Jobben blir det prioriterte -bevist eller ubevist?

[Gjest Gjest]

Jeg og min mann har flyttet "ut på landet" og bor her med våre to små barn. Her bor vi i et digert hus og jobber deltid i kommunale stillinger begge to. Familielivet går rundt uten stress og tidsklemme, og vi har mye tid med barna som en familie.

Stadig vekke kommer venner og bekjente med kommentarer om hvor heldige vi er som kan leve et sånt liv, mens de sliter med store boliglån og tidsklemme.Men når jeg sier at de jo har akkurat de samme valgmulighetene som oss, så får jeg bare til svar at "nei, sånn jobb som jeg har finner jeg jo ikke utenom Oslo".

Men det gjelder jo oss også det. Vi også måtte ha blitt i byen om vi skulle ha fokusert på jobben. Men man KAN altså velge annerledes. Min mann er utdannet sivilingeniør og jobbet tidligere hos en svært profilert arbeidsgiver, men har nå en kommuneingeniørstilling. Jeg har hovedfag i økonomi og jobbet tidligere under et departement, nå jobber jeg på det lokale nav-kontoret. Vi har altså langt fra "våre egne jobber", men har altså bevist ofret jobbene våre til fordel for "resten av livet vårt".

For meg virker det som mange da er fanget i en oppfatning om at de MÅ ha best mulig jobb og hvor viktig jobben er. Jeg håper jo at de har valgt livet sitt selv, men jeg skjønner ikke da hvorfor de igjen og igjen påstår at vi er så heldige. Vi har jo bare tatt et valg som de er like frie til å gjøre selv.

[AnonymBruker]

mener du bevisst?

Anonym poster: 434d5bc99e0c7b701b3f88dc3d0c07a5

[Gjest Gjest]

Ups. Ja, det mente jeg. Satser på at folk forstår hva jeg mener, for jeg får ikke endret på dette.

[Madsam]

Jeg prioriterer jobben min bevist! Vi alle må ha en inntekt slik som det er i dag. jeg har også bevist prøvd og tilrettelegge jobben min i forhold til hverdagen! og begynner på straks i en ny jobb på 80% fra 07 til 13.. så anser meg selv som heldig, hvor jeg da har en veldig bra betalt jobb og ikke har en lang dag, hvor jeg da kan bruke mye tid med min sønn.

[Gjest Gjest]

Jeg prioriterer jobben min bevist! Vi alle må ha en inntekt slik som det er i dag. jeg har også bevist prøvd og tilrettelegge jobben min i forhold til hverdagen! og begynner på straks i en ny jobb på 80% fra 07 til 13.. så anser meg selv som heldig, hvor jeg da har en veldig bra betalt jobb og ikke har en lang dag, hvor jeg da kan bruke mye tid med min sønn.

Så bra at du har valgt det livet du ønsker Jeg synes ikke det høres ut som du har prioritert jobben, jeg da.. Når du velger en løsning hvor du jobber 80% og har mye tid med sønnen din, så har jo jo nettopp tatt slike valg mange påstår at de ikke har mulighet til. Bra for deg! Og sønnen din

[Rosalie]

Noen lever for å jobbe, men veldig mange jobber for å leve det livet de ønsker. Vi har også venner som har sagt opp jobbene sine og flyttet til naturparadis, hvor de jobber deltid i kommunen, har startert opp guidevirksomhet deler av året etc. Ja, det virker veldig idyllisk. Helt til man kommer på at dette betyr oppbrudd med venner, kjente og kollegaer, tjenestetilbudet er bare en brøkdel av det man er vant til etc. Derfor er det ikke i praksis gjennomførbart for veldig mange, selv om det på en del felter kan virke som drømmelivet.

[Gjest O___o]

Det er ikke alle som har råd til å bare jobbe 50 %.

For en del vil det vel også være utenkelig å flytte vekk fra hjemstedet, gå ned i lønn og ned i 'stillingsstatus'

for å være mer med familien.

[AnonymBruker]

Noen lever for å jobbe, men veldig mange jobber for å leve det livet de ønsker. Vi har også venner som har sagt opp jobbene sine og flyttet til naturparadis, hvor de jobber deltid i kommunen, har startert opp guidevirksomhet deler av året etc. Ja, det virker veldig idyllisk. Helt til man kommer på at dette betyr oppbrudd med venner, kjente og kollegaer, tjenestetilbudet er bare en brøkdel av det man er vant til etc. Derfor er det ikke i praksis gjennomførbart for veldig mange, selv om det på en del felter kan virke som drømmelivet.

Finnes jo en mellomting. Man trenger hverken bo i en svindyr "storby" eller i ødemarka.

