Hva skal vennen min gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som sitter hjemme alene. Ikke engang foreldrene er til stede. Det har vært sånn hver helg de siste fem årene. Hun har ingen å snakke med, ingen å betro seg til. Hun har prøvd trening, psykolog, ulike studieretninger, bøker, tegning, tv-serier, men ingenting fungerer. Alt er så meningsløst. Hun er konstant deprimert og lei seg. Hun har rett og slett gitt opp livet. Det kommer ikke til å endre seg for henne. Livet blir ikke bedre for alle, og det må dere politisk korrekte og sneversynte lekmenn og hobbypsykologer ta innover dere. Hun klarer ikke å leve og hun klarer ikke å dø.

Så hva skal hun gjøre nå?

Og som du sikkert har skjønt, så er vennen jeg snakker om, meg selv. Det er min eneste venn.

Anonym poster: bd6a684f7b4970827d9927410c2e2ab7

[Gjest Anonym]

og hun klarer ikke å dø- SKJERP DEG!

Alle kan ha tunge faser i livet, inkludert deg selv!

[AnonymBruker]

SKJERP DEG!

Dette var virkelig oppmuntrende og oppløftende, takk. Etter lang og møysommelig overveielse har jeg kommet fram til at ingen forstår meg. Alle tror at enhver depresjon går over med tiden, det er dessverre ikke sånn.

Anonym poster: bd6a684f7b4970827d9927410c2e2ab7

[dobri123]

Da bør man prøve å endre tanke mønstre sitt, prøv å se positivt på ting. Skyv bort litt av den negative energien om mulig. Prøv å finn på ting med venner og gjerne familie, og prøv å gi psykolog en siste sjanse. Noen ganger handler det om å finne en psykolog som passer deg for atriting skal bli bedre.

Ellers foreslår jeg en prat med legen som kan henvise videre. Beste er og vite at man ikke står alene og åpne seg til de nærmeste om problemet. Til sist vil jeg sende en stor klem, er bare å sende pm om du vil snakke med en som har vært i en litt lignende situasjon:)

[Gjest Anonym]

Ok, tenkte egentlig at det var deg ja, men at du ville gjemme deg bak venn-maska. Men ble også usikker og

syntes at hvis du VAR VENN med vedkommede kommenterte jeg det jeg reagerte på.

når det gjelder depresjon har jeg hørt at handling i alle former skal være bra, Altså gjøre,gjøre, gjøre.

og prøv og les selvhjelpsbøker om tankens kraft, tankene styrer det meste og det handler om å få kontroll på de negative.

[AnonymBruker]

Da bør man prøve å endre tanke mønstre sitt, prøv å se positivt på ting. Skyv bort litt av den negative energien om mulig. Prøv å finn på ting med venner og gjerne familie, og prøv å gi psykolog en siste sjanse. Noen ganger handler det om å finne en psykolog som passer deg for atriting skal bli bedre.

Ellers foreslår jeg en prat med legen som kan henvise videre. Beste er og vite at man ikke står alene og åpne seg til de nærmeste om problemet. Til sist vil jeg sende en stor klem, er bare å sende pm om du vil snakke med en som har vært i en litt lignende situasjon:)

Hun skriver jo at hun ikke har venner.

TS: selv har jeg vært i psykiatrien siden jeg gikk på barneskolen og oppi tjueårene. Det har ikke hjulpet en dritt.

Anonym poster: 1a560d591f93e0935b5ecef9f2ee95c8

[AnonymBruker]

Da bør man prøve å endre tanke mønstre sitt, prøv å se positivt på ting. Skyv bort litt av den negative energien om mulig. Prøv å finn på ting med venner og gjerne familie, og prøv å gi psykolog en siste sjanse. Noen ganger handler det om å finne en psykolog som passer deg for atriting skal bli bedre.

Ellers foreslår jeg en prat med legen som kan henvise videre. Beste er og vite at man ikke står alene og åpne seg til de nærmeste om problemet. Til sist vil jeg sende en stor klem, er bare å sende pm om du vil snakke med en som har vært i en litt lignende situasjon:)

Takk for omtanke, men dette var helt elendige tips. Du, som alle andre, forstår ikke kvintessensen i hovedinnlegget mitt. Jeg har prøvd alt. "Positivt tankemønster" endrer ikke på noe som helst. Legg fra dere den politisk korrekte og indoktrinerte tankegangen, vær så snill. Det dere skriver gir ingen mening. Tenker dere over hvilken effekt det har? Nada.

