Jeg skulle ønske at min bror brydde seg om meg :(

[AnonymBruker]

Hei. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive overskriften, så det første som jeg kom på var denne. Jeg er i 30 årene, og min bror er 2 år eldre enn meg. Han er en veldig grei bror, omtenksom, litt sjenert av naturen, eller burde heller skrive at han pleide å være en grei bror. Til han møtte kvinnen i sitt liv. Da ble alt forandret. Jeg og han hadde ikke lenger den gode gamle kontakten, han ble mer og mer borte fra meg. Fra den første dagen han presenterte henne for meg, så har jeg ikke likt henne. Jeg fikk en følelse inni meg med en gang, at hun ikke passet meg. Ikke missforstå meg, jeg ble glad på broren sin vegne. Med en gang hun kom i familien vår, så hadde hun begynt å sjefe, ditt og datt. I 3 år bodde vi sammen, mamma, pappa, bror, henne og meg. For de skulle spare, så de kunne kjøpe sin egen bolig. Det var 3 helvetes år. Hun ville sjefe i huset, mest når pappa ikke var der, for han sa alltid ifra, med han kan du ikke sjefe i hans eget hus. Hun var motbydelig mot min mor, og det så jeg hver dag, og broren sa ikke noe på det, han var vel mellom 2 flammer. Til en dag, jeg ikke orket mer, og prøvde å ta livet mitt. Tok tabletter og la meg for å sove. Mamma merket det, og ba pappa om å slå inn døra, for jeg hadde låst den. Tok meg til legevakten og ble pumpet. Etter den hendelsen, ble alle så snille mot meg, til og med hun. Glemte å si, at hun var snill ja, men hun såret meg på en pen måte, mange ganger. Dere vet når noen folk sier noe, og sier at de ikke mente det sånn, men hun mente det. Hun var alltid bedre enn meg, hun forsøkte alltid å gjøre meg lei meg, fordi hun kunne det, jeg var ikke noe særlig flink til å forsvare meg. Fra den dagen jeg prøvde å ta mitt liv, har jeg lovet meg selv, uansett hvor mye vondt jeg opplever, så skal jeg aldri forsøke å ta mitt liv pga. noen. Etter hvert flyttet de, og det ble bedre. Jeg ble forelsket, forlovet meg å flyttet jeg også. Jeg var forelsket, men mest av alt ville jeg bare vekk, når jeg tenker på det i ettertid. Jeg bodde med kjæresten og vi hadde det godt, i et år, før han begynte å forandre seg. Kjørte meg til og fra jobb, kontrollerte meg, hva jeg hadde på meg når jeg skulle på jobb osv. Etter hvert begynte han å slå meg, hadde ingen grunn til det, han slo når han fikk lyst til det, og jeg bare tok imot, gjorde og sa ingenting.. Etter hvert begynte han å gå ut mye, i ukedagene også, kunne bruke alt fra 1000 til 5000 kr. på en kveld, men jeg sa ikke noe. Og da forandret han seg helt, begynte å røyke hasj, ta med kompiser hjem, masse jenter også. En gang var jeg på besøk hos familie, han ville ikke bli med. Før jeg reiste, så vasket jeg og ordnet hjemme, så jeg slapp å gjøre det når jeg kom tilbake. Moren hans bodde nær oss, så han skulle være mest hos henne, sa han da. Når jeg kom hjem, så det ikke ut hjemme, det var lange hår overalt, bind og dritt på badet, jeg fikk rett og slett sjokk. Men han beklagde seg og vi hadde det bra en stund. Til en gang vi lå sammen, og etterpå gikk han for å dusje, da ringte tlf hans, og det var ei jente. Jeg sa ikke noe på det, bare lot som ingenting. Den dagen reiste han ut på kvelden, ut med kompisene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg åpnet skuffen i nattbordet, og der fant jeg et brev. Det var fra ei jente, det sto hvor mye hun elsket ham, og hvor mye hun gledet seg over at han skulle snart forlate meg. Da var det nok, da sa jeg stopp. Nevnte det brevet til han neste dag, og han slo, og jeg slo tilbake, han slo og jeg slo tilbake, til han snart ikke klarte å gå. Den dagen ble