Er yrkesfag nedverdigende?

[AnonymBruker]

 

Det er da heller ikke fremtidsdrømmenjeg ville hatt for mine fremtidige barn. Jeg vet jo at man ikke kan velge for dem, men jeg hadde ikke ønsket dem dette... Vi er akademikere fra akademiske familier, det er klart at naturen kan spille oss ett puss, men det hadde jo vært litt rart om vi fikk barn som ikke var interessert i utdannelse. Vi får selvsagt ta det som det kommer, men yrkesvalg hadde ikke vært førstevalget om jeg hadde noe å si. 

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Er det den innstillingen du møter snekkeren, kokken, elektrikeren eller rørleggeren med? At du gir dem et inntrykk av at du mener de er mindre verd enn deg siden de valgte en praktisk rettet utdannelse?

Du vet det kan tegnes så mange fine hus at det fyller mappe på mappe, men ingen holder varmen om vinteren ved at husene er tegnet på papir og befinner seg i en katalog?

 

Det kan settes opp så mange menyer at det fyller all ledig plass på kloden, men ingen blir mette av menyene dersom ingen dyrker jorden, høster kornet, tar opp potetene, melker kyrne, slakter dyrene eller fisker fisken.

Anonymous poster hash: bc440...86c

[AnonymBruker]

 

Jeg tenkte å spørre om hvorfor, men du ga svaret i innlegget under:

 

Min fremtidsdrøm for barna mine er at de skal ha et godt liv, at de skal ha god helse, og en jobb de trives med.

Vi har helt klart ulikt syn på dette.

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

jeg vil selvsagt også alt det du nevner, men også mye mer. Det samme vil jeg for meg selv.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

jeg vil selvsagt også alt det du nevner, men også mye mer. Det samme vil jeg for meg selv.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Men hvorfor presse dine ambisjoner over på barna?

De er da ikke ansvarlige for å oppfylle dine drømmer, men sine.

 

Jeg skjønner det ikke.

Den eneste grunnen jeg kan se, er om du er mer opptatt av deres status enn av deres trivsel, men vi har vel kommet lenger enn dette i 2015?

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Er det den innstillingen du møter snekkeren, kokken, elektrikeren eller rørleggeren med? At du gir dem et inntrykk av at du mener de er mindre verd enn deg siden de valgte en praktisk rettet utdannelse?

Du vet det kan tegnes så mange fine hus at det fyller mappe på mappe, men ingen holder varmen om vinteren ved at husene er tegnet på papir og befinner seg i en katalog?

 

Det kan settes opp så mange menyer at det fyller all ledig plass på kloden, men ingen blir mette av menyene dersom ingen dyrker jorden, høster kornet, tar opp potetene, melker kyrne, slakter dyrene eller fisker fisken.

Anonymous poster hash: bc440...86c

 

Jeg har jeg da aldri sagt at yrkene ikke er viktige og nyttige, og det mener jeg absolutt ikke. Det er viktig at noen har disse yrkene, det er det jeg signaliserer når jeg møter folk i disse yrkene. Jeg sa bare at jeg ikke ønsker dette for meg selv eller mine fremtidige barn. Det sagt så vet man aldri hvilke barn man får, og naturen kan spille meg et puss og gi meg barn som er total forskjellige fra meg og min samboer. Da får vi ta det sånn det kommer.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

Men hvorfor presse dine ambisjoner over på barna?

De er da ikke ansvarlige for å oppfylle dine drømmer, men sine.

 

Jeg skjønner det ikke.

Den eneste grunnen jeg kan se, er om du er mer opptatt av deres status enn av deres trivsel, men vi har vel kommet lenger enn dette i 2015?