Men ja, takk for omtanke. Det setter jeg pris på.

Anonym poster: bd6a684f7b4970827d9927410c2e2ab7

[dobri123]

Nei, vettu hva. Da beklager jeg at jeg svarte. Hva vil di folk skal si her inne? Hvordan respons er du ute etter? "Du vil aldri komme over det, alltid være alene, ingenting vil hjelpe"? For det tviler jeg på at noen som helst vil skrive her inne! Ingen oppegående mennesker ihvertfall! '

[AnonymBruker]

Nei, vettu hva. Da beklager jeg at jeg svarte. Hva vil di folk skal si her inne? Hvordan respons er du ute etter? "Du vil aldri komme over det, alltid være alene, ingenting vil hjelpe"? For det tviler jeg på at noen som helst vil skrive her inne! Ingen oppegående mennesker ihvertfall! '

Ja, det er bedre å i alle fall erkjenne depresjonen istedenfor å late som at det liksom skal bli bedre når selve depresjonen er så graverende.

Jeg vet ikke hva jeg var ute etter. Oppmerksomhet, kanskje. Jeg får det aldri ellers. Forståelse. Vet ikke helt…

Anonym poster: bd6a684f7b4970827d9927410c2e2ab7

[AnonymBruker]

Da bør man prøve å endre tanke mønstre sitt, prøv å se positivt på ting. Skyv bort litt av den negative energien om mulig. Prøv å finn på ting med venner og gjerne familie, og prøv å gi psykolog en siste sjanse. Noen ganger handler det om å finne en psykolog som passer deg for atriting skal bli bedre.

Ellers foreslår jeg en prat med legen som kan henvise videre. Beste er og vite at man ikke står alene og åpne seg til de nærmeste om problemet. Til sist vil jeg sende en stor klem, er bare å sende pm om du vil snakke med en som har vært i en litt lignende situasjon:)

Mange ER faktisk HELT ALENE!!!!!! Åååå jeg blir så irritert på folk som ikke forstår hvor mange mennesker som er helt ensomme!

Anonym poster: db5d0e481d1c55a84959e4c8337d70de

[AnonymBruker]

Mange ER faktisk HELT ALENE!!!!!! Åååå jeg blir så irritert på folk som ikke forstår hvor mange mennesker som er helt ensomme!

Anonym poster: db5d0e481d1c55a84959e4c8337d70de

Det både du og trådstarter poengterer er veldig viktig å belyse, og det er synd at tråden drukner i andre, overflatiske og lettbeinte temaer.

Anonym poster: fe2a82f78c13574c789889eb4d147cd2

[Gjest navnelapp]

Men du må vel vere einig i at den einaste som kan gjere noko med einsemda di er du sjølv? Folk flest driv ikkje med oppsøkande verksemd for å få nye vennar. Nye vennar får ein ved å vere aktiv, vere på tilbodssida eller ved å våge å kaste seg utpå. Har du vurdert å melde deg på frivilligsentralen i di kommune? Vere samtalepartner for eldre, til dømes? Eller hjelpe ein lokal innvandrarfamilie med å finne seg til rette? Den beste måten å finne meining i livet på er å bety og gjere noko for andre. Då fokuserer du ikkje på deg sjølv (slik det virkar som om du har ein tendens til å gjere), men på den som faktisk treng hjelp.

[AnonymBruker]

Men du må vel vere einig i at den einaste som kan gjere noko med einsemda di er du sjølv?

Jeg er enig i det. Og jeg har prøvd. Så konklusjonen blir dermed at jeg er fanget i et liv jeg hater og jeg ikke kan komme meg ut av. Et liv som ugjenkallelig vil være preget av depresjon inntil jeg en vakker dag kan slippe dette. Så denne tråden var altså ikke et rop om hjelp. Jeg har tross alt fått ganske likedanne tips slengt i trynet en stund nå. Så da er det vel ikke noe grobunn for diskusjon…

Men at folk må endre denne "alt blir bedre"-tankegangen, støtter jeg. Mindretallet som føler seg alene, blir ikke mindre alene av at ingen forstår dem.

Anonym poster: bd6a684f7b4970827d9927410c2e2ab7

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si jeg, ts.

