Jeg tar meg selv for høytidelig.

[AnonymBruker]

Noe som resulterer i at jeg ikke tør noe som helst.

Jeg tenker alltid to steg foran og jeg sier aldri noe til en gruppe mennesker før jeg har tenkt meg om. Jeg oppdaterer ikke facebook fordi jeg ikke vil være til bry og jeg er, i tillegg til det, redd for at andre skal dømme meg.

Dette har gjort meg anonym og tilskuer til livet. Alle andre lever, jeg sitter i grå klær, som gjerne dekker alt og ikke vekker oppmerksomhet og prøver å ikke være til bry.

Jeg tror at din syn på deg selv, ofte skaper en lik syn for hvordan andre oppfatter deg.

Som regel blir jeg overkjørt i samtaler,meninger og ønsker.

Det er ikke sånn at jeg har sosial angst, for jeg er lik med familie, venner og fremmede.

Men nå er jeg lei. Jeg er 22 og har ikke etablert min egen identitet.

En kvinne åpnet øynene for meg, og at jeg også kan være fantastisk menneske, slik som andre. At jeg også har noe å si og at andre burde være glad for å ha meg i livet sitt.

Hvordan gjør man dette egentlig? Hvordan danner man sin identitet i en alder av 21?

Jeg aner ikke hvem jeg er eller hva jeg liker.

Selv om jeg føler at jeg har sklidd ut pga ting som har med min barndom å gjøre, VET JEG,at mange sliter med nøyaktig det samme.

Så fyr løs!

Fortell om dine opplevelser ,dine tanker og del mer enn gjerne tips til hvordan jeg skal stå frem, bli mer viktig og LEVE!

Anonym poster: 4f10cdfd04630cae5bd217c1dbd00b2e

[AnonymBruker]

Ha i bakhodet at du er inne i en fase hvor mange sliter med nettopp dette selv om noen ser ut til å ha det meste på plass, de neste årene vil det begynne å løse seg. Hjernen er ikke ferdigutviklet før nærmere 25 år.

Anonym poster: 21dc3a92a4bd9fee6fd083ddc2f0d0ca

[AnonymBruker]

Ha i bakhodet at du er inne i en fase hvor mange sliter med nettopp dette selv om noen ser ut til å ha det meste på plass, de neste årene vil det begynne å løse seg. Hjernen er ikke ferdigutviklet før nærmere 25 år.

Anonym poster: 21dc3a92a4bd9fee6fd083ddc2f0d0ca

Takk,det er nok lurt å tenke på. Men jeg vil jo også gjøre noe fremskritt før jeg er 25, livet er nå også.

Anonym poster: 2616e61f0646c18c85688e022178277d

[Gjest Beano]

Jeg vil ikke si at du tar deg selv for høytidelig, men at du er altfor bekymret for andres sine meninger om deg. Jeg kan identifisere meg med situasjonen du er i.

Da jeg var yngre slett jeg ekstremt mye med identitetsfølelse. Jeg var så redd for hvordan jeg ble oppfattet og hvilken formening folk hadde om meg at jeg forble annonym og kjedlig. Gjorde ikke noe morsomt fordi jeg fryktet at folk ville dømme meg, sto ikke opp for meg selv om jeg ble behandlet dårlig og jeg var sykelig sjalu på jenter på skolen og til og med søsteren min. Jeg ønsket å være litt av alt og jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg.

Jeg har blitt kvitt dette problemet og jeg greide å gjøre det da jeg var 15/16 år gammel og begynte på videregående.

Hvordan danner du deg din egen identitet ?

Jeg bekymret meg i 4 år for hvordan jeg ble oppfattet og en dag bestemte jeg meg for å markere meg selv, og det gjorde jeg ved å bestemme hvordan jeg ønsket å være. Jeg ønsket å fremstå som intelligent (og forøvrig være det også), men ikke være en person som er spydig og tar seg selv altfor seriøst. Noen som er avslappet og er en god lytter. Samtidig er det greit å bli irritert og det er greit å være sur så lenge det er logisk og du har en god grunn.

