Han er perfekt, jeg fortjener ham ikke...

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en fyr jeg virkelig liker; han er perfekt på alle måter, fra politikk til utseende og ikke minst forståelsen hans for meg... Jeg har eupf., noe som er av enorm betydning for meg som person. Han vet ikke om diagnosen, men han vet at jeg ikke er helt normal, men da mer i retning av at jeg er mer intens og vimsete enn folk flest. Til nå synes han vel egentlig at det er mer sjarmerende enn avskrekkende. Selv er han en veldig ressurssterk person, stødig som et fjell og ikke av typen som lar seg vippe av pinnen, så han ser vel kanskje litt på det som en spennende utfordring. Han har dog ikke sett de verste sidene av meg, selv om jeg tror at om noen skulle klare å håndtere dem, måtte det være ham.

Men så til saken; eupf. har ikke et særlig godt rykte på seg når det kommer til forhold. Jeg har skremt bort flere enn jeg har telling på, for å si det enkelt. Idiotisk nok kom jeg her om dagen til å google forhold med eupf., ikke vet jeg hvorfor, jeg vet jo at det er en dårlig idé... men like fullt gjorde jeg det, og de fleste jeg rakk å lese var ensbetydende: Har hun eupf.? Kom deg til helvete unna!

Det utløste en rekke negative tanker som har ligget og ulmet litt i det siste og jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at jeg burde bryte det av nå før jeg rekker å ødelegge ham også... Slutte mens leken er god, dere henger med, ikke sant?

Men samtidig er det en liten del av meg som undres om ikke han er den rette. Han er så sterk og trygg og samtidig interessant og spennende, om jeg skulle ha et stabilt forhold til noen, måtte det da være ham! Jeg kan ikke tenke meg en bedre person for meg, og han har utvist genuin interesse for meg og mitt. Jeg tror ikke han kommer til å la meg i stikken, men jeg vet også at i startfasen av forholdene tenker jeg tilnærmet slik om alle. Selv om det føles annerledes nå...

Jeg vil være med ham, jeg elsker ham, selv om vi ikke har vært sammen lenge. Samtidig vet jeg at om jeg virkelig hadde elsket ham, hadde jeg skånt ham for den smerten som alltid oppstår i forhold med meg. Jeg vil ikke at han skal assosiere navnet mitt med skriking, trusler om selvmord, humørsvingninger og splitting. Jeg mener, den siste eksen min assosierer meg med antikrist selv... Jeg vil ikke at han skal måtte gjennomgå det samme!

Men om det ikke fungerer med ham, hvem da? Skal jeg være alene for resten av livet, spille på de bruddstykker av forhold jeg karrer meg til for en liten periode av gangen?

Jeg orker ikke tanken på at han en dag skulle forlate meg, men jeg vet ikke om jeg klarer å gå.

Hjelp!

Anonym poster: 927ae5d1823fa5f6a8a105b13a213cb0

[hjertetihånden]

Kjære deg. Dette er vonde tanker, og det er ikke tvil om at du virkelig glad i han. Jeg kan for lite om eupf. men mottar du noe medikamentell eller psykologisk behandling?

Det er ikke ditt ansvar å bestemme om han skal få "slippe" eller ikke, det må være opp til han. Derimot er det viktig at du er åpen om diagnosen og hvor tøff den kan være. Kanskje dere finner en støttegruppe, både for deg og for han som pårørende.

Det skinner litt igjennom at du er redd for å slippe han helt inn, og det er ikke rart. Du vet at du kan være mye å håndtere og er redd han skal gå. Men du kan ikke straffe deg selv ved å ikke unne deg lykke. Jeg skal ikke komme med "hvis han er glad i deg, tar han deg som du er" tale, for så enkelt er det bare ikke. Ja, det kan bli for mye eller han kan håndtere det. Kanskje du til og med blir bedre gjennom han. Vær åpen om det, vis forståelse, men forvent det samme av han. Skal dette fungere, må han ha øynene åpne og han må ha kunnskap og forståelse.

Du er reflektert og klar over utfordringene dine. Jeg føler med deg, livet ditt er for søren ikke lett. Jeg er sterkt rammet av ADHD og det har ikke vært veldig lett da jeg gikk da ungdom til voksen - spesielt. Jeg har fått medisiner og mitt liv er bra i dag. Din diagnose er mye mer kompleks, og det er noe som både du og kjæresten din må ta på alvor.