Jeg har hatt det som deg i mange mange år, jeg har ingen venner. Jeg har gått til psykolog, gått på medisiner, terapeut, gruppe terapi, meldt meg på diverse kurs og foreninger. Jeg har prøvd å være aktiv med å ta kontakt med folk, prøve å finne på noe. Men det er ett eller annet med meg som gjør at folk ikke har noe interesse av meg.

Jeg klarte å få meg kjæreste på ett eller annet magisk vis, og tror ikke jeg hadde fortsatt vært her om det ikke hadde vært for han. Det er selvsagt ikke noe jeg kommer til å si til han, vil jo ikke skremme vettet av han heller.

Å si at det er bare å finne på noe med familie og venner og gå til psykolog så ordner alt seg er veldig naivt, men de mener jo bare godt med det. Selv om det gjør vondt når noen foreslår slikt når man allerede vet at det ikke funker.

Anonym poster: 36eef8a43dd3c16d3a5549a3e3512ec3

[Gjest navnelapp]

Det går også an å dyrke depresjonen fordi det har blitt ein del av identiteten eins. Det er ikkje utan grunn at depresjonar oppstår og er sterkast i slutten av tenåra, når ein er usikker, søkande og har mindre sjølvinnsikt enn ein kanskje klarer å mobilisere seinare i livet.

Du seier at du har prøvd. Eg lurer på kva du har prøvd. Har du prøvd kognitiv terapi? Har du prøvd gruppeterapi? Har du prøvd å bruke dine sterkaste sider? Har du kartlagt dine sterkaste sider? Har du fortalt dei rundt deg korleis du har det? Vore open?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner litt igjen tankemønsteret. Jeg har venner og familie, men jeg er svært isolert pga helse, avstand og økonomi.

Det koker ned til å la tiden gå. Jeg har jobb, så jeg sliter meg ut på det. Jobber turnus, så jobber 2-3 dager, sover 2-3 dager. Så er det 2-3 dager jeg må få til å gå frem til neste vakt. Youtube, porno, nettdatingssider og veksle noen setninger her og der, leser endel, TV, osv.

Bli uansett bare å holde ut, men jeg er mer eller mindre nummen nå.

[Gjest Vevila]

Kjenner meg igjen TS. Ville prøvd meg på psykolog igjen og evt. medisiner. Psykolog hjelper gjerne ikke så mye på sykdommen selv, men de er ofte flinke til å hjelpe med å tilrettelegge slik at livet blir enklest mulig. Medisiner kan også hjelpe deg opp av den dype dalen.

[AnonymBruker]

Det du beskrev er meg gjennom mange år.

Ingen bedrimg, uansett hva jeg gjorde.

Så det ble 2-3 år med ingen tegn på vilje til å gjøre noe; jeg aksepterte ar resten av livet ville bli ensom og trist.

Helt til jeg fikk medisin. Gikk ikke til samtaler i starten, tror det gikk ca 1 år før noen behandling kom. Og da dro jeg på et terapisenter (ikke det samme som psykisk sykehus"..

Tok 5 år fra medisin-oppstart, til å gjøre litt og litt.

Idag er jeg gift og har barn, det ville jeg ikke trodd den gangen.

Anonym poster: db64f9d58b4d3721a594c216ff883775

[AnonymBruker]

Jeg har det også som ts. Men jeg mener jeg har en slags løsning på problemet tror jeg. Nemlig bokollektiv for voksne. Da er man sammen med noen hver dag, man får snakket med noen hver dag og man får gjort de vanlige tingene som gjør livet verdt å leve i fellesskap som feks ut å bade om sommeren, gå på kino, spise ute osv. Eneste problemet er å finne noen "normale" som kunne tenke seg å leve slik. Altså personer som er innstilt på å ha det hyggelig å få et slikt kollektiv til å fungere. Er mann forøvrig.

Anonym poster: e77fcfa9658e09f0ac54e7269d7a59f9

[Gjest navnelapp]

Eg hadde mykje glede av å lese bloggen til Ida Jackson AKA virrvarr då den var aktiv i perioden 2007-2010. Ho kjempa seg gjennom desse åra på ein utruleg inspirerande måte, og du kan nok finne mange ting der som kan vise korleis det er å leve med og kjempe seg ut av ein psykiatrisk diagnose.