Bryllup og forventninger

[Gjest Mariah]

Jeg er nyforlovet og til helgen skal vi formidle nyheten til foreldrene våre. Kjenner at jeg gruer meg allerede, jeg vet at så snart de obligatoriske "gratulerer"-ritualene har gitt seg vil forventningene komme. Jeg er min mors eneste datter og av grunner jeg ikke vil gå inn på er samboeren min den eneste sønnen som kommer til å gifte seg i hans familie.

Samboeren min er sosial som dagen er lang, men jeg er ikke spesielt glad i store fester. Vi har begge stor slekt og et bryllup ville ikke være mulig uten å invitere minimum 100-120 gjester.

Jeg tenker stadig mer på å gifte seg i utlandet, har nemlig en venninne som leide en fantastisk villa i Portugal i regi av en bryllupsarrangør, hun hadde et eventyrbryllup med nær slekt og venner. Ettersom de giftet seg i utlandet ble ikke mange skuffet over at de ikke ble invitert.

Vi har god økonomi, men ikke bedre enn at vi ser på rekkehus og tenker at vi må spare godt det neste året for å oppfylle egenkapitalskravene. En veldig fin bryllupsfest med alt vi ønsker er mulig å få til for 70.000 i utlandet. Kunne sikkert fått hjelp av foreldrene våre, men jeg mener at et par som er godt etablerte bør klare å betale sitt eget bryllup selv. Skulle vi gjort tilsvarende i Norge, med dobbelt så mange gjester, hadde prisen minst gått opp femti prosent. Ettersom jeg ikke kommer til å få utbytte av en slik fest synes jeg det er teit å bruke det dobbelte bare fordi det er forventet. For å slippe ødelagte forhåpninger vurderer jeg å nevne at vi kommer til å gifte oss i utlandet når vi forteller om forlovelsen.

Vet egentlig ikke hva jeg forventer av svar på denne tråden, men det hadde vært fint å høre fra dere som har valgt å holde bryllupet relativt enkelt. Hvor raskt kunngjorde dere det? Har dere angret i ettertid?

Endret 22. april 2013 av Candice

[Gjest Kiara!]

Ta kontrollen fra første stund. Betal selv, å ikke fall for fristelsen til å betale deg ut av absolutt alt med mindre det er eneste løsning hvis dere ønsker å holde budsjettet på et levelig nivå. Og sist men ikke minst ikke få prestasjonsangst om at ting må være sånn og sånn med alle invitert.

Vi bestemte oss, vi offentliggjorde at vi skulle gifte oss sommeren 2013, fant en dato, å begynte å jobbe utifra det at vi skulle ha et "enkelt" budsjettbryllup noe annet hadde vært helt uhørt i min familie. (der er det gitt på forhånd at slike anledninger involverer man alle, å jobber sammen mot et felles mål). Gjestelisten laget vi en del hver - alle jeg ville ha, alle mine samboer ville ha, kuttet en del familie på hans side.

Vi er også det eneste paret på begge sider som kommer til å gifte oss, mamma og svigermor fryder seg naturlig nok, å så lenge vi betaler dette selv er de vi som bestemmer hvordan dette bryllupet skal se ut.

[Petalouda]

Kiara har mange gode poenger. Det er viktig å huske på at dette er DERES store dag, og som du sier er dere voksne og etablerte, og skal betale selv. Da er det dere som bestemmer, det skulle bare mangle.

Lett å si, litt vanskeligere i praksis, men se på det som en øvelse i personlighetsstyrketrening

[CathFoto]

Min kommende mann ringte foreldrene sine med en gang, jeg ville holde det for meg selv litt og ventet et par dager.

Jeg er supersosial, men dette med vielse synes jeg er så privat at mitt ønske var å gifte meg i utlandet med bare oss eller de aller nærmeste, og heller ha en vennefest når vi kom hjem. Men, min forlovede har tre eldre besteforeldre som dette betyr mye for, og to av de er ikke i en form som tilsier at det er aktuelt med en utenlandstur. Så det ble mye diskusjoner med våre ønsker vs familiens forventninger.

Vi ender opp med selskap med 70 inviterte med 50/50 famile og venner og jeg tror det blir hyggelig selv om jeg ikke er noe glad i å være midtpunkt. Vielsen er det jeg gruer meg mest til, men angrer ikke på at vi velger å dele dagen med familie og venner, særlig når det betyr så mye for familien hans.

Men vi dropper brudevals og taler fra oss fordi min forlovede hater å snakke foran forsamlinger, og brudevalsen fordi han ikke liker å danse.

Edit: Enig med de over. Ta kontroll og gjør som dere selv vil. Jeg ville bare fortelle at om dere til dels gir etter for forventningene til andre så kan dere fremdeles få det fint og tilpasse etter egne ønsker.

Endret 22. april 2013 av CathFoto

[Anglofil]

Vi kunngjorde det raskt, men verken jeg eller mannen er veldig glade i store fester og massevis av oppmerksomhet, så vi inviterte nesten 50 stykker, hvorav vi ble 36 stykker til sammen. For oss føltes det intimt, trygt og fint. Jeg har egentlig en veldig stor slekt, men ingen reagerte på at vi valgte da å utelate en del vi hadde lite eller ingen kontakt med, vi valgte de vi ville feire med og sånn var det med den saken.

Det er deres bryllup, velg det som er riktig for dere.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Det er flere ting å tenke på her, men først og fremst:

Bli enig med din forlovede før dere begynner å fortelle noe som helst om bryllupsplaner!

Det viktigste av alt er jo å komme fram til en løsning dere liker begge to.

Når dere skal bli enige om dette, kan dere jo tenke på:

* Vil det gå greit for alle dem dere tenker å invitere å reise utenlands til feiring? (Har de råd, helse, osv)

* Hvis dere kunne tenke dere å feire i Norge: Er du sikker på at dere har nær familie (foreldre, besteforeldre, søsken og søskens ektefelle, tantebarn) på 100- 120 stk? Det høres noe helt enormt ut for meg. Noen flere enn disse synes jeg faktisk ikke man er forpliktet til å invitere.

* Hvis du ikke liker store fester, som du sier: En forsamling på 40 og en forsamling på 80 oppleves ikke så veldig forskjellig, synes jeg. Det er "en stor gjeng folk" uansett. Det største aberet jo flere gjester det blir er heller at du får liten tid til å snakke med hver og en av dem.

Anonym poster: cbc9c3dd99e0652fa888499109a0db5a