverken mamma eller pappa tar kampen mot henne. Foreldre må være mer utholdende enn barn, og ha bedre triks.

[leirbål]

Oppførselen til datteren din viser at hun ikke har respekt for deg, så jeg synes ikke at du overreagerer.

Det første jeg ville gjort er å bestemme meg for noen grenser. Tre er greit til å begynne med.

F.eks. at vi spiser når maten er servert. Å komme surrende når et passer henne går ikke. Hun må spise det som er på bordet. Gjør hun ikke det må hun vente tre timer til neste måltid. Og to andre regler.

Forklar henne reglene, og si at du kommer til å være streng på dette heretter.

Jeg gir alltid beskjed til barn om hva som skal skje de neste timene. (Nå skal jeg lage middag, så kan du leke imens. Når middagen er ferdig skal vi spise. Etterpå kan du leke en stund til før leggetid.)

Fem til ti minutter før sier jeg ifra om hva som skal skje. (Fem minutter til middag, så nå må du snart skru av spillet.)

Når middagen er klar, så gi henne beskjed om å komme. Hun vil sannsynligvis trasse en god del siden du ikke har hatt konsekvente grenser før, men det går over etter en stund om du ikke gir etter.

Nekter hun så informer om at hun ikke får mat før klokken... (om tre timer), og at hun ikke får spille før hun har spist middag.

Gi henne muligheten til å lagre spillet før hun gir deg det/ du tar det ifra henne.

Lagrer hun ikke er det bare å legge det vekk uten å skru det av.

Så går du/ dere og spiser middag.

Hva du enn gjør, så hold deg rolig og behersket. Hun vil nok prøve mye for å vekke sterke følelser i deg , for når det har skjedd har hun pleid å vinne over deg.

Spiser hun? Fott. Spiser hun ikke? La henne være og spis selv.

Det er utrolig viktig at du ikke gir etter og går tilbake på grensene dine.

Gjør du det vil du få enda tøffere kamper neste gang.

Når det gjelder faren hennes kan du ikke endre på andre enn deg selv.

Om han ikke vil sette grenser vil det ikke ødelegge henne. Tiden med ham er så begrenset at påvirkningen er det stort sett du og skolen som gir henne.

Så begynn å sette grenser, og hold dem selv om du ikke føler for det der og da, så vil du se at jenta får respekt for deg.

Kanskje det vil blir fristende for faren å følge etter om han ser resultater hos deg?

Lykke til.

[Gjest dg]

Det eneste jeg reagerer på her, er at hun ler og peker nese, og smilet når hun gikk inn på rommet. Det tyder på at hun er utrygg og ikke føler seg akseptert. Barn som er trygge på foreldrene og relasjonen til dem, ønsker å samarbeide med dem. Jeg ville lagt litt arbeid i å få et bedre forhold til henne. Absolutt ikke begynt med noen nanny-greier, kjeft, mas, straff og sånt tull. Du satte grenser og var mer enn streng nok. Kanskje en del av oppførselen kom av at hun var redd for at det skulle bli problemer fordi hun ikke likte middagen. Mange voksne klarer ikke å la være med å oppføre seg ganske dårlig mot barn som ikke liker maten, særlig når det er besøk.

[Gjest BettyBoop]

Det eneste jeg reagerer på her, er at hun ler og peker nese, og smilet når hun gikk inn på rommet. Det tyder på at hun er utrygg og ikke føler seg akseptert. Barn som er trygge på foreldrene og relasjonen til dem, ønsker å samarbeide med dem. Jeg ville lagt litt arbeid i å få et bedre forhold til henne. Absolutt ikke begynt med noen nanny-greier, kjeft, mas, straff og sånt tull. Du satte grenser og var mer enn streng nok. Kanskje en del av oppførselen kom av at hun var redd for at det skulle bli problemer fordi hun ikke likte middagen. Mange voksne klarer ikke å la være med å oppføre seg ganske dårlig mot barn som ikke liker maten, særlig når det er besøk.

Nanny greier? Hun kjefter jo ikke da...

[Gjest Møremor]

Snakk med henne når du er rolig. Ha en skikkelig samtale. Vær ærlig. Og ta en titt på hva f eks Jesper Juul skriver på famlab.com. Der er noen artikler som kan være til hjelp.

Tror det er viktig å snakke ærlig MED hverandre, virker som det er ganske stor avstand mellom dere, på en måte.

[absinthia]

Hun tester grenser på deg fordi hun føler seg trygg på deg. Snakk med jenta angående oppførselen på besøk og finn deg noen strategier som du følger når slike ting oppstår. En ting kan være at du passer på at hun legger bort spill o.l en liten stund før middag, fordi du kan regne med at hun ikke vil avslutte og fortell henne at hun får fortsette når hun har spist middag. Dersom hun ikke spiser middag kan hun heller ikke spille. - dette var bare et eksempel, men kan overføres til andre situasjoner du vet kan bli kritiske.

Følg de samme reglene hver gang og informer gjerne i forkant. Vær veldig konkret på hva du ønsker av henne.

Jeg tror at nesepekingen o.l. er ting hun gjør fordi hun føler at hun får et lite overtak på en eller annen måte, men jeg ville bare latt som jeg ikke så det i det hele tatt og oppført meg helt normalt. Jeg går ut fra at hun ikke gjør slikt til andre voksne enn dere foreldre når de gir henne beskjeder, siden du sier at hun er helt normal på skola. Dersom hun peker nese til andre voksne ville jeg tatt en alvorsprat med henne om dette.

Husk også at i denne alderen får barna en liten dose hormoner som gjør at de oppfører seg som små tenåringer, med alt det medfører.

Iblant kan man bli halvgal av sine barn og føle at man har feilet, fordi de ikke oppfører seg plettfritt. Jeg kan trøste deg med at det i de aller fleste tilfeller går veldig bra og at hun ikke kommer til å peke nese eller rekke tunge til sjefen sin når hun er 28. Friske og trygge barn tester grenser, så det er bare om å gjøre å fortsette å oppdra dem frem til de blir voksne - tross alt er det sluttresultatet som teller! Iblant må man kanskje lage seg nye strategier på ting, men man får bare prøve å gjøre sitt beste og stå på sitt.

Mine barn har vært ganske forskjellige typer, nr 2 kunne godt ha funnet på slik som du forteller om her og holdt på å drive meg fra konseptene mange ganger. Heldigvis fortsatte hun å gi uttrykk for egne meninger og stå på sitt og nå har jeg en 18-åring som for eksempel ikke har gitt etter for drikkepress eller krav om å gjøre ditt og datt for å bli mer populær i tenårene. Hun gir ikke lett etter for press eller manipulering og har dermed blitt spart for mye, selv om det var disse egenskapene som gjorde meg mest frustrert i oppveksten.

De andre barna mine har andre egenskaper som har gitt meg frustrasjoner.