Er jeg lykkelig?

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig å forklare og å skrive om, derfor blir den postet anonymt. (Beklager langt innlegg)

Jeg er 26 år, og har vært sammen med min kjæreste i snart 9 år....Vi har ingen barn. Vi har alltid hatt det bra og han er fantastisk snill. De siste 2 årene har han vært sykemeldt og er i oppfølging gjennom Nav, Dvs. at han går hjemme og ikke gjør så mye, og jeg jobber.

I sommer hadde jeg lenge følt på at jeg ikke visste om jeg elsket han lenger eller om jeg bare var sammen med han for å gjøre han og alle rundt oss lykkelige. Jeg fortalte han at jeg ikke visste hva jeg ville lenger, og verden hans falt i grus. Vi hadde en "pause", men det var jo egentlig ikke det da vi fortsatt bodde i samme hus,,, Alle rundt meg var sjokkerte fordi vi var jo "det perfekte par" og de hadde aldri trodd at vi kunne gå fra hverandre. Jeg gråt mye. Tenkte mye. Det endte med at jeg sa jeg ville være sammen med han, og det er vi da enda. Vi har snakket om å få barn, og å begynne å prøve.

Problemet er at nå er jeg usikker igjen. Men denne gangen har jeg ikke sagt noe, fordi jeg ikke vil såre han og alle andre. Jeg må vite noe før jeg evt.sier noe. Jeg har fått meg en jobb der jeg reiser litt og får bli kjent med nye folk og synes det er kjempespennende. Jeg nyter å være alene, fordi vi ellers alltid er sammen. Jeg kjenner at jeg vil så mye mer med livet enn å sitte hjemme. Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha barn nå. Det er tungt å oppleve så mye man vil fortelle når han sitter hjemme og bare "venter" på meg og ikke har noe opplevelser selv. Tanken på å få barn å må være hjemme sammen hver dag hele tiden (hvis han ikke kommer i jobb) er litt kvelende.

Jeg får dårlig samvittighet av å skrive om dette, fordi det er ingenting galt med han. Han er en flott mann. Jeg har tenkt at å få gjøre litt hver for seg er sunt, men han er ikke intr. i det. Han blir sittende hjemme hvis jeg drar ut. Jeg må nærmest sparke han ut av huset for å få han til å være sosial uten meg. Det er tungt!

Det jeg søker råd om, (hvis noe av dette er forståelig) er om noen er i lignende situasjon? Er dere lykkelige sammen? Er dere evt. sammen pga. barna? Hvordan vet man hva man skal gjøre.....

Håper noen har lyst å svare.

Anonym poster: 59c5e5eb97f490555259f48479e72f33

Anonym poster: 59c5e5eb97f490555259f48479e72f33

Anonym poster: 59c5e5eb97f490555259f48479e72f33

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig å forklare og å skrive om, derfor blir den postet anonymt. (Beklager langt innlegg)

Jeg er 26 år, og har vært sammen med min kjæreste i snart 9 år....Vi har ingen barn. Vi har alltid hatt det bra og han er fantastisk snill. De siste 2 årene har han vært sykemeldt og er i oppfølging gjennom Nav, Dvs. at han går hjemme og ikke gjør så mye, og jeg jobber.

I sommer hadde jeg lenge følt på at jeg ikke visste om jeg elsket han lenger eller om jeg bare var sammen med han for å gjøre han og alle rundt oss lykkelige. Jeg fortalte han at jeg ikke visste hva jeg ville lenger, og verden hans falt i grus. Vi hadde en "pause", men det var jo egentlig ikke det da vi fortsatt bodde i samme hus,,, Alle rundt meg var sjokkerte fordi vi var jo "det perfekte par" og de hadde aldri trodd at vi kunne gå fra hverandre. Jeg gråt mye. Tenkte mye. Det endte med at jeg sa jeg ville være sammen med han, og det er vi da enda. Vi har snakket om å få barn, og å begynne å prøve.

Problemet er at nå er jeg usikker igjen. Men denne gangen har jeg ikke sagt noe, fordi jeg ikke vil såre han og alle andre. Jeg må vite noe før jeg evt.sier noe. Jeg har fått meg en jobb der jeg reiser litt og får bli kjent med nye folk og synes det er kjempespennende. Jeg nyter å være alene, fordi vi ellers alltid er sammen. Jeg kjenner at jeg vil så mye mer med livet enn å sitte hjemme. Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha barn nå. Det er tungt å oppleve så mye man vil fortelle når han sitter hjemme og bare "venter" på meg og ikke har noe opplevelser selv. Tanken på å få barn å må være hjemme sammen hver dag hele tiden (hvis han ikke kommer i jobb) er litt kvelende.

Jeg får dårlig samvittighet av å skrive om dette, fordi det er ingenting galt med han. Han er en flott mann. Jeg har tenkt at å få gjøre litt hver for seg er sunt, men han er ikke intr. i det. Han blir sittende hjemme hvis jeg drar ut. Jeg må nærmest sparke han ut av huset for å få han til å være sosial uten meg. Det er tungt!

Det jeg søker råd om, (hvis noe av dette er forståelig) er om noen er i lignende situasjon? Er dere lykkelige sammen? Er dere evt. sammen pga. barna? Hvordan vet man hva man skal gjøre.....

Håper noen har lyst å svare.

Anonym poster: 59c5e5eb97f490555259f48479e72f33

Anonym poster: 59c5e5eb97f490555259f48479e72f33

Anonym poster: 59c5e5eb97f490555259f48479e72f33

Det første du bør gjøre er vel å starte på prevansjon igjen? Så kan du, i ro og mak, tenke.

Dessuten er det (dersom dere velger å få barn) ingen fasit på hvordan dere løser spedbarnstiden. Du kan velge å jobbe fullt nesten fra første dag mens han tar seg av barnet, feks. Folk låser seg fryktelig i desse "bør" og "må" følelsene. En får bare ett liv og om en lærer seg å gi pokker i alle andre og lytte mer til en selv så vil livet bli litt enklere.

Er det egenltlig relevant at mange par bor sammen av grunner som:

-tror ikke de kan finne noe bedre og liker ikke bo alene

-har barn

-har ikke råd til eget hus

-alle forventer det

-tør ikke skille seg

etc?

Hva DU vil er derimot viktig her. Om du vil ha det helt fint med et standard A4-liv? Gå for det! Om du vil like å sysle med småbarn hele dagen? Go for it! Om du ikke bryr deg om lidenskap og heller foretrekker det stabile og trygge? Bare du selv kan bestemme det. Det er ditt liv. Og du har bare ett av dem, så ikke la redsel for å få det verre holde deg fra å få det bra.

Anonym poster: 71796521ba93e22f9e3976f343c4f099