Sommerflørt og dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men må bare få det ut et eller annet sted. Føler ikke det er et tema jeg kan ta opp med bekjente.

Sommeren for 2 år siden ble jeg godt kjent med en fyr. Han bor på andre siden av landet, men var «hjemme» den sommeren. Vi hang sammen hele sommeren og hadde det utrolig gøy. Det var også uforpliktende sex med i bildet. Mye.

På mange måter er dette drømmefyren for meg, men det sviktet på et par punkter som er svært viktig for meg, og jeg vet at jeg aldri kunne etablert et forhold til han. Jeg slo meg til ro med den tanken og lot ting bare flyte og hadde en dødsbra sommer. Vi avsluttet «forholdet» da han skulle dra tilbake, og forble gode venner etter det.

Så kom høsten og jeg møtte min nåværende samboer. En virkelig fantastisk gutt som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg elsker veldig høyt.

Så kommer problemet mitt. Jeg sliter med så utrolig dårlig samvittighet. Hver gang jeg ser bilder av denne sommerflørten eller snakker med han (vi har sporadisk kontakt gjennom felles venner) blir jeg veldig glad. Blir fylt med en slags ro. Jeg har ingen følelser av anger og jeg lurer heller ikke på «hva som kunne vært».

Får så utrolig dårlig samvittighet ovenfor min samboer at en annen mann gir meg slike lykkelige følelser. På en måte er jeg veldig glad for at den sommeren skjedde – jeg har mange lykkelige minner og det er på mange måter den beste sommeren i hele mitt liv. Ikke bare på grunn av denne mannen, men på grunn av alt jeg opplevde.

Anonym poster: ead580dc6a7df9f0145e9b4d78bc2318

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg vet hva du føler. Jeg har også hatt en slik "flørt." Jeg vet at jeg traff min ENESTE, men omstendighetene gjorde at det nok aldri kan bli oss to. Det er helt håpløst, og jeg har måttet innfinne meg med det. Jeg er helt sikker på at han også føler det samme. Men det kan aldri bli oss. Det tok lang tid for meg å akseptere det. Jeg kan fremdeles se bilder av ham, og jeg kjenner det i hjertet mitt. Men nå kjenner jeg samtidig at jeg har resignert, og følelsen jeg har, er mest preget av vemod. Dette høres kanskje ut som om det er skrevet av en veldig ung person, men både jeg og han er 40 år. Det er 6 år siden vi møttes. Det har tatt lang tid å akseptere dette. Men det kan dessverre aldri bli oss to. Nå har jeg akseptert det, og gått videre. Men sorgen vil alltid ligge i meg.

[Hulderen]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet. Det skjedde før du ble sammen med din samboer. Gode minner er bare berikende så lenge du ikke har planer om å ta opp igjen forholdet.