Når bør jeg fortelle at jeg vil være barnfri?

[Kajo]

Jeg er ei jente på 22 år som føler ganske så sterkt og bestemt at jeg ikke ønsker egne barn i livet mitt. Dette er noe jeg har følt siden jeg var ganske liten. Eller, er vel mer at jeg har vel egentlig aldri følt noe ønske eller behov for å være mamma.

Uansett, sånn situasjonen er idag tror jeg ikke at jeg noengang kommer til å ønske meg barn. Det jeg synes er veldig vanskelig er å vite hvor tidlig i et nytt forhold jeg bør ta dette opp? Jeg føler at det er veldig viktig at den jeg dater vet at et liv med meg sannsynligvis betyr et liv uten barn. Og jeg ønsker å gi han mulighet til å ta et bevisst valg. Samtidig ønsker jeg ikke å skremme vekk noen før de har fått mulighet til å bli kjent med meg ved å dra opp barnesamtalen altfor tidlig heller. Jeg vil at han skal vite mine tanker om barn, uten at han skal tro at jeg dermed allerede har bestemt meg for at han er mannen i mitt liv.

Jeg har tidligere fortalt det i samtaler hvor det er naturlig, og litt sånn at jeg sier: men så ønsker jo ikke jeg meg barn heller da.. Men føler jeg kanskje har vært litt for tydelig og bastant litt for tidlig.

Noen som har noen erfaringer eller tanker om dette?

[AnonymBruker]

Ærlig talt.

Først må du treffe en mann du selv tror du vil dele livet med.

Dernest må du bli voksen før du kan ta sånne avgjørelser.

Det er ignorant å tro at du vet dette nå. Sannsynligheten for at du blir rød i kinna over dette når du er 35 er større enn sannsynligheten for at denne problemstillingen blir reell.

Anonym poster: d455318bcf31dba9adc8de8c3d93142c

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs og over 35, og jeg har "alltid" visst at jeg ikke ønsker meg barn. Syns det er nedlatende å si at ts ikke vet hva hun ønsker. Det vet hun best selv.

Når det gjelder forhold så syns jeg ikke det er noe man akkurat snakker om før en kjenner hverandre ganske godt, men om temaet kommer opp så er det greit å være ærlig fra begynnelsen av. Syns definitivt man bør snakke om det før man flytter sammen, fordi det er for mange ensbetydende med første skritt i prosessen med å starte familie. Dersom det ikke er din tanke bør jo din eventuelle samboer få vite det.

Anonym poster: 87939606cb50a88f5eb69612d941d389

[Gjest Jon Snow]

Først må du treffe en mann du selv tror du vil dele livet med.

Dernest må du bli voksen før du kan ta sånne avgjørelser.

Anonym poster: d455318bcf31dba9adc8de8c3d93142c

En 22 åring er mer en voksen nok til og ta en slik fornufitg avgjørelse.

[Silfen]

Du forteller det selvsagt FØR noen evt. faller for deg. Altså med en gang.

[Gjest vilma2000]

Syntes det er viktig at man forteller om det så fort man blir seriøse og føler seg trygge på hverandre. Selv om mine kamerater bare er 23 år gamle vet de at de vil ha barn i fremtiden og hadde nok satt pris på å finne seg en kjæreste som ønsker det samme. Like vel vil jeg bare si at det kan hende at du forandrer mening når du møter drømmekjæresten. Da melder gjerne instinkt om baby seg ganske fort;)

[Gjest molecules]

Det er ikke noe som man burde si på første date, med mindre han nevner det. Det er en veldig vanskelig situasjon å være i fordi det er en dealbreaker for de fleste menn...

Hvis det ikke kommer opp i en samtale ville jeg ventet til du ble bedre kjent med mannen og det blir seriøst mellom dere...

[Nowayback]

En 22 åring er mer en voksen nok til og ta en slik fornufitg avgjørelse.

Ikke dermed sagt at dette ikke vil kunne forandre seg med tiden.

[Gjest Jon Snow]

Ikke dermed sagt at dette ikke vil kunne forandre seg med tiden.

Sant man kan selvsakt forandre mening.

Men mange vet bare at de ikke vil ha barn. Og det er det mange må forstå at det er ikke alle som ønsker og ha barn

[AnonymBruker]

Ærlig talt.

Først må du treffe en mann du selv tror du vil dele livet med.

Dernest må du bli voksen før du kan ta sånne avgjørelser.

Det er ignorant å tro at du vet dette nå. Sannsynligheten for at du blir rød i kinna over dette når du er 35 er større enn sannsynligheten for at denne problemstillingen blir reell.

Anonym poster: d455318bcf31dba9adc8de8c3d93142c

Jeg visste ved 22 at jeg ikke ville ha barn. Jeg er godt oppi førtiåra nå, og fortsatt ingen lyst på barn.

Man baserer forhold på det man ønsker nå. Om hun nå er sikker på at hun ikke ønsker barn, må hun finne en partner som ikke ønsker barn. Så får de heller ta det som det kommer om man skulle bytte mening enn å finne en partner som ønsker barn og lar de sitte på gjerdet i all evighet.

Anonym poster: 9fe31af3f5555a36761f7fc366d6cf09

[Antlers]

Enten man vet at man absolutt vil ha barn, eller at man absolutt ikke vil ha det, bør man fortelle om det tidlig, siden det fort kan bli en dealbreaker. Det er vondt, og unødvendig, om forholdet må ta slutt kun pga. noe som lett kunne vært avklart helt i startfasen. Er man usikker blir det noe annet, men er man sikker bør det informeres om.

Det blir kanskje litt sært å buse ut med "Jeg skal i alle fall ikke ha barn, bare så du vet det", så man kan gjerne snike det inn på en mer forsiktig måte, f.eks "Huff, jeg kunne aldri jobbet i barnehage. Barn er temmelig slitsomme, eller hva mener du?", "Ntaww, se på den søte gutten i barnevogna der borte. Gleder meg til å få min egen en dag" - så tar man det videre derfra. Hva man skal si kommer jo selvsagt an på hva som faller seg naturlig der og da, men det finnes mange måter å vinkle det inn i samtalen på.