Dere som er skilt med barn: Hvor lang tid tok det før dagene ble bedre?

[Gjest Gjest]

Til dere som er skilt etter mange år i forhold med barn:

Hvor lang tid etter bruddet tok det før du følte at livet var godt igjen? At du ikke lenger var så lei deg, og at du ikke lenger ønsket mannen tilbake i livet ditt (hvis du noen gang gjorde det da).

[Gjest Marmot]

Jeg har vært separert i halvannet år snart, og kjenner fremdeles på sorgen over at det ble som det ble. Det første året var jeg mest lettet, ekteskapet mitt var veldig vanskelig. Men nå som jeg har lagt det bak meg, er jeg plutselig lei meg. Ikke at jeg savner eksen og vil ha ham tilbake, men jeg synes det er tøft å vite at vi aldri blir noen "kjernefamilie". Mulig det kommer fordi veldig mange rundt meg begynner å få barn nr 2, og i en ideell verden skulle jeg også hatt det sånn ca nå.

[Gjest Gjest]

Det er det som er det aller tristeste for meg også: tapet av kjernefamilien.

[AnonymBruker]

For meg ble alt så mye letter så snart jeg fikk motet meg opp til å si,at jeg ville skilles.Var self vondt å fortelle det til barna,men jeg viste at en skillsmisse var til det beste for både barn å voksne.Jeg ser også i ettertid at jeg gjorde det eneste rette.Så jeg har hatt det bra helt fra jeg jeg fikk gitt beskjed,og det har barna mine også hatt.Har ikke savnet x så mye som et sekund,etter jeg flyttet ut.

Anonym poster: a818b1cc202301ed501ea384d711edeb

[Wildy]

Nå er det mange år siden samlivsbruddet her. Men jeg husker det første, og kanskje også det andre året etter bruddet som tungt. Var aldri i tvil om at det var rett å avslutte forholdet; men det var også en sorg over det som aldri ble slik jeg hadde håpet, alt som endret seg. Det at mine barn skulle vokse opp med to hjem istedenfor kjernefamilien, Volvo og vov-vov, at mannen jeg hadde fått to barn med ikke var den jeg trodde ( eller håpet), at jeg ikke fikk det til osv osv.

Og jeg hadde mye dårlig samvittighet. Haa gjorde jeg galt, hva om jeg hadde gjort sånn og slik, om jeg bare hadde vært litt mere tålmodig. I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg kanskje prøvde for mye for lenge, og det blir heller ikke bra.

Så jeg, det tok ganske lang tid før jeg syntes livet var godt igjen., Dvs at det faktisk opplevdes som godt, ikke bare " så" bra ut fra utsiden.

[smilo]

For meg ble alt så mye letter så snart jeg fikk motet meg opp til å si,at jeg ville skilles.Var self vondt å fortelle det til barna,men jeg viste at en skillsmisse var til det beste for både barn å voksne.Jeg ser også i ettertid at jeg gjorde det eneste rette.Så jeg har hatt det bra helt fra jeg jeg fikk gitt beskjed,og det har barna mine også hatt.Har ikke savnet x så mye som et sekund,etter jeg flyttet ut.

Anonym poster: a818b1cc202301ed501ea384d711edeb

Akkurat det samme for min del også.

[hjertetihånden]

Jeg savnet aldri eksen, men tapet av fremtiden som var planen tok tid. Det første året var værst. Nå, etter tre år, har jeg helt klart forsonet meg med det, og føler at vi er en liten familie - bare barna og jeg. Men når dt er sagt, det ble gradvis bedre for hver uke, dt var ikke ille hele første året.