15 år sammen og 3 barn under 10 år. Nå er han usikker på følelsene sine...igjen!

[AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie kort.

Vi er begge ca.40 år.

Vi har bodd sammen i 15 år og har 3 barn mellom 4-10 år.

Har hatt våre opp og nedturer som alle lange forhohold.

Vi har begge en god dose temperament og har hatt våre krangler om alle de vanlige tingene med husarbeid, økonomi og bareneoppdragelse som hovedpunkter.

Ingen utroskap, vold el. missbruk fra noen side ,men problmer med kommunikasjon !

Han er en typisk mann vil ikke snakke om følelser osv. men jeg merker fort når det er noe han grubler på.

For ca.3 år siden var han plutselig lei og ville flytte ut.

Jeg ble helt knust og følte at hele livet raste sammen.

Men etter noen samtaler fikk jeg han med på parterapi ,men han flyttet ut og selvom jeg hadde det helt jævlig til tider holdt jeg oppe en slags tøff fasade ovenfor han.

Og kun halvannen måned etter at han flyttet ut hadde vi sex igjen og han sa han hadde savnet meg.

Og det fortsatte vi å ha med jenve mellomrom de neste. 6 mnd.

Vi var på ferie og feiret jul sammen for barnas skyld.

Så vi bodde fra hverandre men det var egentlig aldri ordentlig slutt.

Jeg prøvde aldri å presse han til å ta noen avgjørelser om forholdet vårt i denne perioden.

Vankelig tid men jeg fant litt tilbake til meg selv ,som sikkert mange blir tvunget til i en sånn situasjon.

Fredag og lørdagskveldene var de tøffeste.. Som kjernefamilie er det de hyggeligste dagene i uken, men som singel når barna var hos han var de pyton.

Men ca.8 mnd etter at han flyttet ut spurte han om å få lov å flytte inn igjen.

Han bodde i en leid leilighet så vi solgte aldri huset som vi eier sammen.

Jeg ble glad ,men følte vel litt reservasjon til å begynne med.

Barna (og resten av fam.) ble jo selvfølgelig kjempegalde og lenge gikk ting veldig fint.

Vi hadde noen gode samtaler og vi fortalte hva vi savnet av hverandre osv.

Ømhet, nærhet, omsorg, omtanke og litt romantikk i hverdagen.

Og en stund følte jeg at vi kom nærmere hverandre, men hverdagene kommer jo med små barn, full jobb og de samme diskusjonene omigjen.

Men vi har blitt flinkere til å ikke krangle og å være snillere med hverandre.

Men vi gjorde en tabbe vi gikk ikke i flere parterapi timer, vi skulle egentlig men ble aldri noe av.

De siste månedene har jeg merke at noe har plaget han, mindre sex, litt mer irritasjon osv.men trodde mest det var jobbstress og prøvde å ta det opp med han, men uten hell.

Så plutselig forrige helg etter at jeg startet en samtale om husarbeid som måtte gjøres ( noe jeg vet han hater ) sier han plutselig at han ikke vet hvor mye lenger han gidder dette.Alstå å bo sammen med meg.

Jeg ble redd, sint og lei meg det kom så overaskende på meg.

Jeg startet selvfølgelig en kjempe diskusjon/krangel hvor jeg nærmest tvang han til å si at han ville flytte ut igjen, men han prøvde å roe ned diskusjonen og gi seg selv tid.

Han sa det var kaos i hodet hans, men at han ikke var sikker på følelsene sine ovenfor meg.

At han er glad i meg ,men ikke sikker på at det er nok lenger og om vi er sammen kun fordi vi har barn sammen.

Han innsisterer på at det ikke er noen andre inne i bildet.

Men pgav. barna måtte vi legge lokk på diskusjonen søndag kveld og han dro på jobbreise tidlig mandag morgen.

Men imorgen kommer han hjem igjen.

Jeg har mildt sagt hatt en jævlig uke. Nesten ikke spist eller sovet og grått når barna har lagt seg.

Men tatt meg av barna og har virkelig vært nær de og vist både med ord og handling hvor glad jeg er i dem.

Tanken på at neste uke faller kanskje deres verden i grus.... igjen.... de tok det tungt sist gang og sier selvfølgelig at de aldri vil at vi skal flytte fra hverandre igjen.

Er så redd for at dette skal knuse dem fullstendig.

Men jeg kan jo ikke leve med en person som ikke vil ha meg som kjæreste ?

Er så usikker på hva jeg skal si og gjøre de neste dagene ?

Har på en måte lyst å si at han bare kan pakke sakene sine å dra igjen, men er jo ikke det jeg egentlig vil.

HVis han kommer hjem og sier at han har bestemt seg for å flytte er det jo ikke noe jeg kan gjøre, men da blir det ikke sånn som sist.

Da er det slutt for godt, ingen angrerett fra hans side.

Jeg skulle nesten ønske at vi ikke hadde flyttet sammen igjen, da hadde jeg(og barna) kommet oss videre nå .

Jeg kjenner meg så sårbar og redd, men har mest lyst å bli skikkelig forbanna på han .

Hvordan kan han utsette meg og barna for dette en gang til ?

