Han er humørsyk.. Sliter meg ut

[Gjest Anonym]

Hei

Jeg trenger noen råd.. Jeg oppfatter min samboer humørsyk, og deprimert.. Jeg har forsøkt å si at han kanskje er deprimer, men jeg når ikke frem. Det er som å snakke med en vegg.. En vegg som svinger i humøret sitt, og gir meg følelsen av at det er mitt ansvar å holde han blid og fornøyd.

Vi er i et avstandsforhold for øyeblikket, har vært samboere i tre år men er i et 5mnd avstandsforhold som snart er over om en måneds tid. Vi har tidligere hatt avstandsforhold 2år før dette også så dette er ikke noe nytt..

Han sier han føler seg tom, og at han ikke har noen drømmer lenger. Han er deppa for at han må bo alene og at han er drittlei alt. Uansett hva jeg sier så er han sur/likegyldig og pessimistisk,

Det er så innmari slitsomt psykisk for meg.. Det er så belastende. Særlig når vi er sammen så har vi det så bra, men han er så humørsyk også..

Noen råd til hvordan man skal å frem til en mann på 25år som har gitt opp alt?

[Gjest Rux]

Jeg har vært i samme situasjon (ikke med avstanden da), og det er utrolig slitsomt! Man går på tå hev hele tiden fordi man er redd for å si eller gjøre noe feil når han først er i greit humør, og når han er i dårlig humør anstrenger man seg alt for mye for å blidgjøre - noe som gjerne har motsatt effekt i stedet.

Det er nok ikke noe du kan gjøre, annet enn å fortelle han at han burde snakke med legen sin om det. Slike ting er det bare personen selv som kan ordne opp i dessverre. Han jeg bodde sammen med hadde ingen hobbyer, ikke noe spesielt yrke han brant for, ikke noe å engasjere seg i rett og slett. Jeg prøvde å få han interessert i forskjellige ting, men det funket aldri. Når han skulle studere og velge seg et yrke valgte han bare ut i fra hva han kunne tjene godt på, ikke ut i fra hva han kunne trives med å gjøre hver dag, for han visste jo ikke hva han kunne trives med. Selv har jeg både hobby og jobb som jeg brenner sterkt for, og dermed føler jeg at dagene mine er innholdsrike og givende. Det opplevde ikke han. Hvis typen din har hatt interesser/ting han har likt å holde på med før kan du jo spørre hvorfor han ikke finner den samme gleden i det lenger. Har han ikke noe spesielt han liker å holde på med er det jo verdt et forsøk å prøve og hjelpe han med å finne noe, men det er vanskelig. Det er jo tross alt han selv som må finne ut av hva som kan gjøre dagene hans mer spennende for han.

[Gjest Eurodice]

Jeg hadde ikke giddet å kaste vekk år på å være sammen med en slik egosentrisk mann som bare syter av selvmedlidenhet. Hvis han selv ikke vil gjøre noenting for å oppsøke profesjonell hjelp, så får han bare sitte der og synes synd på seg selv.

[Gjest .-L-.]

Tror ikke det er så mye du kan si til han. Er han deprimert må han komme ut av den "kjemiske state'n" kroppen hans er i. Hvis ikke så føler man seg helt tom som han sier. Psykiatere gir jo folk medisiner slik at de skal komme ut av denne tilstanden kroppen er i, for å defra jobbe med tankemønstrene og holdningene som gjør at han blir deppa.

[Gjest Rux]

Det er riktig det som .-L-. sier over her, men husk at det ikke er så enkelt å få en deprimert person til å innrømme at han/hun trenger hjelp. Det er ikke så enkelt som å si at han må skaffe seg en psykolog ellers er det slutt.

Du må først og fremst finne ut hvor mye du selv er villig til å "ofre". Jeg gikk ut av forholdet til slutt fordi jeg ikke orket mer, men det var ikke kun pga deppinga hans. Tror du at dere har en bra framtid sammen bare han kommer seg over kneika så må du sette deg ned og snakke med han om det. Ikke press han til å gå til lege, da vil han stritte i mot. Du må sette krav, men samtidig vise forståelse for at det er vanskelig for han. Og i tillegg til å gi han et dytt mot å snakke med en lege er det lurt å gjøre som jeg nevnte tidligere - prøve å få han til å finne noe som gir dagene hans mening og innhold.