det slutt, og etter den dagen så pakket jeg sakene mine og reiste til min familie. Det pågikk i 3 år til jeg klarte å forlate han. Et år brukte jeg på å komme meg, med ingen sin hjelp. og begynte å jobbe etter hvert og livet så lyst ut. Svigerinna var der å da for å såre meg, når hun kunne. Etter et par mnd. så ble jeg sammen med en mann, og vi giftet oss fort, det var bare rett, følte vi. Vi elsket hverandre, og han hjalp meg når jeg trengte det mest. Da begynte svigerinna å såre meg enda mer, når jeg å han skulle ut, så kunne hun si " å skal dere på kinarestauranten å spise ris, skal dere på kino som om dere er 20 år gamle", og ditt og datt. Prøvde jeg å si ifra, så ble hun sur. Det pågikk lenge, og etter hvert begynte jeg å slite mer å mer psykisk. Og i dag, jobber jeg ikke, fordi jeg ikke klarer det, har så mye raseri inni meg, at jeg også har fått angst og depresjon. Er gift enda, og på den siden så er jeg lykkelig, men tom inni meg. Har ikke sett svigerinna på halv annet år, selv om vi bor 20 min. unna. De bor bare noen få meter fra mine foreldre. Så hvis jeg skal besøke mine foreldre, så må jeg forsikre meg om at hun ikke er der. For det har blitt mange episoder, hvor jeg har eksplodert av bare synet hennes. Broren har jeg ikke sett på sikkert 3-4mnd, jeg ser han kun hvis han er hos mamma og pappa, da jeg er der. han har 2 småjenter, som jeg ikke ser hvis jeg ikke reiser til mamma og ber mamma at de skal være der, så jeg får sett dem. Hun største er alltid glad når hun ser meg, mens hun minste er litt beskjed, så det tar litt tid for henne å slippe taket. Da blir jeg lei meg, er så redd at ungene vil glemme meg, tanten sin. Som jeg skrev før, så ser jeg dem kun hvis jeg tar en tur til mamma, eller at mamma tar dem hit, når hun kommer på besøk. Har ikke vært på besøk hos broren på sikkert 2 år, ei han heller hos meg. Han ber meg aldri, jeg bar han, men han kommer aldri. Han ringer med på tlf, kun hvis det er noe han trenger. Aldri for å høre hvordan jeg har det. han vet 100% sikkert at jeg sliter psykisk, men han bryr seg liksom ikke. Hele familien og mine slektninger elsker kona han, men ikke jeg. Kanskje det er noe med meg, men jeg tviler. Da jeg giftet meg, så ordnet hun håret mitt i bryllupet, jeg følte meg aldri så stygg på håret som den dagen, jeg visste at hun kunne bedre, men hun gjorde det med vilje. Hun var sur og spydig i bryllupet, og jeg bare gledet meg til det hele var over. Hun sendte meg masse meldinger, spydige meldinger, som jeg har den dag i dag. Hun har alltid vært snill mot alle, bortsett fra meg. Når vi skulle på bryllupsreise til et eksotisk land, så sa hun, " er det ikke bare stjerner og kjentsfolk som reiser dit, dere er jo bare vanlige folk, ja ja ". Når vi kom tilbake, så var hun sur fordi jeg ikke sendte mld. fra bryllupsreise. Hun klarer å manipulere alle, men ikke meg. Mannen min liker henne heller ikke, men han har kjent henne fra hun var 12år. Jeg har mange ganger tenkt på at jeg skal ta en prat med broren, si hva jeg føler å at han er egoistisk, men er redd for at det vil gjøre ting verre, så jeg holder det heller inne i meg. Jeg er bare så lei meg, spesielt nå mens jeg sliter psykisk. Hvorfor bryr han seg ikke om meg, jeg bryr meg jo så mye om ham. Han kan reiste til sin kones familie med unger, men ikke til sin egen søster. Jeg forstår det ikke. Dette ble et veldig lang innlegg, mange av dere vil sikkert ikke lese gjennom det engang, men jeg ville vel bare få det ut, det ble litt bedre. Skulle bare ønske at jeg slapp å oppleve dette her, jeg er søster men føler ikke at jeg har bror, jeg er tante men føler ikke det...