Jeg tror derfor at det er viktig at du setter deg ned og prøver å forstå hvem du har lyst til å bli. Det er kanskje ikke det beste rådet, men det var ihvertfall hvordan jeg fant en identitet.

Kan du fortelle meg hvorfor du er redd for å bli dømt? Hva slags oppførsel er du redd for at skal føre til at folk dømmer deg?

Endret 25. april 2013 av Beano

[AnonymBruker]

Kan du fortelle meg hvorfor du er redd for å bli dømt? Hva slags oppførsel er du redd for at skal føre til at folk dømmer deg?

Takk for utfyllende svar!

Det er nok min selvfølelse som spiller inn er. Jeg ser på meg selv som teit, kjedelig og dum.

Derfor er jeg redd for at folk skal "finne ut av det". Redd for at alle en dag skal riste på hode og innse at jeg er den tullingen og hate meg.

Tror jeg ønsker å fremstå som selvsikker, glad, morsom og snill. Men alt jeg får frem er en person som mumler, ser ned når jeg snakker og sier uviktige,dumme ting..

Det har nok noe å gjøre med måten jeg ble behandlet på i ungdomskolen, jeg ble "uviktig".

Å komme på gruppe med meg var flaut, og ofte så hørte jeg folk si at de syns synd på dem som er på gruppe med meg.

Anonym poster: 2616e61f0646c18c85688e022178277d

[Gjest Beano]

Takk for utfyllende svar!

Det er nok min selvfølelse som spiller inn er. Jeg ser på meg selv som teit, kjedelig og dum.

Derfor er jeg redd for at folk skal "finne ut av det". Redd for at alle en dag skal riste på hode og innse at jeg er den tullingen og hate meg.

Tror jeg ønsker å fremstå som selvsikker, glad, morsom og snill. Men alt jeg får frem er en person som mumler, ser ned når jeg snakker og sier uviktige,dumme ting..

Det har nok noe å gjøre med måten jeg ble behandlet på i ungdomskolen, jeg ble "uviktig".

Å komme på gruppe med meg var flaut, og ofte så hørte jeg folk si at de syns synd på dem som er på gruppe med meg.

Anonym poster: 2616e61f0646c18c85688e022178277d

Jeg forstår hvordan du har det. På ungdomsskolen overhørte jeg også at folk ikke likte å være på gruppe med ''henne''. Jeg var stille, pinlig, manglet selvsikkerhet og tenkte det verste om meg selv.

Det gjør vondt å høre sånt.

Teit - hvorfor føler du deg teit?

Kjedelig - I følge hvem sin standarder? Jeg har funnet meg en håndfull venner og bekjente som liker å gjøre ting som andre anser som kjedelig. Jeg er f.eks personen som liker å gå tur og ta bilder. Å være hjemme og slappe av en lørdag kveld. Å se på severdigheter og besøke museer på ferier istedenfor å feste. Men vet du hva, du MÅ akseptere at du liker å gjøre ting/oppføre deg som andre anser som kjedelig fordi DET er deg. Selvfølgelig kan det av og til være nødvendig med endringer, men først må jeg vite hvorfor du føler at du er kjedelig

Dum - ok, dette har jeg også opplevd. Grunnen til at jeg bestemte meg for å prøve å bli mer kunnskapsrik var fordi jeg ble ansett som dum. Jeg har faktisk hatt folk fortelle meg det direkte og indirekte. Ofte gjør jeg ting som får meg til å virke litt dum og det er noe som jeg fortsatt prøver å forbedre. Jeg vet at jeg ikke er dum, men av og til kan jeg gjøre ting som får meg til å fremstå meg som dum.

Nå vil jeg bare si at du IKKE er dum og ikke la andre la deg tro det. Hvorfor tror du at du er dum? Selv om du ikke er dum tror jeg at det kan hjelpe deg å lese litt om ulike ting som du føler du vil kunne mer av.

For å få frem den personen du ønsker å bli, må du bli kvitt dette negative bildet av deg selv. Forståelse og aksept er to veldige viktige faktorer for å finne din identitet.

Endret 25. april 2013 av Beano