Fortell, si det du skriver her, og la han bestemme om han ønsker å være med på karusellen. Ikke tenk at du ikke fortjener dette. Alle fortjener lykke!

Redigert skrivefeil

Endret 20. april 2013 av hjertetihånden

[AnonymBruker]

Vil du ha en bit av kjærligheten så må du ta sjangsen Du fortjener en perfekt mann :D Har selv en slik mann og jeg tenkte lenge på hvorfor han ville ha meg, nå er jeg overlykkelig over at vi satset

Anonym poster: e57f4fe6233181ab63e7086520cb8cb8

[AnonymBruker]

De fleste forelskede par tenker sånn om den de er forelska i Det er helt normalt.

Tipper han tenker sånn om deg og.

Anonym poster: 4a90a771245a08258a58570ebed56200

[Steinar40]

Det eneste som er sikkert her det er at han ikke er perfekt.

Og det kommer du (TS) til å merke snart nok.

[Steinar40]

Jeg hakke peiling på eupf. - hva er de verste sidene? Og de beste?

[AnonymBruker]

Jeg hakke peiling på eupf. - hva er de verste sidene? Og de beste?

Sjuke humørsvingninger (jeg kan gå fra lykkelig til suicidal på et blunk), ingen følelse av identitet, enorm frykt for å bli forlatt, ofte innbilt fare også, svart-hvitt-tekning i forhold til andre ("jeg elsker deg! HVA FAEN GJORDE DU DET FOR JEG HATER DEG DRA DIN VEI JEG VIL IKKE SE DEG MER!"), mye sinne, og så videre. De beste sidene... hm, vi er nokså... interessante?

Takk for støtte, alle sammen

- TS

Anonym poster: 927ae5d1823fa5f6a8a105b13a213cb0

[Anonymine]

.

Endret 21. desember 2018 av Anonymine

[Gjest Gjest]

Du kunne jo tenke på at eupf like gjerne kunne stått for euforisk og perfekt. Ingen menn er feilfrie eller uten problemer. Tenk heller etter om han virkelig er god nok til å fortjene en så spennende kjæreste som deg.

[AnonymBruker]

Du bør ikke lese slike tråder på internett, det er relativt ekstreme meninger ute og går.Jeg har vært samboer med en mann med bpf i to år, jeg googlet også og ble nesten overbevist om at jeg måtte dumpe ham etter å ha lest disse trådene. Forøvrig tror jeg det fungerer mellom oss siden jeg er veldig emosjonelt stabil og ikke lar meg vippe av pinnen så lett. Jeg tar meg ikke nær av humørsvingningene hans og han har som du også god selvinnsikt. Jeg tror likevel det er viktig at du får terapi og også iblant unnskylder dine utbrudd i etterkant.

Anonym poster: 606c9c20ede919629ee14100d13c6990

[Steinar40]

Sjuke humørsvingninger (jeg kan gå fra lykkelig til suicidal på et blunk), ingen følelse av identitet, enorm frykt for å bli forlatt, ofte innbilt fare også, svart-hvitt-tekning i forhold til andre ("jeg elsker deg! HVA FAEN GJORDE DU DET FOR JEG HATER DEG DRA DIN VEI JEG VIL IKKE SE DEG MER!"), mye sinne, og så videre. De beste sidene... hm, vi er nokså... interessante?

Takk for støtte, alle sammen

- TS

Anonym poster: 927ae5d1823fa5f6a8a105b13a213cb0

Vil tro at du da kan være slitsom til tider, ja.

Men det som i hvert fall vil være veldig viktig er at han du er sammen med er klar over hva det kommer av. Hvis ikke så kommer nemlig din oppførsel til å utvikle seg til et virkelig mareritt.

[AnonymBruker]

Tusen takk, dere!

AB#10: Jeg vet, meningene om eupf som florerer på nettet er virkelig jævlige. Flott å høre at det går bra for dere!

Skal snakke med ham i kveld. Forhåpentligvis tar han det bra. Så tar vi det derfra. Takk for innspill:)

Anonym poster: 927ae5d1823fa5f6a8a105b13a213cb0