Anonym poster: b18ac953aebd2521e1b3ece785ceeb7c

[AnonymBruker]

Skulle gjerne lest, men det er så mye tekst. Avsnitt hadde gjort seg. Synd du er AB her, for ellers kunne du ha redigert teksten. Men kanskje du kunne tenke deg å legge den ut på nytt, men da med avsnitt?

Anonym poster: 4f0a0834c668f2ac819a853a01d69ba7

[AnonymBruker]

Virker som om det er du som er problemet her.

Anonym poster: e5260f4714a36d6e89ef4c7ecc76226a

[AnonymBruker]

Jeg får det ikke til å bli avsnitt, jeg har prøvd uten AB også, men det går ikke, den vil ikke lage mellom rom når jeg skriver, alt blir på en linje.

Anonym poster: 095e59021b3d0cf878521cd696ae5713

[AnonymBruker]

Virker som om det er du som er problemet her.

Anonym poster: e5260f4714a36d6e89ef4c7ecc76226a

Ja okej, kan du utdype det litt mer.?

Anonym poster: 095e59021b3d0cf878521cd696ae5713

[AnonymBruker]

(Forsøk på å lage avsnitt for TS. Jeg er ikke TS).

Hei.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive overskriften, så det første som jeg kom på var denne.

Jeg er i 30 årene, og min bror er 2 år eldre enn meg. Han er en veldig grei bror, omtenksom, litt sjenert av naturen, eller burde heller skrive at han pleide å være en grei bror. Til han møtte kvinnen i sitt liv. Da ble alt forandret. Jeg og han hadde ikke lenger den gode gamle kontakten, han ble mer og mer borte fra meg. Fra den første dagen han presenterte henne for meg, så har jeg ikke likt henne. Jeg fikk en følelse inni meg med en gang, at hun ikke passet meg. Ikke missforstå meg, jeg ble glad på broren sin vegne.

Med en gang hun kom i familien vår, så hadde hun begynt å sjefe, ditt og datt. I 3 år bodde vi sammen, mamma, pappa, bror, henne og meg. For de skulle spare, så de kunne kjøpe sin egen bolig. Det var 3 helvetes år. Hun ville sjefe i huset, mest når pappa ikke var der, for han sa alltid ifra, med han kan du ikke sjefe i hans eget hus. Hun var motbydelig mot min mor, og det så jeg hver dag, og broren sa ikke noe på det, han var vel mellom 2 flammer. Til en dag, jeg ikke orket mer, og prøvde å ta livet mitt. Tok tabletter og la meg for å sove. Mamma merket det, og ba pappa om å slå inn døra, for jeg hadde låst den. Tok meg til legevakten og ble pumpet. Etter den hendelsen, ble alle så snille mot meg, til og med hun. Glemte å si, at hun var snill ja, men hun såret meg på en pen måte, mange ganger. Dere vet når noen folk sier noe, og sier at de ikke mente det sånn, men hun mente det. Hun var alltid bedre enn meg, hun forsøkte alltid å gjøre meg lei meg, fordi hun kunne det, jeg var ikke noe særlig flink til å forsvare meg. Fra den dagen jeg prøvde å ta mitt liv, har jeg lovet meg selv, uansett hvor mye vondt jeg opplever, så skal jeg aldri forsøke å ta mitt liv pga. noen.

