Har mobberne sagt unnskyld?

[AnonymBruker]

Er hjemme hos mammaen min i disse dager, første gang på lenge. På hjemstedet mitt, her jeg ble mobbet av en to kompiser på ungdomskolen. Ikke fysisk mobbing, men psykisk. Ikke har jeg fortalt det til noen, det turte jeg ikke. Plutselig når jeg var ute å gikk tur tidligere kom en kjekk herremann bort til meg. Det var en av mobberne. Han sa at jeg ikke måtte være redd, også ga han meg en klem og sa unnskyld før han kom med en liten historie.

Vet ikke hvorfor, men jeg sitter her å skjelver. Har noen andre opplevd det samme?

Anonym poster: b3804071d79aaa57db354a9bd10a5e8e

[AnonymBruker]

Jeg var ikke klar over at jeg var en som var utsatt for "mobbing". Ikke før i voksen alder. Det var usynliggjøring, ikke bedt til noe, ikke var jeg sammen med noen fra klassen. Ikke en gang kan jeg huske at de inkluderte meg i noe. Jeg trodde det var noe med meg selv. Antagelig derfor jeg ble veldig vanskelig i en periode på skolen. Beg. å skulke. Husker bla. 2 jenter i klassen diskuterte høyt hva de skulle gjøre i bursdager, hvem som skulle komme osv. De gikk rundt med et sånt halvsmil rundt munnen. Jeg har ikke kontakt med noen fra skolen i dag. Husker friminuttene alle jentene var sammen, når jeg kom så sluttet de å snakke om det de snakket om. I dag hever jeg meg. I dag later de som om de ikke ser meg, når jeg treffer de på kjøpesenter eller i byen. Og slik får det være.

Anonym poster: 183279aed67603b72845ffb87a8402ac

[Anglofil]

Nei, jeg har aldri fått noen unnskyldning. Og jeg føler ikke det behovet heller, jeg har gått videre med mitt liv. Den eneste jeg ønsker unnskyldning fra er min tidligere bestevenninne som ble min største mobber.

Mvh Yvonne

Endret 21. april 2013 av Yvonne

[Jolene]

Nei, det har jeg aldri fått.

[AnonymBruker]

Ble mobbet når jeg begynte på vdg.skole, hadde heldigvis vennene mine fra tidligere, men de gikk på andre skoler. Har fått unnskyldning fra endel av de som mobbet, ikke overraskende er det fra guttene, de fleste av jentene bare overser meg hvis vi møtes. Det var psykisk mobbing og utelating, så ser ikke bort ifra at endel av de ikke ser på seg selv som mobbere. Jeg har kommet meg videre, har en bra utdannelse og jobb, og et bra utseende, det er min hevn :D

Anonym poster: ec9028720cd53c184c5e75b0132f0fd3

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke opplevd det. Har derimot opplevd at mobberne enten tilsynelatende har glemt mobbingen, at de ikke skjønner hva de var med på, eller mest sannsynlig at de bare later som ingenting.

Anonym poster: cb06591cd2cab931ecbae9c7f9a878b9

[AnonymBruker]

Det var en som mobbet meg......Han ba ikke om unnskydling

Men etter at jeg sendte han til sykehuset med et par brukne bein. Var tonen en helt annen fra fyren

Anonym poster: dbd06ddee0f80951c967d6c56c722ada

[AnonymBruker]

Har opplevd at en av mine mobbere, ikke noen av de groveste på langt nær, kom å sa unnskyld, typ 15 år etter! Kom på døra til min mor(bor normalt i en annen by), og jeg ble først rasende for at han ikke hadde noe der å gjøre, overbevist han kom for å lage kvalm. Men så brøt han sammen i tårer og begynte å be om unnskyldning for alt han hadde gjort og stod å stortutet i trappeoppgangen. Satt den neste timen i trappa med kleenex og trøstet ham. Bizzarr situasjon for å si det mildt...

Trodde aldri jeg skulle si det om noen av mine mobbere, men jeg tilgav ham. Sa han ikke skulle tenke mer på det, vi er begge voksne og har det godt, fortiden er irrelevant. Så nå er vi nå faktisk på hils om vi går forbi hverandre. Føles litt snålt ut enda, men ikke ubehagelig. Bare... snålt:P

Anonym poster: d7208e4cdf27e5380cfa308b0f48361f

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke fått noen unnskyldning fra noen. De fleste av dem driter jeg i, for jeg har selv gjort meg skyldig i enkelte kommentarer og vet med meg selv at det var dumt, umodent og uomtenksomt og at jeg uansett ville stilt opp for de folka det gjaldt.

For meg ble det så ille at jeg måtte flytte utenlands. Jeg synes fremdeles det er vondt å treffe på folk fra fortiden, også de som ikke gjorde meg noe, men som visste hva som skjedde og aldri sa imot.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om noen hadde sagt unnskyld. Tror jeg ikke hadde greid å tilgi, for et ødelagt liv kan man jo ikke få tilbake.

Anonym poster: 304759c0f59f5239dd3203e649b36b15

[Cata]

Nei, aldri opplevd. Gjennom jobb ble min mor bestevenn med en av mine fordums mobbere (ikke en av de verste, riktignok). Da mor nevnte at jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, så var det full fornektelse: "Hun ble da ikke mobbet!!!?"

Mulig det, men det opplevdes nå slik....

[KaDust]

Jeg ble mobbet av alle på skolen, og per dags dato har kun én sagt unnskyld.

[AnonymBruker]

Nei, aldri opplevd. Gjennom jobb ble min mor bestevenn med en av mine fordums mobbere (ikke en av de verste, riktignok). Da mor nevnte at jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, så var det full fornektelse: "Hun ble da ikke mobbet!!!?"