Anonym poster: d99e22434f49eece4cebb309ed21200d

[Gjest Gjest]

Jeg og min mann har flyttet "ut på landet" og bor her med våre to små barn. Her bor vi i et digert hus og jobber deltid i kommunale stillinger begge to. Familielivet går rundt uten stress og tidsklemme, og vi har mye tid med barna som en familie.

Stadig vekke kommer venner og bekjente med kommentarer om hvor heldige vi er som kan leve et sånt liv, mens de sliter med store boliglån og tidsklemme.Men når jeg sier at de jo har akkurat de samme valgmulighetene som oss, så får jeg bare til svar at "nei, sånn jobb som jeg har finner jeg jo ikke utenom Oslo".

Men det gjelder jo oss også det. Vi også måtte ha blitt i byen om vi skulle ha fokusert på jobben. Men man KAN altså velge annerledes. Min mann er utdannet sivilingeniør og jobbet tidligere hos en svært profilert arbeidsgiver, men har nå en kommuneingeniørstilling. Jeg har hovedfag i økonomi og jobbet tidligere under et departement, nå jobber jeg på det lokale nav-kontoret. Vi har altså langt fra "våre egne jobber", men har altså bevist ofret jobbene våre til fordel for "resten av livet vårt".

For meg virker det som mange da er fanget i en oppfatning om at de MÅ ha best mulig jobb og hvor viktig jobben er. Jeg håper jo at de har valgt livet sitt selv, men jeg skjønner ikke da hvorfor de igjen og igjen påstår at vi er så heldige. Vi har jo bare tatt et valg som de er like frie til å gjøre selv.

Synes fremdeles det høres ut som om dere har svært så gode jobber jeg

[Gjest Gjest]

Helt til man kommer på at dette betyr oppbrudd med venner, kjente og kollegaer, tjenestetilbudet er bare en brøkdel av det man er vant til etc.

Har folk venner og kjente bare et sted? Jeg har i alle fall venner fra hjemstedet mitt, og venner jeg har fått gjennom studiet (disse bor nå "over hele landet") og ikke minst venner jeg har fått HER som vi har bosatt oss. I Oslo, der vi bodde de første årene etter studiene, hadde vi ikke såå mange venner uansett.

Og at tjenestetilbudet er mindre, er jo en del av pakka.

Derfor er det ikke i praksis gjennomførbart for veldig mange, selv om det på en del felter kan virke som drømmelivet.

Du skrev at du ikke ønsket å gjøre slike endringer i livet ditt. Det er ok. Men jeg kan ikke skjønne at det ikke er "praktisk gjennomførbart".

Det er det som er poenget mitt. Alle KAN velge det de ønsker. Så når de bor i Oslo, så er det fordi de velger det, ikke fordi de MÅ.

[Gjest Gjest]

Det er ikke alle som har råd til å bare jobbe 50 %.

Nei. Her jobber min mann 80% og jeg jobber 60%. Det har vi råd til, takket være at vi ikke har boliglån.

For en del vil det vel også være utenkelig å flytte vekk fra hjemstedet, gå ned i lønn og ned i 'stillingsstatus' for å være mer med familien.

Absolutt. Men da er det de de velger. Å påstå at de ikke KUNNE valgt mer tid med familien er noe helt annet.

For vår det innebar flyttingen forøvrig å komme nærme hjemstedene våre.

Men hvorfor er det så uaktuelt å gå ned i lønn og stillingsstatus? Det er vel det jeg lurer på. Hvorfor folk rangerer jobben så høyt i livene sine?

[Gjest Gjest]

Synes fremdeles det høres ut som om dere har svært så gode jobber jeg

Ja, vi synes de klarer seg fint og er hyggelige arbeidsplasser. Men vi tjener jo begge ca det halve av hva vi gjorde før, så i den sammenheng er det jo en tydelig degradering.

[Rosalie]

Men nå er det i "den svindyre" byen vi bor, da, og har nettverket vårt.

[Gjest Gjest]

Men nå er det i "den svindyre" byen vi bor, da, og har nettverket vårt.

Men når du da velger å bo der, så sier du vel ikke til andre som bor andre steder at du "skulle ønske at du også kunne gjøre det"?

Jeg har selvfølgelig full forståelse for at andre tar andre valg enn meg/oss. Jeg blir bare litt oppgitt når folk synes å tro at de ikke KAN velge annerledes enn de gjøre, eller at de MÅ bo der de bor.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. Vi vurderte aldri å bli boende i Oslo-området noe særlig etter studietiden. Vi prøvde to mindre byer i østlandsområdet, men landet til slutt på mitt hjemsted i Gudbrandsdalen.

Her trives vi bedre og bedre for hvert år som går. Og jeg er glad for at vi kan gi barna våre en oppvekst på et lite sted. God tid og mye friluftsliv Et liv som passer oss.