Etter hvert flyttet de, og det ble bedre. Jeg ble forelsket, forlovet meg å flyttet jeg også. Jeg var forelsket, men mest av alt ville jeg bare vekk, når jeg tenker på det i ettertid. Jeg bodde med kjæresten og vi hadde det godt, i et år, før han begynte å forandre seg. Kjørte meg til og fra jobb, kontrollerte meg, hva jeg hadde på meg når jeg skulle på jobb osv. Etter hvert begynte han å slå meg, hadde ingen grunn til det, han slo når han fikk lyst til det, og jeg bare tok imot, gjorde og sa ingenting.. Etter hvert begynte han å gå ut mye, i ukedagene også, kunne bruke alt fra 1000 til 5000 kr. på en kveld, men jeg sa ikke noe. Og da forandret han seg helt, begynte å røyke hasj, ta med kompiser hjem, masse jenter også. En gang var jeg på besøk hos familie, han ville ikke bli med. Før jeg reiste, så vasket jeg og ordnet hjemme, så jeg slapp å gjøre det når jeg kom tilbake. Moren hans bodde nær oss, så han skulle være mest hos henne, sa han da. Når jeg kom hjem, så det ikke ut hjemme, det var lange hår overalt, bind og dritt på badet, jeg fikk rett og slett sjokk. Men han beklagde seg og vi hadde det bra en stund. Til en gang vi lå sammen, og etterpå gikk han for å dusje, da ringte tlf hans, og det var ei jente. Jeg sa ikke noe på det, bare lot som ingenting. Den dagen reiste han ut på kvelden, ut med kompisene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg åpnet skuffen i nattbordet, og der fant jeg et brev. Det var fra ei jente, det sto hvor mye hun elsket ham, og hvor mye hun gledet seg over at han skulle snart forlate meg. Da var det nok, da sa jeg stopp. Nevnte det brevet til han neste dag, og han slo, og jeg slo tilbake, han slo og jeg slo tilbake, til han snart ikke klarte å gå. Den dagen ble det slutt, og etter den dagen så pakket jeg sakene mine og reiste til min familie. Det pågikk i 3 år til jeg klarte å forlate han.

Et år brukte jeg på å komme meg, med ingen sin hjelp. og begynte å jobbe etter hvert og livet så lyst ut. Svigerinna var der å da for å såre meg, når hun kunne. Etter et par mnd. så ble jeg sammen med en mann, og vi giftet oss fort, det var bare rett, følte vi. Vi elsket hverandre, og han hjalp meg når jeg trengte det mest. Da begynte svigerinna å såre meg enda mer, når jeg å han skulle ut, så kunne hun si " å skal dere på kinarestauranten å spise ris, skal dere på kino som om dere er 20 år gamle", og ditt og datt. Prøvde jeg å si ifra, så ble hun sur. Det pågikk lenge, og etter hvert begynte jeg å slite mer å mer psykisk. Og i dag, jobber jeg ikke, fordi jeg ikke klarer det, har så mye raseri inni meg, at jeg også har fått angst og depresjon. Er gift enda, og på den siden så er jeg lykkelig, men tom inni meg. Har ikke sett svigerinna på halv annet år, selv om vi bor 20 min. unna. De bor bare noen få meter fra mine foreldre. Så hvis jeg skal besøke mine foreldre, så må jeg forsikre meg om at hun ikke er der. For det har blitt mange episoder, hvor jeg har eksplodert av bare synet hennes.

Broren har jeg ikke sett på sikkert 3-4mnd, jeg ser han kun hvis han er hos mamma og pappa, da jeg er der. han har 2 småjenter, som jeg ikke ser hvis jeg ikke reiser til mamma og ber mamma at de skal være der, så jeg får sett dem. Hun største er alltid glad når hun ser meg, mens hun minste er litt beskjed, så det tar litt tid for henne å slippe taket. Da blir jeg lei meg, er så redd at ungene vil glemme meg, tanten sin. Som jeg skrev før, så ser jeg dem kun hvis jeg tar en tur til mamma, eller at mamma tar dem hit, når hun kommer på besøk. Har ikke vært på besøk hos broren på sikkert 2 år, ei han heller hos meg. Han ber meg aldri, jeg bar han, men han kommer aldri. Han ringer med på tlf, kun hvis det er noe han trenger. Aldri for å høre hvordan jeg har det. han vet 100% sikkert at jeg sliter psykisk, men han bryr seg liksom ikke. Hele familien og mine slektninger elsker kona han, men ikke jeg. Kanskje det er noe med meg, men jeg tviler.