Mulig det, men det opplevdes nå slik....

Det skulle vært interessant å se en poll på hvor mange som har blitt mobbet, kontra hvor mange som vil innrømme/forstår at de har mobbet noen. Jeg har en mistanke om at antall ofre ville vært langt høyere enn antall mobbere, og det til tross for at hvert offer gjerne blir mobbet av flere...

Anonym poster: cb06591cd2cab931ecbae9c7f9a878b9

[Cata]

Det skulle vært interessant å se en poll på hvor mange som har blitt mobbet, kontra hvor mange som vil innrømme/forstår at de har mobbet noen. Jeg har en mistanke om at antall ofre ville vært langt høyere enn antall mobbere, og det til tross for at hvert offer gjerne blir mobbet av flere...

Anonym poster: cb06591cd2cab931ecbae9c7f9a878b9

Det tror jeg du har veldig rett i. Så spørs det jo hva som er riktig. For en del mobbeofre så vil det klart oppleves som fornektelse fra mobberens side, mens det for "borderline" mobbeobjekter som meg kan være feiloppfatning involvert. En del av tilfellene mine var klart reell mobbing. Når man mottar falske beskjeder og opplever gjenstander blir skåret i stykker, så kan det ikke oppfattes annerledes. På den annen side - det som jeg oppfattet som utfrysning, trenger ikke nødvendigvis ha blitt oppfattet som det av mobberne. Fra deres side kan det rett og slett ha vært at jeg var rar og totalt uinteressant å være sammen med.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det. På en noe fuktig fest.

Jeg opplevde det som om mobberen ba om unnskyld slik at hun skulle føle seg bedre. Ingen tilgivelse fra meg.

Jeg tilgir ikke for å gjøre livet hyggeligere for andre, som ikke fortjener det.

Sliter hun med dette, vel så får hun da bare slite. Jeg slet verre da hun var en av lederne for mobbegjengen.

Anonym poster: c62df5c7e9e9b9a651d671a206c53682

[AnonymBruker]

Jeg var en av dem som mobbet og holdt ei annen jente utenfor. Mobbingen var ikke så voldsom,tror mer utestegningen var verst for henne.

Har veldig dårlig samvittighet for dette..Jeg har bedt om unnslydning i voksen alder og fikk tilgivelse.I dag er vi venninner og jeg synes hun er et flott menneske.

Det positive i dette er at jeg i voksen alder har blitt veldig obs på at dette med baksnakking,utestengning og mobbing ikke skal foregå på min arbeidsplass!

Anonym poster: 2c04346974f5f2ebf367495fbd69087a

[Mari Y]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2013 den 20.02):

Nei, jeg har ikke fått noen unnskyldning fra noen. De fleste av dem driter jeg i, for jeg har selv gjort meg skyldig i enkelte kommentarer og vet med meg selv at det var dumt, umodent og uomtenksomt og at jeg uansett ville stilt opp for de folka det gjaldt.

 

For meg ble det så ille at jeg måtte flytte utenlands. Jeg synes fremdeles det er vondt å treffe på folk fra fortiden, også de som ikke gjorde meg noe, men som visste hva som skjedde og aldri sa imot.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om noen hadde sagt unnskyld. Tror jeg ikke hadde greid å tilgi, for et ødelagt liv kan man jo ikke få tilbake.

 

Anonym poster: 304759c0f59f5239dd3203e649b36b15

Synes ikke du skal skylde på deg selv. Alle gjør og sier dumme ting inne i mellom, man fortjener ikke og å bli frosset ut eller mobbet av den grunn ❤️

[AnonymBruker]

Ja, en av mobberne sa unnskyld etter mange år. Ikke noen år etter, men når ting forlengst var bearbeida hos meg. Det kjentes litt rart. Jeg var jo blitt pusha til å takle det, jeg blei sendt i terapi og gikk på videregående i et anna fylke med erstatningspenger. Men de som mobba fikk jo ingen oppfølging og utfordring til å mentalt modnes og legge alt bak seg. Jeg fikk litt samme følelsen som da mobbinga skjedde, at mine mobbere var mye barnsligere enn meg, "yngre", det var som da vi gikk på skolen og det blei sagt at mobbeofre enten ikke brydde seg eller tok livet av seg, ikke reelt som at jeg fikk depresjon og spiseforstyrrelser og brukte noen år i terapi. Tror hun tilga mye for å kunne si til ungene sine at mamma angra på å være slem. Hun sa hun hadde pleid å gjemme seg på bakrommet på jobben når jeg kom forbi på vei til min jobb, da jeg jobba i nærheten (da var vi begge over 30 og jeg skjønte faktisk at hun gjemte seg pga meg, fordi hun jobba et sted med glassdører mot ei handlegate og det er ikke normalt at daglig leder et sånt sted aldri er til stede). Men men, ei halvhjerta unnskyld er vel også ei unnskyldning. Mitt oppgjør med henne lå uansett 15-20 år tilbake i tid. 

Anonymkode: ef286...7d0

[AnonymBruker]

For min del hadde det absolutt hjulpet med en unnskyldning fra de 3 verste mobberne. Har ikke fått det enda, og tviler på at jeg kommer til å få det. Har derimot drømt at noen av de ba om unnskyldning, for ikke så lenge siden 😂 Det er vel det nærmeste jeg kommer :) Håper uansett at de i dag vet at det de gjorde mot meg ikke var riktig, og at de har dårlig samvittighet for det. Men igjen, det mest sannsynlige er jo at de ikke tenker på meg og det de gjorde i det hele tatt. Jeg må likevel påpeke at de mobberne som genuint har bedt om unnskyldning, får en stjerne i boka hos meg. Det krever nok en del å be om unnskyldning ansikt til ansikt.

Anonymkode: 9948a...de1