Ensom, veldig veldig ensom. Hvordan takle?

[Gjest Freakingawesome]

Vet ikke om dette er riktig plass og skrive dette da jeg ikke har mistet noen familie medlemmer nylig, eller blitt dumpa, eller fått en sykdom eller noe av det som er vanlige emner her inne.

Men trist og nede er jeg uansett, jeg er ensom! Så jævli ensom!

For ca 4 måneder siden flyttet jeg fra byen jeg bodde i og alle vennene mine, flyttet til min far. Det begynner nå og bli lenge siden jeg har sett noen av dem face to face. Jeg merker det virkelig begynner å tære på meg. Føler jeg begynner å miste meg selv mer og mer å jeg blir stadig mer og mer deppa. Grunnen til at jeg ikke har besøkt dem så ofte som jeg kunne ønske er fordi jeg rett å slett ikke har råd og pga press og samvittighets kjøring fra min far sin side. Jeg har rota meg oppi masse problemer med økonomien og jobber med og fikse dette, så alle pengene mine går til min ubetalt gjeld.

Bor nå som nevnt hos min far og han er av den typen som mener ensomhet er bra for deg, han har selv ingen venner og virker til å stortrives med det. Han sier at folk ikke er til å stole på og at mine venner ikke har gjort noe annet enn å ødelegge meg (dette er noe han ikke vet noe om men baserer seg på egenerfaring) i hjembyen min har jeg venner jeg har hatt i nesten 10år og ingen av dem har noen gang gjort meg noe vondt.

Min far har også vært så grei å betale en relativt stor sum av gjelda mi ned og sagt til meg at jeg kan se på det som et rentefritt lån, etter mye om og men takka jeg ja til dette men det er noe jeg nå angrer kraftig på. Hver gang jeg tenker å dra på besøk til vennene mine begynner han å kjøre på samvittigheten min, sier at jeg ikke uttrykker takknemlighet når jeg låner av han bare for å bruke mine egne penger på togbilletter og diverse annet tull som han kaller det. Jeg føler dette er en herskerteknikk til tusen og det gjør meg mildt sagt forbannet. Men jeg klarer heller ikke å hoppe på det toget lengre. Jeg vil jo for faen ikke føle meg som en utakknemlig drittsekk når det ikke er sannheten.

Jobb har jeg nå i 4 måneder prøvd å finne, men siden jeg bor i en liten bygd med 7500 innbyggere så har jeg ikke hatt noe hell enda. Venner har jeg prøvd å finne og har gjort mitt beste for å sosialisere meg, men de folka jeg har kommet i kontakt med har ikke vært min type mennesker. Bygda er overpopulert med rånere og andre bil interesserte og slike gutter har jeg ingenting til felles med. Så nå har jeg gitt opp.

For hver jævla dag som går blir jeg mer å mer deppa, jeg spiser knapt (har ikke matlyst) jeg gjør knapt noe annet enn å ligge på sofaen, føler at energien min er fullstendig borte, sliter med diverse andre somatiske plager til tross for at legen min sier at jeg er i fin form. Jeg kjenner rett å slett ikke igjen meg selv og jeg hater den jeg har blitt. Tanker jeg ikke vil ha i hodet mitt har gradvis blitt sterkere å sterkere.

Driver å leter etter egen leilighet for tia og håper at dette kanskje kan lette situasjonen litt. Men det er ikke mange leiligheter ute på markedet i denne bygda eller kommunene i nærheten så det er mye ventetid før jeg finner en som passer meg.

Er det noen andre her som har vært i min situasjon? Isåfall kanskje dere har noen tips på hvordan jeg kan cope med ensomheten uten at den ødelegger meg? Føler jeg er på god vei til å bli ødelagt nå. Orker liksom ikke mer, føler meg som en fugl i bur og jeg er i ferd med å plukke ut fjærene mine.

Endret 20. april 2013 av Freakingawesome

[Surriball]

I hvilken del av landet bor du?

Har du prøvd å se på aktivitetsvenner.no? Kanskje du finner noen likesinnede i bygda likevel, eller kanskje i nabobygda?

[solglad12]

Huff forstår deg helt. Følte slik i en periode, ca 1 år hvor jeg var helt ensom og innesluttet.. Klarte ikke å gjøre noe med det, men heldigvis så kom det nye mennesker inn i livet mitt "med tiden". Det gjør det nok med din og.. Så det eneste jeg kan råde deg til er å holde tålmodigheten oppe! Evnt gå på anti depressiva piller imens, det vil holde "humøret" ditt oppe og du vil glemme litt av ensomheten din. Lykke til!!

[Dullum]

Først og fremst: Skaff en hobby! Gjerne en hvor du omgås andre mennesker. Så fort du har noen som begynner å ringe for å finne på ting er mye allerede løst.

For det andre: Spill TV-spill! Det virker kan hende barnslig el. guttete, men du vil bli forbløffet over hvor mye mer meningsfylt tid alene kan virke.

[Gjest badeand1]

[Gjest Luriel]

Rådet om antidepressiva en periode var lurt Det kan få deg opp av sofaen. Trening hjelper også på humøret slik at du får energi til å komme deg ut av huset, og melde deg på aktiviteter hvor du treffer folk. Jeg bor også i en liten by med bare 7500, og det er vanskelig å finne likesinnede og sjelevenner. Man må lære seg å godta folk som de er og omgås alle typer mennesker. Hvis ikke blir man sittende og sture ensom for seg selv.