Da jeg giftet meg, så ordnet hun håret mitt i bryllupet, jeg følte meg aldri så stygg på håret som den dagen, jeg visste at hun kunne bedre, men hun gjorde det med vilje. Hun var sur og spydig i bryllupet, og jeg bare gledet meg til det hele var over. Hun sendte meg masse meldinger, spydige meldinger, som jeg har den dag i dag. Hun har alltid vært snill mot alle, bortsett fra meg. Når vi skulle på bryllupsreise til et eksotisk land, så sa hun, " er det ikke bare stjerner og kjentsfolk som reiser dit, dere er jo bare vanlige folk, ja ja ". Når vi kom tilbake, så var hun sur fordi jeg ikke sendte mld. fra bryllupsreise. Hun klarer å manipulere alle, men ikke meg. Mannen min liker henne heller ikke, men han har kjent henne fra hun var 12år. Jeg har mange ganger tenkt på at jeg skal ta en prat med broren, si hva jeg føler å at han er egoistisk, men er redd for at det vil gjøre ting verre, så jeg holder det heller inne i meg. Jeg er bare så lei meg, spesielt nå mens jeg sliter psykisk. Hvorfor bryr han seg ikke om meg, jeg bryr meg jo så mye om ham. Han kan reiste til sin kones familie med unger, men ikke til sin egen søster. Jeg forstår det ikke. Dette ble et veldig lang innlegg, mange av dere vil sikkert ikke lese gjennom det engang, men jeg ville vel bare få det ut, det ble litt bedre. Skulle bare ønske at jeg slapp å oppleve dette her, jeg er søster men føler ikke at jeg har bror, jeg er tante men føler ikke det...

Anonym poster: 4f0a0834c668f2ac819a853a01d69ba7

[Gjest Malena_123]

Åh tusen takk AB over meg, tusen takk for at du tok deg det bryet og hjalp meg

Da håper jeg at jeg får litt mer tilbakemeldinger.

Hilsen TS

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg forstod alt du har skrevet, men jeg skjønner at du er lei deg.

Men likevel så synes jeg du må flyttet fokuset ditt. Du må finne en måte du kan klare å leve og være lykkelig i ditt liv uten å bry deg om din bror og svigerinne. Du må jobbe med deg selv og skape ditt eget liv.

Fikk ikke helt med meg om du går til psykolog? Om du ikke gjør det så må du begynne NÅ. Begynn gjerne hos en privatpraktiserende psykolog så snart som mulig mens du får legen din til å henvise deg til en offentlig psykolog. Det er ofte lang ventetid der så derfor er det smart å bare komme igang med privatpraktiserende psykolog så snart som mulig.

Det virker som om du har flere problemer i ditt liv som du må ta tak i (tidligere voldelig samboer, dårlig selvtillig, mye innestengt sinne osv) og du klandrer broren din for alt. Som sagt, jeg forstår veldig godt at du er lei deg for alt det med broren din og svigerinnen din, men du må først finne utav ditt eget liv og gjøre deg selv lykkelig før du kan ta tak i hvordan du skal takle forholdet til din bror.

Anonym poster: ad25e18f40b5ba1a517007b2cb07ed99

[AnonymBruker]

"For de skulle spare, så de kunne kjøpe sin egen bolig. Det var 3 helvetes år. Hun ville sjefe i huset, mest når pappa ikke var der, for han sa alltid ifra, med han kan du ikke sjefe i hans eget hus. Hun var motbydelig mot min mor, og det så jeg hver dag, og broren sa ikke noe på det, han var vel mellom 2 flammer. Til en dag, jeg ikke orket mer, og prøvde å ta livet mitt. Tok tabletter og la meg for å sove. "

Dette sier meg at du har problemer utenom familiesituasjonen.