Noen som vet hva de ville gjort i samme situasjon ?

Anonym poster: 66b9636d44ea08c19ae164c23fe83778

Anonym poster: 66b9636d44ea08c19ae164c23fe83778

[Gjest Gjest]

For å gjøre en lang historie kort.

Vi er begge ca.40 år.

Vi har bodd sammen i 15 år og har 3 barn mellom 4-10 år.

Har hatt våre opp og nedturer som alle lange forhohold.

Vi har begge en god dose temperament og har hatt våre krangler om alle de vanlige tingene med husarbeid, økonomi og bareneoppdragelse som hovedpunkter.

Ingen utroskap, vold el. missbruk fra noen side ,men problmer med kommunikasjon !

Han er en typisk mann vil ikke snakke om følelser osv. men jeg merker fort når det er noe han grubler på.

For ca.3 år siden var han plutselig lei og ville flytte ut.

Jeg ble helt knust og følte at hele livet raste sammen.

Men etter noen samtaler fikk jeg han med på parterapi ,men han flyttet ut og selvom jeg hadde det helt jævlig til tider holdt jeg oppe en slags tøff fasade ovenfor han.

Og kun halvannen måned etter at han flyttet ut hadde vi sex igjen og han sa han hadde savnet meg.

Og det fortsatte vi å ha med jenve mellomrom de neste. 6 mnd.

Vi var på ferie og feiret jul sammen for barnas skyld.

Så vi bodde fra hverandre men det var egentlig aldri ordentlig slutt.

Jeg prøvde aldri å presse han til å ta noen avgjørelser om forholdet vårt i denne perioden.

Vankelig tid men jeg fant litt tilbake til meg selv ,som sikkert mange blir tvunget til i en sånn situasjon.

Fredag og lørdagskveldene var de tøffeste.. Som kjernefamilie er det de hyggeligste dagene i uken, men som singel når barna var hos han var de pyton.

Men ca.8 mnd etter at han flyttet ut spurte han om å få lov å flytte inn igjen.

Han bodde i en leid leilighet så vi solgte aldri huset som vi eier sammen.

Jeg ble glad ,men følte vel litt reservasjon til å begynne med.

Barna (og resten av fam.) ble jo selvfølgelig kjempegalde og lenge gikk ting veldig fint.

Vi hadde noen gode samtaler og vi fortalte hva vi savnet av hverandre osv.

Ømhet, nærhet, omsorg, omtanke og litt romantikk i hverdagen.

Og en stund følte jeg at vi kom nærmere hverandre, men hverdagene kommer jo med små barn, full jobb og de samme diskusjonene omigjen.

Men vi har blitt flinkere til å ikke krangle og å være snillere med hverandre.

Men vi gjorde en tabbe vi gikk ikke i flere parterapi timer, vi skulle egentlig men ble aldri noe av.

De siste månedene har jeg merke at noe har plaget han, mindre sex, litt mer irritasjon osv.men trodde mest det var jobbstress og prøvde å ta det opp med han, men uten hell.

Så plutselig forrige helg etter at jeg startet en samtale om husarbeid som måtte gjøres ( noe jeg vet han hater ) sier han plutselig at han ikke vet hvor mye lenger han gidder dette.Alstå å bo sammen med meg.

Jeg ble redd, sint og lei meg det kom så overaskende på meg.

Jeg startet selvfølgelig en kjempe diskusjon/krangel hvor jeg nærmest tvang han til å si at han ville flytte ut igjen, men han prøvde å roe ned diskusjonen og gi seg selv tid.

Han sa det var kaos i hodet hans, men at han ikke var sikker på følelsene sine ovenfor meg.

At han er glad i meg ,men ikke sikker på at det er nok lenger og om vi er sammen kun fordi vi har barn sammen.

Han innsisterer på at det ikke er noen andre inne i bildet.

Men pgav. barna måtte vi legge lokk på diskusjonen søndag kveld og han dro på jobbreise tidlig mandag morgen.

Men imorgen kommer han hjem igjen.

Jeg har mildt sagt hatt en jævlig uke. Nesten ikke spist eller sovet og grått når barna har lagt seg.

Men tatt meg av barna og har virkelig vært nær de og vist både med ord og handling hvor glad jeg er i dem.

Tanken på at neste uke faller kanskje deres verden i grus.... igjen.... de tok det tungt sist gang og sier selvfølgelig at de aldri vil at vi skal flytte fra hverandre igjen.

Er så redd for at dette skal knuse dem fullstendig.

Men jeg kan jo ikke leve med en person som ikke vil ha meg som kjæreste ?

Er så usikker på hva jeg skal si og gjøre de neste dagene ?

Har på en måte lyst å si at han bare kan pakke sakene sine å dra igjen, men er jo ikke det jeg egentlig vil.

HVis han kommer hjem og sier at han har bestemt seg for å flytte er det jo ikke noe jeg kan gjøre, men da blir det ikke sånn som sist.

Da er det slutt for godt, ingen angrerett fra hans side.

Jeg skulle nesten ønske at vi ikke hadde flyttet sammen igjen, da hadde jeg(og barna) kommet oss videre nå .

