Vanskelig å stole på den nye kjæresten pga eksen

[AnonymBruker]

For fem år siden var jeg sammen med en mann som rett og slett ødela meg. Etter flere år. to selvmordsforsøk og spiseforstyrrelser kom jeg ut av det, men minnene henger igjen og gjør det nå vanskelig for meg å stole på den nye kjæresten, selv om han er eksens rake motsetning.

I løpet av de årene hadde eksen syv damer på si (som jeg vet om). Han sjekka opp damer på byen mens jeg var der, og skjelte meg ut når jeg ble sur. Han hadde datingprofiler som han surfet på mens jeg var i samme rommet. Jeg våknet halv fire hver fredag og lørdag i mange år fordi han ikke hadde kommet hjem fra byen, og jeg visste at han var hos noen andre. Og han hadde meg rundt lillefingeren - for det tok lang tid før jeg sluttet å godta all dritten.

Jeg har brukt fem år på å jobbe med selvtilliten, bli frisk og selvstendig. Nå har jeg funnet meg en fantastisk mann, og da kommer alt tilbake:

Hvis han får meldinger, får jeg vondt i magen - tenk om det er fra en annen dame? Hvis han er på fest, blir jeg livredd for at han skal gjøre noe med noen andre. Hvis jeg også er på festen, blir jeg kvalm av at han prater med andre jenter. Nå har jeg begynt å våkne klokka halv fire på natta igjen, tre helger på rad. Hvis kjæresten ikke er der (vi bor jo ikke sammen), får jeg trang til å ringe han.

Jeg prøver å finne frem til noen triks for å kjempe meg gjennom de vonde øyeblikkene. Til å begynne med overbeviste jeg meg selv om at jeg var en bra catch - jeg er en søt, oppegående jente med god utdannelse, fast jobb, egen leilighet og bil. Så fikk jeg kyssesyken, og jeg føler meg til tider mislykket som ikke orker å gjøre det jeg gjorde før. Kjæresten vet for øvrig om det her, det eneste jeg ikke har fortalt er nøyaktig hvor ofte jeg får de vonde tankene. Han er som sagt fantastisk, men jeg er redd han vil bli litt lei hvis jeg maser om at han hele tiden skal forsikre meg om at han bare vil ha meg.

Nå tar jeg motet til meg og spør her: Er det noen som har noen tips, triks, øvelser o.l. for å jobbe med meg selv? Jeg har ikke lyst til å ty til å sjekke telefonen hans og pcen hans (jeg gjorde det med eksen på slutten av forholdet), selv om det har fristet veldig ved flere anledninger.

Anonym poster: 5f4ceb18454fbef106a4c2ce4c7cf0e3

[Gjest Gjest]

Du kan begynne med å fortelle kjæresten din hvordan du har det, og at du trenger masse bekreftelser nettopp pga det du har opplevd. Er også hans jobb å gjøre deg trygg. Er vel ikke så veldig lurt å dra på fest hver for seg uansett, i hvert fall ikke når du er så utrygg som du er nå. Etter hvert vil du nok bli tryggere, men husk å alltid snakk sammen når du får denne ekle følelsen. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal legge ansvaret på ham. Er kjempefint at du er ærlig med ham og at han viser forståelse, men samtidig må du jobbe med deg selv. Ikke finn på å sjekke telefon/pc, slike ting er tillitsbrudd fra din side og kan ødelegge forholdet. Samtidig hjelper det jo ingenting. Du må gi det tid og jobbe med dine egne tanker.

Anonym poster: 4f398e26cf88c7377d82d381ed36fb6e

[Havbris]

Du sier at du har brukt fem år på å jobbe med din egen selvtillit, bli frisk og selvstendig. Det betyr jo at du allerede har lært noe om hvordan du skal overvinne hindringer. Er det noe i det du lærte i denne prosessen som du kan hente opp igjen og anvende på nytt?

Gamle sår har blitt dratt opp igjen i møtet med en annen mann, og du sier selv at du ikke ønsker å bli en kontrollerende dame som blir spist opp av angst.

Det er bare du som kan fikse opp i dine egne tankemønstre, det kan ikke han gjøre. Han kan være en trygg partner, men det er ikke han som kan gi deg indre trygghet.

Så igjen - hva var det som hjalp deg i de fem årene du jobbet for å komme deg til overflaten?

[AnonymBruker]

/ts

I de fem årene har jeg vært opptatt av å bevise at jeg kunne klare meg selv, både økonomisk, fysisk og psykisk. Jeg var ikke i nærheten av forhold engang, fordi hver gang jeg begynte å knytte meg til noen, kjente jeg galskapen komme krypende. Men det tok lang, laaang tid, og jeg har ikke noen bestemte øvelser/triks å bruke nå. Jeg håpet jo på at jeg skulle være helt ok igjen innen jeg fikk kjæreste.

