Når følelsene er gode, men "feil"....

[Gjest Johan]

Hei.

Dette er min første tråd her på KG, selv om jeg har svart en del opp gjennom. Nå trenger jeg noen gode råd...

Jeg er en 29år gammel mann, som har det meste i orden. På papiret. Tror jeg ser bra ut, er høy, veltrent og sikkert utdannet meg altfor mye (holder fortsatt på). Driver litt med ekstremsport, og søker ut i naturen så ofte jeg får mulighet. Har også en kjempeflott familie som jeg er veldig takknemlig for. "Alt" er egentlig bra altså...

Bortsatt fra dette med kjærligheten da. Der går det skikkelig dårlig. Har bare opplevd å være ulykkelig forelsket, og de får gangene som jeg trodde det skulle gå annerledes så forlot hun meg for en annen. Det toppet seg for et par år tilbake meg ei som jeg anså en virkelig sjelevenn, var så glad i henne at plutselig ga kjærlighetssangene mening (jess, det er en klisje - æsj!). Men så plutselig en dag gikk hun, to uker senere var hun med en eks, og noen måneder etter det igjen var hun både gravid og skulle gifte seg. Følte meg så uendelig trist i det året der...

Men nå har jeg møtt ei flott jente. Hun er så god og inderlig, vi kommuniserer så bra, og hun sier hun ikke ønsker seg noen andre enn meg. Men livet hennes har vært så ulikt mitt som det kan få blitt. Kaos i familien, vold og rus, og hun droppet på et tidspunkt ut av skolen og begynte med alt mulig av narkotika. Så ble hun gravid, og sluttet med alt for et par år siden. Flyttet fra alle som påvirket henne negativt, gikk rehabilitering, tok opp studiene igjen og har ei gladdatter på to år som er helt uimotståelig!

Problemet mitt nå da, er at selv om jeg prøver å være forståelsesfull og ikke dømme, så har jeg etterhvert som jeg har lært henne å kjenne fått følelser som ligner mer på medfølelse og omsorgsfølelse, enn beundring. Føler meg mer som en veileder enn jeg gjør en likeverdig partner... Så spør jeg meg selv da, er dette kjærlighet? Klarer ikke helt å finne svaret i meg selv denne gangen...

Er det noen som har opplevd noe lignende? Kan en gjensidig respekt og beundring gro frem etterhvert, slik at følelsene også blir de riktige? Eller håper jeg på en endring som jeg ikke har lov til å håpe på?

Når jeg bare er med henne så føles ting bra. Men når jeg hører andre prate om forelskelser, ser en romantisk film, eller lignende, så føler jeg veldig på dette at ting kanskje burde vært annerledes.... Denne ideen om hva kjærligheten burde være, hva den innebærer, ja den gjør meg usikker....

Gjør jeg det rette ved å satse på henne?

[Obiola]

Det kan føles litt rart og skummelt første gangen man faktisk treffer en som har gjensidige følelser og faktisk vil satse på deg. Om dere har det fint sammen, du er tiltrukket av henne og ser for deg at dere kan få et bra liv sammen synes jeg du skal satse.

Kjærlighet og å kunne leve sammen er basert på veldig mye mer enn den type forelskelse man ser på film og ser for seg man burde føle. Du skriver at du føler en omsorg og en slags medfølelse for henne, kanskje det er en mer enn god nok måte å være glad i henne på? Du ser vel ikke på henne som en venninne du vil støtte? Jeg synes du burde prøve å glemme litt av fortiden hennes og se henne for den personen hun er nå. Hvor langt hun har kommet og alt hun har jobbet med. Det er jo den hun er nå du er sammen med, prøv å beundre henne heller enn å ha medfølelse. Kjærlighet kan være så mye, og du må kanskje prøve å kjenne etter hvor dypt det sitter, hvor mye du ønsker å ha henne i livet ditt og hva hun faktisk betyr for deg. Virker jo som hun kan gi den stabilitet og ekte kjærlighet!

[AnonymBruker]

Høres ut som et fantastisk utgangspunkt for virkelig dyp kjærlighet.

Der har du en kvinne som har levd, som sannsynligvis har mye dybde du kan dukke ned i og mye mer enn bare overflatisk beundre. En som bare har surfet på overflaten hele livet, hvor beundringsverdig er det, da?

Du trenger ikke gå inn i rollen som beskytter. Du må også huske å uttrykke sårbarhet, så hun får være en som rådgir og beskytter litt også. Du må være med på å opprettholde balansen, ikke bare sitte der passivt og være kritisk.

Det du ser på film og assosierer med forelskelse i ditt eget liv, er situasjoner der du har forelsket deg i en overflate. Så har de gått fra deg, og da har forelskelsen blitt sterkere - fordi du ble hekta og ikke kunne få de tilbake. Det var en på singelforum som la ut en fantastisk artikkel fra Psychology Today som du burde lese, om to typer tiltrekning. Den ene tiltrekningen er desperasjonen og redselen for å bli forlatt, som ligger som et urinstinkt i oss og er grunnlaget for den intense følelsen du får når noen ikke er helt din. Den andre tiltrekningen er sånn som du har det med henne nå. Det er der man utvikler virkelig kjærlighet.

Men ikke bli forundret om hun ender opp med å dumpe deg til fordel for noen som er litt eldre og dypere. I hennes sko hadde jeg aldri holdt ut med noen som bare leter etter noen å beundre. Jeg vil ha noe dypere enn som så, et sterkt bånd som overgår alt overdramatiserte fjortisforelskelser.

Husk at hun har levd et liv som har gitt henne et annet perspektiv enn ditt. Du kan lære mye av henne. Du kan nok utvikle deg veldig mye sammen med henne. I positiv retning...

Anonym poster: dd679d6ff1fd16acb7891d8a00cb9276