Anonym poster: 165399072ddc2eba80701cc879494f1a

[AnonymBruker]

Du må jobbe med selvtilliten din TS! Du kan ikke la henne være best i alt, for det er hun garantert ikke Overalt vil man møte noen som er bedre i en ting, men man kan ikke la seg styre av det.

Kanskje du kan tenke at du har vært gjennom mye dritt, men du er her fortsatt og det gjør deg kjempe sterk! Hu andre tutta har sikkert aldri møtt motgang...

Anonym poster: 4fb91b0dc79511b0961a32aace1fbfb9

[Gjest Malena_123]

Jeg vet ikke om jeg forstod alt du har skrevet, men jeg skjønner at du er lei deg.

Men likevel så synes jeg du må flyttet fokuset ditt. Du må finne en måte du kan klare å leve og være lykkelig i ditt liv uten å bry deg om din bror og svigerinne. Du må jobbe med deg selv og skape ditt eget liv.

Fikk ikke helt med meg om du går til psykolog? Om du ikke gjør det så må du begynne NÅ. Begynn gjerne hos en privatpraktiserende psykolog så snart som mulig mens du får legen din til å henvise deg til en offentlig psykolog. Det er ofte lang ventetid der så derfor er det smart å bare komme igang med privatpraktiserende psykolog så snart som mulig.

Det virker som om du har flere problemer i ditt liv som du må ta tak i (tidligere voldelig samboer, dårlig selvtillig, mye innestengt sinne osv) og du klandrer broren din for alt. Som sagt, jeg forstår veldig godt at du er lei deg for alt det med broren din og svigerinnen din, men du må først finne utav ditt eget liv og gjøre deg selv lykkelig før du kan ta tak i hvordan du skal takle forholdet til din bror.

Anonym poster: ad25e18f40b5ba1a517007b2cb07ed99

Ja, jeg går til psykolog. Men jeg tenkte bare på å skrive dette inn her, fikk bare lyst, og det var godt å få det ut. Jeg klandrer ikke min bror for alt, skulle bare ønske at han kunne brydd seg mer om søstera si. Og ikke er jeg den eneste som mener det. Jeg er utenlandsk, og i min kultur så er vi veldig opptatt av familie, vi er veldig nære og sammensveiset, ikke bare vi, men slik er det i min kultur. Så selvfølgelig ble jeg meg når broren min ble mer og mer gyldig når det gjelder meg. Og mine foreldre er mer opptatt av han enn meg, vel fordi de bor nærmere dem og pga. barnebarn. Jeg er ikke sjalu, det er jeg virkelig ikke, men jeg har følt enorm forskjellsbehandling, og det tærer også på meg. uansett hvor mye jeg har forsøkt å fortelle det til mine foreldre, så har ikke det sunket hos dem.

[Gjest Malena_123]

"For de skulle spare, så de kunne kjøpe sin egen bolig. Det var 3 helvetes år. Hun ville sjefe i huset, mest når pappa ikke var der, for han sa alltid ifra, med han kan du ikke sjefe i hans eget hus. Hun var motbydelig mot min mor, og det så jeg hver dag, og broren sa ikke noe på det, han var vel mellom 2 flammer. Til en dag, jeg ikke orket mer, og prøvde å ta livet mitt. Tok tabletter og la meg for å sove. "

Dette sier meg at du har problemer utenom familiesituasjonen.

Anonym poster: 165399072ddc2eba80701cc879494f1a

Jeg hadde ikke det da, den episoden skjedde for mage år siden, og det var pga at jeg ikke klarte å høre på svigerinna lenger, sa jeg ifra, så ble jeg kjeftet på, og da trodde jeg dessverre at det ikke var noen annen utvei. Da hadde jeg kun problem med henne, for ellers fungerte jeg bra. Jeg sliter psykisk i dag, og får hjelp, og litt av skylden for at jeg er her i dag er også hennes. Jeg forsøker å bygge opp min selvtillit så jeg kan være tøff mot henne, og andre som viser meg motgang.

[Gjest Malena_123]

Du må jobbe med selvtilliten din TS! Du kan ikke la henne være best i alt, for det er hun garantert ikke Overalt vil man møte noen som er bedre i en ting, men man kan ikke la seg styre av det.