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

Det du ser som press ser jeg på som støtte og forventninger. Slik er jeg også oppvokst. Mine foreldre hadde klare forventninger til oss og vår skolegang. Det opplevdes ikke som et press for meg eller noen av mine fire søsken. Det å ha forventninger eller ambisjoner som du kaller det på vegne av barna sine ser jeg på som noe positivt. Jeg kommer til å støtte, hjelpe og veilede barna mine fra tidlig alder med det mål at de skal gjøre det best mulig og komme lengst mulig med sin skolegang. Man må selvsagt se an barnet og tilpasse ser deretter, det går ikke mer enn en liter i et litermål uansett så er ikke evnene der så får man si seg fornøyd der de endte opp om så det er på vgs. nivå, men det er ikke det jeg ønsker for mine barn.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[Sandie]

Jeg har både yrkesfaglig og høyere utdanning.

 

Min erfaring er at de som ser ned på yrkesfag,ofte ikke har peiling på hva slike utdanninger innebærer og tror dette er noe hvilken som helst person kan drive med.

 

Å ta høyere utdanning i Norge er noe helt annet enn i mange andre land.Høyere utdanning i Norge er åpent for alle som har klart å skaffe seg studiekompetanse.Studiekompetanse får man selv ved å ha laveste beståtte karakter i alle fag fra videregående.Du kan i praksis holde på å stryke i alle fag og likevel ha studiekompetanse.Imponerende falig bragd?Neppe.

 

Ja,det finnes utdanninger med høye poenggrenser og krav til minimumskarakter i enkelte fag fra vgs.Men det finnes svært mange studier som er åpne for alle også.Uansett karaktersnitt fra vgs.Og det finnes mange utdanninger med svært lav poenggrense.

 

Selvsagt finnes det mange som er faglig sterke på landets universiteter og høyskoler,men det er jo også rimelig å forvente på et slikt nivå.Det finnes tilsvarende mange som ikke er spesielt flinke også,og som aldri hadde kunnet begynne på,eller fullføre høyere utdanning om de hadde bodd i andre land.De tar et grunnfag her og der,stryker,begynner på noe annet,og ender opp i en akademisk ørkenvandring uten mål og mening.Fordi de har fått vite at høyere utdanning er det eneste som er status,og at yrkesfag er under deres verdighet og intellektuelle nivå.

 

Dette bør de som snakker nedlatende om yrkesfag ha i tankene før de uttaler seg.

[AnonymBruker]

 

Det du ser som press ser jeg på som støtte og forventninger. Slik er jeg også oppvokst. Mine foreldre hadde klare forventninger til oss og vår skolegang. Det opplevdes ikke som et press for meg eller noen av mine fire søsken. Det å ha forventninger eller ambisjoner som du kaller det på vegne av barna sine ser jeg på som noe positivt. Jeg kommer til å støtte, hjelpe og veilede barna mine fra tidlig alder med det mål at de skal gjøre det best mulig og komme lengst mulig med sin skolegang. Man må selvsagt se an barnet og tilpasse ser deretter, det går ikke mer enn en liter i et litermål uansett så er ikke evnene der så får man si seg fornøyd der de endte opp om så det er på vgs. nivå, men det er ikke det jeg ønsker for mine barn.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Jeg har også støttet, hjulpet, veiledet mine barn i alle år, med det mål om at de skal nå sine drømmer.

Det var også derfor jeg anbefalte påbygg, slik at de hadde muligheten til å gå videre ved en senere anledning dersom de ønsket det, noe de selv så fornuften i, selv om begge var skolelei etter 2.året.

 

Men valget var deres!  De skal leve sine liv, ikke det livet jeg ønsker at de skal leve.

(Og begge har valgt å gå videre, på eget initiativ, og jeg hjelper så godt jeg kan fremdeles, selv om de er voksne nå)

 

Men ulikeheten i våre synspunkter ligger nok i at det stor forskjell på teori og praksis.

 

 

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Jeg har også støttet, hjulpet, veiledet mine barn i alle år, med det mål om at de skal nå sine drømmer.

Det var også derfor jeg anbefalte påbygg, slik at de hadde muligheten til å gå videre ved en senere anledning dersom de ønsket det, noe de selv så fornuften i, selv om begge var skolelei etter 2.året.