Jeg kjenner meg så sårbar og redd, men har mest lyst å bli skikkelig forbanna på han .

Hvordan kan han utsette meg og barna for dette en gang til ?

Noen som vet hva de ville gjort i samme situasjon ?

Anonym poster: 66b9636d44ea08c19ae164c23fe83778

Anonym poster: 66b9636d44ea08c19ae164c23fe83778

Skjønner dette er en vanskelig situasjon for deg. Du står nå i fare for å "skilles" fra din mann for andre gang, og vet at for barna blir det nok et vondt brudd i familien. Samtidig er det viktig at du nå tenker på deg selv også, det kan ikke være godt for deg å gå på tå hev og alltid være redd for når han ikke orker dette lenger. Å si at han ikke vil være familie lenger fordi du krangler om husarbeid er et veldig dårlig tegn. Han leter etter en grunn til at han skal kunne flytte ut igjen. Man kan rett og slett ikke si sånt til den man har valgt å leve med og dele livet med. Det å si noe sånt må starte en prosess som leder til noen avtaler evt handling.

Vi er mange som er skilt som lengter etter familielivet med to voksne i samme hus, og sikkert ville vært villige til å strekke oss langt for å få det til å fungere. Men som du sier selv: Både du og barna var i ferd med å finne et godt liv på egen hånd når han flyttet inn igjen. Og da vet du jo det at dere kan klare å leve gode liv etterhvert, uten at dere foreldre bor sammen. Det er samarbeidet dere i mellom og respekten dere viser hverandre som vil avgjøre om barna klarer å slå seg til ro med to hjem eller ikke. Dere skal fremdeles være foreldre selv om dere ikke bor i samme hus, og barna er førsteprioritet for begge foreldrene videre. Dere må alle valg dere tar og alt dere sier vise.

Det du kan gjøre nå er å starte samtaler om hva han virkelig vil videre, og ta gjerne disse samtalene med en 3.person tilstede, f.eks. på familievernkontoret eller hos privat psykolog. Han må finne ut hva han virkelig vil, og du må finne ut hva du vil. Og hva dere gjør videre nå. Han må vite at han ikke kan si at han ikke orker mer. Skal du leve videre med han, må du alltid kunne stole på at han ikke slipper bomben en dag, og akkurat nå høres det ikke ut som om du kan det.

[Steinar40]

Leve i sammen med noen som ikke vil, eller som ikke vet hva han vil, må være et mareritt.

Men en vanskelig situasjon med 3 barn på 4-10 år.

Det er uheldig at folk som har startet en familie ikke skjønner at da må man fullføre jobben også. Tvil og annet surr (utroskap etc.) er ikke akseptabelt. Når barna klarer seg selv så blir det imidlertid noe annet.

Endret 21. april 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

På et tidspunkt må han gjør en avgjørelse på om hans barn skal huske for resten av livet at pappa flyttet tilbake og flyttet ut igjen når det passet ham.

Den ustabiliteten er jo heller ikke bra!

Lykke til TS, har dessverre ikke noen råd men ta vare på deg selv og barna

Anonym poster: 74db8171243b35b310651e3999449f19

[Havbris]

Umulig for oss å si hva vi ville ha gjort siden vi ikke er deg og heller ikke er i dine sko. Hvis dere skal kunne etablere en varig stabilitet i forholdet så må det vilje til fra begges side, dere kan ikke bare seile på følelser som er av- og på. Vingling er for slitsomt å leve med, og om han vil ut av forholdet nå så må det være fordi han ikke lenger ser deg som sin kjæreste og mest fortrolige.

Hvis han ønsker et videre samliv sammen med deg så plukker dere opp igjen kontakten med parterapeuten. Dere trenger muligens hjelp til å håndtere ulikheter i måter å tenke på, og måter å kommunisere på.

[Gjest Gjest]

Hvor hen i media blir vi servert det?

Han er utro, eller har lyst til å være det. Har du vurdert å tillate ham å ha sex med andre?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke orket å leve med den evige ustabiliteten. Så for min egen (først) og for barnas skyld (forutsigbarhet) så hadde jeg avsluttet forholdet.

Et år minimum, UTEN å gi ham muligheten til å komme og tømme seg når det passet han, eller få alle goder uten å godta hverdagen i familien. Hvis han da hadde stilt opp som far og bedt om å prøve igjen, så skulle jeg vurdert det.

Men sånn som han mannen din holder på nå.. nehh. Det er for ustabilt og ego. Jeg hadde ikke orket å gå rundt og bli terrorisert på den måten. Som det er så får han all den spenningen han trenger i hverdagen, hver gang han kjeder seg, med å henge deg i en snor på denne måten. Han kan flytte ut av jobben, og du ligger gladelig med han for å holde på ham..

[Gjest anonym]

Hvordan går det ts?

Har du snakket med han? Håper du oppdaterer oss!

Siden han har gjort dette før, mener jeg at du må stille han et ultimatum. Hvis ikke, tror han at han kan komme å gå som han vil. Det er uakseptabelt!

[Gjest Magdalene]

Kjære TS.

Hvordan har det gått i dag?