Stor aldersforskjell. Noen fler?

[AnonymBruker]

Det er 19 år i mellom kjæresten min og meg. Jeg er 32 og han 51. Vi har begge vært gift og har henholdsvis tre og to barn hver. Begge med hovedomsorg. Med felles livsfilosofi og tanke om mennesket, så har vi funnet mange fellesnevneren i livet. Ikke er det så veldig stor forskjell på alderen på barna heller.

Jeg vil gjerne høre fra andre som har levd med stor aldersforskjell en stund. Blir aldersforskjellen en byrde etterhvert?

Anonym poster: 2100214156c84340bbcf9f1704229c53

[AnonymBruker]

Ja, for meg ble det det. Var 17 år mellom oss.

Anonym poster: c03415ea03da67d8a7868b3c8f0d39d5

[AnonymBruker]

Ja, for meg ble det det. Var 17 år mellom oss.

Anonym poster: c03415ea03da67d8a7868b3c8f0d39d5

Var dere sammen lenge? Egne barn? Felles barn?

Anonym poster: 2100214156c84340bbcf9f1704229c53

[Gjest Ciegus]

16 år mellom oss, vært sammen i 6 år. Ingen byrde for oss, men vi har et realistisk syn på forholdet (vi er bevisste på at vi ikke blir pensjonister samtidig, at vi må få barn før han er "for gammel" om vi skal ha barn, etc). Jeg er vel mest redd for at det skal bli utfordrende når han pensjonerer seg, men det er nå 20 år til, så får ikke ta sorgene på forskudd.

[AnonymBruker]

16 år mellom oss, vært sammen i 6 år. Ingen byrde for oss, men vi har et realistisk syn på forholdet (vi er bevisste på at vi ikke blir pensjonister samtidig, at vi må få barn før han er "for gammel" om vi skal ha barn, etc). Jeg er vel mest redd for at det skal bli utfordrende når han pensjonerer seg, men det er nå 20 år til, så får ikke ta sorgene på forskudd.

Vi og ser realistisk på den biten. Jeg kommer til å jobbe mye lenger enn han. Det vil kanskje ta 15-20 år før det virkelig merkes. Spørsmålet er om det da blir veldig lammende for meg... Men så vet en ikke hva som vil skje i morgen uansett!

Anonym poster: 2100214156c84340bbcf9f1704229c53

[AnonymBruker]

Det er 26 år imellom meg og samboeren min. Jeg er 29 han er 55 og vi har vært samboere i 6 år nå. Han har 3 barn som nå er voksne og bor for seg selv fra et tidligere ekteskap, mens jeg aldri har ønsket meg egne barn. Han er en god familiefar for sine barn og jeg har blitt kanskje overaskende godt mottatt i familien hans, det har aldri vært et problem. Vi har godt inn i forholdet begge to med et realistisk syn angående fordommer, pensjonstilværelsen, og at jeg kommer til å sitte igjen etter hans død. Samtidig så flyter forholdet vårt så lett, vi har mye å prate om, felles verdier humor og gleder at jeg har aldri kunne tenkt meg å ignorere kjærligheten jeg har til han. Hva som skjer om 1 år eller 10 vet vi jo ikke, kanskje jeg får lyst på egne barn (noe han selvsagt er ferdig med) kanskje vi oppdager at kjærligheten vi har ikke er nok, men nå i dag og i de årene vi har hatt sammen ville jeg ikke vært foruten.

Anonym poster: 11ecdbd813364ee6e68e329fe57f9e0b

Anonym poster: 11ecdbd813364ee6e68e329fe57f9e0b

[hjertetihånden]

Det er 26 år imellom meg og samboeren min. Jeg er 29 han er 55 og vi har vært samboere i 6 år nå. Han har 3 barn som nå er voksne og bor for seg selv fra et tidligere ekteskap, mens jeg aldri har ønsket meg egne barn. Han er en god familiefar for sine barn og jeg har blitt kanskje overaskende godt mottatt i familien hans, det har aldri vært et problem. Vi har godt inn i forholdet begge to med et realistisk syn angående fordommer, pensjonstilværelsen, og at jeg kommer til å sitte igjen etter hans død. Samtidig så flyter forholdet vårt så lett, vi har mye å prate om, felles verdier humor og gleder at jeg har aldri kunne tenkt meg å ignorere kjærligheten jeg har til han. Hva som skjer om 1 år eller 10 vet vi jo ikke, kanskje jeg får lyst på egne barn (noe han selvsagt er ferdig med) kanskje vi oppdager at kjærligheten vi har ikke er nok, men nå i dag og i de årene vi har hatt sammen ville jeg ikke vært foruten.

Anonym poster: 11ecdbd813364ee6e68e329fe57f9e0b

Anonym poster: 11ecdbd813364ee6e68e329fe57f9e0b

Veldig fint å høre om andres erfaringer. Jeg, for min del, er glad jeg har fått barn og ikke ønsker flere. Jeg føler vi ikke kan tenke for mye på hva som kan skje, men vi vet om det.

[SheMystifies]

Jeg traff for 6 mndr siden en fantastisk mann, som er 12 år eldre enn meg.

Han har en sønn fra før på 8 år, jeg har ingen barn og ikke store ønsker eller behov for barn i fremtiden.

Man møter mange fordommer, mye prat og tull. Hvem er den umodne? Hvorfor ikke finne seg noen på "sin egen alder"? Ja dere kjenner nok igjen lista..

Men jeg tenker som så at kanskje jeg er litt moden for alderen, og han litt umoden også møtes vi fint på midtlinja og lager en ikke så altfor dårlig balansegang ut av det, eller så "er det bare sånn det er"!

Jeg ser jo at med tiden så kompliseres ting litt mer med en større aldersforskjell. Men jeg nyter dagen og årene, vil heller nyte godt selskap, mange gode samtaler og god sex i 20 år.. enn å leve sammen med en mann i 40 år uten et snev av disse tingene..

Så moralen, (viss jeg ikke snakket meg helt ut av tema her), er vel at man føler dette best selv, man hvet selv hva som er rett for seg og sine!

[JustLittleMe]

Her er det 9 år, jeg er 26 og han 35, ikke noe problem, og hadde ikke gjort noe om alderes forskjellen hadde hvert større