Kanskje du kan tenke at du har vært gjennom mye dritt, men du er her fortsatt og det gjør deg kjempe sterk! Hu andre tutta har sikkert aldri møtt motgang...

Anonym poster: 4fb91b0dc79511b0961a32aace1fbfb9

Takk for så fine ord. Jeg jobber med selvtilliten min nå og har stor håp om at jeg blir bra:)

[AnonymBruker]

Ja, jeg går til psykolog. Men jeg tenkte bare på å skrive dette inn her, fikk bare lyst, og det var godt å få det ut. Jeg klandrer ikke min bror for alt, skulle bare ønske at han kunne brydd seg mer om søstera si. Og ikke er jeg den eneste som mener det. Jeg er utenlandsk, og i min kultur så er vi veldig opptatt av familie, vi er veldig nære og sammensveiset, ikke bare vi, men slik er det i min kultur. Så selvfølgelig ble jeg meg når broren min ble mer og mer gyldig når det gjelder meg. Og mine foreldre er mer opptatt av han enn meg, vel fordi de bor nærmere dem og pga. barnebarn. Jeg er ikke sjalu, det er jeg virkelig ikke, men jeg har følt enorm forskjellsbehandling, og det tærer også på meg. uansett hvor mye jeg har forsøkt å fortelle det til mine foreldre, så har ikke det sunket hos dem.

Jeg vet veldig godt hvordan det er å ha nær kontakt med broren sin. Jeg er bestevenn med begge mine brødre og vi har daglig kontakt. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten de. Men når man leser innleggene dine så er det ganske lett å se at du har mange flere problemer enn bare forholdet til broren din, og du må jobbe med disse problemene for å få et bedre forhold til din bror.

Hva med å skrive ut det du har skrevet her og ta med til psykologen?

Anonym poster: ad25e18f40b5ba1a517007b2cb07ed99

[Gjest Malena_123]

Jeg vet veldig godt hvordan det er å ha nær kontakt med broren sin. Jeg er bestevenn med begge mine brødre og vi har daglig kontakt. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten de. Men når man leser innleggene dine så er det ganske lett å se at du har mange flere problemer enn bare forholdet til broren din, og du må jobbe med disse problemene for å få et bedre forhold til din bror.

Hva med å skrive ut det du har skrevet her og ta med til psykologen?

Anonym poster: ad25e18f40b5ba1a517007b2cb07ed99

Det har jeg allerede gjort, og det skal vi jobbe med. Men vi tar det punkt for punkt.

[Gjest Rosetorne]

Jeg får det ikke til å bli avsnitt, jeg har prøvd uten AB også, men det går ikke, den vil ikke lage mellom rom når jeg skriver, alt blir på en linje.

Anonym poster: 095e59021b3d0cf878521cd696ae5713

Prøv en annen nettleser.

[Gjest @]

Hei ts,

Jeg tror også at det er en del å jobbe med her. Du kan ikke forandre andre mennesker, kun deg selv.Den forandringen kan bestå i at du velger å satse dine følelser og tanker på mannen din, som jeg forstår som at du er glad i og som er snill mot deg. Mange foreldre forskjellsbehandler barna sine, uten at det er rett, men hvis du er litt mer likeglad med dem også og heller forsøker å få til et godt familieliv med mannen din samt noen gode venner, så trenger ikke familien bli så betydningsfull for deg. Det neste er at du må lære deg å ta igjen med svigerinnen din. Hvis hun prøver å være spydig, kan du spørre, mens andre hører på, hva hun mener med det. Etterhvert vil disse utsagnene hennes prelle av, hun har jo ingen betydning for deg.

Du bør også ta kontakt med broren di og si at du har f.eks. lyst til å invitere tantebarna dine på kino eller noe annet gøy. Hvis han sier at det ikke passer, kan du jo spørre ham om hvorfor han lar sin kone bestemme alt i familien. Du må tørre å ha det vondt for å få det bedre.

Lykke til