 

Men valget var deres!  De skal leve sine liv, ikke det livet jeg ønsker at de skal leve.

(Og begge har valgt å gå videre, på eget initiativ, og jeg hjelper så godt jeg kan fremdeles, selv om de er voksne nå)

 

Men ulikeheten i våre synspunkter ligger nok i at det stor forskjell på teori og praksis.

 

 

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

Ja men herlighet det er det da alltid, jeg har ikke sagt noe annet. Jeg sier bare at det er ikke det jeg hadde ønsket om det var opp til meg, men det er det jo ikke, det er jo deres liv, man kan ikke tvinge dem. Jeg kommer til å gjøre mitt beste for å instalere gode skolerutiner og tilrettelegge alt jeg kan for at de skal ta valget om høyere utdanning, gjør de ikke det så er det slik det er da, man kan jo ikke tvinge dem.

 

Samtidig tenker jeg det er litt naivt å si at dine barn har gjort dette på "eget intiativ." det er jo du som har oppdratt dem, du er uansett hva en stor påvirkningskraft i deres liv, det er ikke sikkert de hadde tatt samme valg om de var oppdratt av noen andre med andre verdier, og det er det jeg mener er kjernen her. Jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å oppdra dem på en måte som gjør at de "på eget initiativ" velger høyere utdannelse.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

Det du ser som press ser jeg på som støtte og forventninger. Slik er jeg også oppvokst. Mine foreldre hadde klare forventninger til oss og vår skolegang. Det opplevdes ikke som et press for meg eller noen av mine fire søsken. Det å ha forventninger eller ambisjoner som du kaller det på vegne av barna sine ser jeg på som noe positivt. Jeg kommer til å støtte, hjelpe og veilede barna mine fra tidlig alder med det mål at de skal gjøre det best mulig og komme lengst mulig med sin skolegang. Man må selvsagt se an barnet og tilpasse ser deretter, det går ikke mer enn en liter i et litermål uansett så er ikke evnene der så får man si seg fornøyd der de endte opp om så det er på vgs. nivå, men det er ikke det jeg ønsker for mine barn.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Du har ikke barn ennå, har du vel?

Det er den grunnholdningen du presenterer som, dersom du får barn, kan bli problemet.

Mulig du mener noe annet enn det ordene sier, men ordene "er ikke evnene der så får man si seg fornøyd der de endte opp om det så er på vgs. nivå" gjør meg trist på dine potensielle barns vegne siden oppfatningen av at de har skuffet en av sine foreldre alltid vil være der når et menneske vokser opp med opplevelsen av å aldri være skoleflink nok for sine foreldre.

 

Du er klar over at uansett hvor mye du sier at det er viktig at noen har disse yrkene, for så i neste vending å gi uttrykk for at du vil bli skuffet dersom en av disse "noen som har disse yrkene" skulle komme til å bli ditt barn.

Og så videre trekke det til at det går ikke mer enn en liter i et litersmål som et bilde på at er ikke intelligensen større så kan de ikke bli noe annet.

 

Og det tør jeg si som har flere høyere utdannelser men også den praktiske erfaringen som er påkrevet for å forstå og være ydmyk overfor fagarbeiderens, basens og byggmesterens jobb.

 

Anonymous poster hash: bc440...86c

[AnonymBruker]

 

Det er jo viktig at noen gjør disse jobbene og det er nyttig for samfunnet og alt det der, men jeg ville sett på det som et personlig nederlag om jeg ikke hadde greid å ta en utdannelse ut over gvs. nivå. Jeg hadde også blitt skuffet om mine fremtidige barn hadde valgt en slik løsning.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

 

 

 

Ja men herlighet det er det da alltid, jeg har ikke sagt noe annet. Jeg sier bare at det er ikke det jeg hadde ønsket om det var opp til meg, men det er det jo ikke, det er jo deres liv, man kan ikke tvinge dem. Jeg kommer til å gjøre mitt beste for å instalere gode skolerutiner og tilrettelegge alt jeg kan for at de skal ta valget om høyere utdanning, gjør de ikke det så er det slik det er da, man kan jo ikke tvinge dem.