Og det med servicetilbud savner jeg forresten overraskende lite.Det vi trenger i det daglige finnes lokalt og Mjøs-byene er innen rekkevidde og har det meste. Da vi bodde i byen brukte jeg alt for mye tid på å rusle i butikker. Nå er det en langt mer sjelden aktivitet, men det synes jeg bare er bra.

Anonym poster: ded8ea6e47783186fb2910352325766a

[AnonymBruker]

Jeg tror mange "velger" å måtte jobbe 100% i godt betalte stillinger. De ser for seg at det er umulig å leve på 90 kvm med to barn. Boliglånet er vel det som drar mest når det gjelder utgifter. De mener og ønsker og dermed så går det ikke ann å gå ned i levestandard. Det er alltid valg man tar. Valg i forhold til bolig, biler, ferie mm. Mange har et reelt valg om å gå ned i lønn/stillingsprosent, men det var den eneboligen da som drar i tillegg til en ferie utenlands hvert år. Det å kjøpe den boka, den mobilen, det nettbrettet osv. Det hele koker ned til valg for veldig mange.

Anonym poster: b501ddfb9e344e26f386329cb2026ada

[Frøken Smilla]

Men hvis man ikke har et "hjemsted" som er av den billigere sorten, men i eller i nærheten av en storby, så innebærer det å flytte at man fjerner seg fra barnas øvrige familie. Ja, så får kanskje mor og far mer tid sammen med barna, men hva med besteforeldre? Tanter, onkler?

[AnonymBruker]

Men hvis man ikke har et "hjemsted" som er av den billigere sorten, men i eller i nærheten av en storby, så innebærer det å flytte at man fjerner seg fra barnas øvrige familie. Ja, så får kanskje mor og far mer tid sammen med barna, men hva med besteforeldre? Tanter, onkler?

Selv om vi (AB15, ikke TS), flyttet til mitt hjemsted, så bor det ingen besteforeldre eller tanter/onkler her.

Det er vel de færreste som har hele familien samlet et geografisk sted, uansett? Det er da svært vanlig at man selv og partneren er fra ulike deler av landet og at begge har søsken som også har flyttet på seg?

Vi bor en times kjøring unna min søster, to timers kjøring unna min manns foreldre, to timers kjøring unna min manns søster og så har min mann en bror som bor på helt andre siden av landet. Mine foreldre lever ikke lengre.

Dette er grei avstand for å holde god kontakt. Vi kan dra på dagsturer, men overnatter ofte hos besteforeldrene. Søskenbarnene som bor bare en times kjøring unna besøker vi ofte og har besøk av på dagstur.

Anonym poster: ded8ea6e47783186fb2910352325766a

[Athene]

Jeg prioriterer jobben helt bevisst.

Jeg elsker jobben min, gleder meg til å gå på jobb. Dagene er meningsfulle, med tempo og utvikling. I tillegg gir jobben meg et stort nettverk.

I tillegg tjener jeg veldig bra. Og jeg elsker å ha god råd. Fine klær, flotte middager, mange utenlandsreiser og drømmehuset.

Innimellom klager jeg selvfølgelig over at jeg er sliten. Men ser jeg stort på det ville jeg aldri valgt annerledes, jeg lever mitt drømmeliv. Og har egentlig mer enn nok tid til trening, mannen, familie og venner. Det som er strøket ut av mitt liv er TV-titting, og det er egentlig ikke et savn.

Jeg trur mange som "klager" og sier dere er "heldige" egentlig har tatt dette valget. De har ønske om å bo en viss plass, og de har ønske om en karriere, og et visst lønnsnivå. De ønsker ikke å velge et liv på landet med mindre givende jobber og dårlig lønn. Så jeg synes du er litt rask til å dømme andre.

[Gjest Gjest]

TS her. Hyggelig å se svar

Men hvis man ikke har et "hjemsted" som er av den billigere sorten, men i eller i nærheten av en storby, så innebærer det å flytte at man fjerner seg fra barnas øvrige familie. Ja, så får kanskje mor og far mer tid sammen med barna, men hva med besteforeldre? Tanter, onkler?

For vår del var verken Oslo eller stedet vi flyttet til et "hjemsted", så for oss gjorde ikke flyttingen noen forskjell på det området. Og ingen av de som jeg refererer til som har uttalt seg så rart om valg har familie i Oslo heller. Så det er ikke et argument som har noe med de tilfellene jeg har reagert på i alle fall.

Jeg trur mange som "klager" og sier dere er "heldige" egentlig har tatt dette valget.

Ja, det håper jeg da inderlig for deres del.

De ønsker ikke å velge et liv på landet med mindre givende jobber og dårlig lønn. Så jeg synes du er litt rask til å dømme andre.

Men hvorfor sier de det da? Og er jeg dømmende, fordi jeg stiller meg undrende til den manglende sammenhengen mellom hva folk sier og hva folk gjør?