Jeg syns heller ikke at han skal være ansvarlig for mine irrasjonelle følelser, det er derfor jeg ikke tar det opp med han hver gang jeg syns ting er vanskelige. Fornuften min sier jo at han burde få lov til å snakke med hvem han vil på fest, og få meldinger uten at jeg skal begynne å snoke. Det er bare det at følelsene mine sier noe annet, og jeg er redd følelsene kommer til å ta over en eller annen gang. I sommer skal vi to på festival hvor jeg ikke kjenner noen, men hvor han kjenner mange - tre dager med konstant vondt i magen. Vil så gjerne bli litt bedre innen den tid, så vi kan få en hyggelig opplevelse begge to.

Anonym poster: 5f4ceb18454fbef106a4c2ce4c7cf0e3

[KMT]

han ville vel ikke hatt deg med på festivalen engang om han heller ville se på andre damer. Han er sammen med deg fordi han liker akkurat deg. Ingen som tvinger han, så han er sammen med deg av egen fri vilje fordi han har har lyst. Må minne deg selv på dette når de vonde tankene kommer, selv om det er lettere sagt enn gjort.. :-)

[AnonymBruker]

Ikke la det gå utover ham at et annet menneske har såret deg. Synes du det er rettferdig?

Anonym poster: 91dcbce5a6258f6b4ef46f3ea7a80cc8

[Gjest Gjest]

Ikke la det gå utover ham at et annet menneske har såret deg. Synes du det er rettferdig?

Anonym poster: 91dcbce5a6258f6b4ef46f3ea7a80cc8

Her er det nok ikke snakk om rettferdighet. Når man har opplevd noe traumatisk så vil denne hendelsen sitte veldig dypt i deg, og man handler og tenker ikke alltid like rasjonelt. Jeg synes absolutt det vil være av hans interesse å trygge TS her. Man er jo i ett forhold for også å hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner, ikke bare dele de gode tingene.

[Havbris]

Før festivalene forteller du han hvordan du har det. Så sier du at du trenger å være i nærheten av han fordi du ikke kjenner noen.

[AnonymBruker]

Ikke la det gå utover ham at et annet menneske har såret deg. Synes du det er rettferdig?

Anonym poster: 91dcbce5a6258f6b4ef46f3ea7a80cc8

/ts

Nei, selvfølgelig syns jeg ikke det! Hvorfor tror du jeg prøver å jobbe meg gjennom dette uten å legge altfor mye over på han?

Hvis du hadde lest det jeg hadde skrevet, så hadde du sett at jeg selv mener at jeg har irrasjonelle følelser. Da kan du spare deg for å kritisere meg med din rettferdighet.

Anonym poster: 5f4ceb18454fbef106a4c2ce4c7cf0e3

[Gjest Lille-pus]

/ts

I de fem årene har jeg vært opptatt av å bevise at jeg kunne klare meg selv, både økonomisk, fysisk og psykisk. Jeg var ikke i nærheten av forhold engang, fordi hver gang jeg begynte å knytte meg til noen, kjente jeg galskapen komme krypende. Men det tok lang, laaang tid, og jeg har ikke noen bestemte øvelser/triks å bruke nå. Jeg håpet jo på at jeg skulle være helt ok igjen innen jeg fikk kjæreste.

Jeg syns heller ikke at han skal være ansvarlig for mine irrasjonelle følelser, det er derfor jeg ikke tar det opp med han hver gang jeg syns ting er vanskelige. Fornuften min sier jo at han burde få lov til å snakke med hvem han vil på fest, og få meldinger uten at jeg skal begynne å snoke. Det er bare det at følelsene mine sier noe annet, og jeg er redd følelsene kommer til å ta over en eller annen gang. I sommer skal vi to på festival hvor jeg ikke kjenner noen, men hvor han kjenner mange - tre dager med konstant vondt i magen. Vil så gjerne bli litt bedre innen den tid, så vi kan få en hyggelig opplevelse begge to.

Anonym poster: 5f4ceb18454fbef106a4c2ce4c7cf0e3

Ha meg unnskyldt om jeg spørs dumt nå, det er i god mening.

Du beviste for deg selv at du kunne, at du klarte. Bravo til deg for det !

Men fikk du gått distansen så langt at du også rakk å bearbeide de psykiske skadene du gikk ut av forholdet med ? Eller ble de lagt litt under lokk når du hadde fått bevisene på at du klarte deg alene ?

Jeg ser du sier fikk bevist at du klarte deg psykisk, men egen erfaring tilsier at det er første etappe i en prosess hvor det neste steg for meg var å komme til forsoning med alt som hadde funnet sted.

Finne min interne ro med det som hadde skjedd, og til slutt kunne kjenne på følelsen av at sjelen/psyken var like rolig som havet på en vindstille dag.

Da visste jeg at jeg var klar til å kunne la en ny mann tre inn i mitt liv.

Uten at jeg hadde klart å oppnå forsoning med meg selv, tilgi meg selv og legge fortiden til ro, så hadde for mange av de ubearbeidede følelsene tatt knekken på et nytt forhold, en ny og uskyldig mann, og på min egen psyke.

[Gjest Gjest]

Kanskje mannen kom litt for tidlig i prosessen? Man setter da ikke ett lovende, godt forhold på vent fordi man ikke selv er helt ferdigbearbeidet (som man kanskje aldri blir). Helingen av psyken kan også bli beardeidet raskere i ett godt forhold, med en mann som er tålmodig og forståelsesfull.