Vil ikke trøstes av mamma...

[AnonymBruker]

Det stemmer visst ikke det at "mamma alltid er best" når barnet har det vondt. Har ei jente på 18 mnd som ikke vil trøstes av mamma hvis hun har slått seg eller har det vondt.

Hun kan våkne på natten pga tannsmerter. Jeg går inn til henne og forsøker å trøste. Hun bare roper på pappaen. Pappaen kommer inn og hun strekker seg etter han. Hvis han må gjøre noe, og hun må til meg igjen så hyler hun enda mer, fordi hun ikke vil vekk fra pappa.

Men samtidig vil hun ha meg i på rommet sammen med dem. Hvis jeg f.eks går på do så roper hun på mamma helt til jeg kommer tilbake. Men hun vil ikke i mine armer likevel.

Misforstå meg rett, det er veldig bra at hun er knyttet til pappaen sin, men jeg må innrømme at det river i mammahjertet når gråten eskalerer da hun må til meg.

Sånn ellers er hun mest sammen med meg. Jeg kjører og henter i barnehagen og det hender rett som det er at vi er på farten i helgene, henne og jeg. Jeg ville kanskje trodd at hun pga dette "foretrakk" meg.

Men det virker nesten som hun er redd meg Siden gråten eskalerer slik. Jeg føler meg som tidenes mest mislykkelde mamma.

Anonym poster: 026b21fb5779f520e595fe999f4d498c

[Gjest Magdalene]

Noen barn foretrekker mamma, mens andre foretrekker pappa, uten at det nødvendigvis er en spesiell grunn til det.

Kanskje pappaen er et roligere vesen enn deg? At du blir lett stresset om hun slår seg eller har vondt, mens han opptrer roligere?

[Vera Vinge]

Eller kanskje pappaen er best i slike situasjoner fordi hun er mindre sammen med ham? Noen barn foretrekker den de er mest sammen med, mens andre legger sin elsk på den som er mest borte.

Det høres jo ikke ut som hun er redd deg, men hun er bare tydelig på hva hun vil ha.

[AnonymBruker]

Her bytter jenta på hvem som er "best". Akkurat nå er det kun mamma som er god nok. Da hun var på alder med ditt barn var det kun pappaen som hjalp. (Og når vi er på besøk med mormor er det kun mormoren som er bra nok.)

Det kan hende det er en fase. Her har det i hvert fall endret seg. Jenta vår var skikkelig pappadalt veldig lenge når jeg tenker meg om. Er kun nå i det siste jeg må gjøre alt, inkludert trøste. Etter hvert blir hun sikkert pappadalt igjen. De har alltid hatt et spesielt bånd, helt siden fødselen da de fikk være alene i flere timer mens mamma ble operert.

Anonym poster: df6bb53b4827c45e1dd24bc4e6e482be