 

Samtidig tenker jeg det er litt naivt å si at dine barn har gjort dette på "eget intiativ." det er jo du som har oppdratt dem, du er uansett hva en stor påvirkningskraft i deres liv, det er ikke sikkert de hadde tatt samme valg om de var oppdratt av noen andre med andre verdier, og det er det jeg mener er kjernen her. Jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å oppdra dem på en måte som gjør at de "på eget initiativ" velger høyere utdannelse.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Som du ser, siterer jeg ditt innlegg der det står at du ville blitt skuffet dersom dine barn bare ble yrkesfaglig utdannet.

 

Tror du ikke barn og ungdom fanger opp skuffelsen din, og enten gir opp, eller presser seg langt ut over evne for å få din anerkjennelse?

Er det da deres eget valg, eller noe de gjør for å tilfredsstille deg, og dine ønsker for dem?

 

Det er forskjell på: "jeg støtter og hjelper deg til å oppnå dine mål og ønsker", og "jeg hadde håpet du ville valgt annerledes, men det er jo ditt liv".

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Du har ikke barn ennå, har du vel?

Det er den grunnholdningen du presenterer som, dersom du får barn, kan bli problemet.

Mulig du mener noe annet enn det ordene sier, men ordene "er ikke evnene der så får man si seg fornøyd der de endte opp om det så er på vgs. nivå" gjør meg trist på dine potensielle barns vegne siden oppfatningen av at de har skuffet en av sine foreldre alltid vil være der når et menneske vokser opp med opplevelsen av å aldri være skoleflink nok for sine foreldre.

 

Du er klar over at uansett hvor mye du sier at det er viktig at noen har disse yrkene, for så i neste vending å gi uttrykk for at du vil bli skuffet dersom en av disse "noen som har disse yrkene" skulle komme til å bli ditt barn.

Og så videre trekke det til at det går ikke mer enn en liter i et litersmål som et bilde på at er ikke intelligensen større så kan de ikke bli noe annet.

 

Og det tør jeg si som har flere høyere utdannelser men også den praktiske erfaringen som er påkrevet for å forstå og være ydmyk overfor fagarbeiderens, basens og byggmesterens jobb.

 

Anonymous poster hash: bc440...86c

 

Nei jeg har ikke barn, men jeg kan fortelle deg at det er akkurat slik mine foreldre oppdro meg og mine søsken. Vi er takknemmelige for det i dag. Vi har fått utrolig mye støtte, forventninger, hjelp, engasjement fra våre foreldre. Dette er jeg evig takknemmelig for da det har gjort at vi er der vi er i dag.

 

Jeg står for det jeg sa. Har de evnene, men bare ikke gidder, så kommer jeg til å presse dem litt. Har de derimot ikke evnene så komemr jeg selvsagt ikke til å være skuffet over dem, da er det det det er da. Det viktigste er at du jobber hardt og gjør det beste ut av det du har.

 

 

Jeg ser ikke ned på fagarbeidernes jopbb, den er viktig og vi kan ikke være den for uten, det er ikke det det handler om.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

Som du ser, siterer jeg ditt innlegg der det står at du ville blitt skuffet dersom dine barn bare ble yrkesfaglig utdannet.

 

Tror du ikke barn og ungdom fanger opp skuffelsen din, og enten gir opp, eller presser seg langt ut over evne for å få din anerkjennelse?

Er det da deres eget valg, eller noe de gjør for å tilfredsstille deg, og dine ønsker for dem?

 

Det er forskjell på: "jeg støtter og hjelper deg til å oppnå dine mål og ønsker", og "jeg hadde håpet du ville valgt annerledes, men det er jo ditt liv".

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

Jeg ville ikke blitt skuffet om de ikke kunne bedre. Jeg forventer at de gjør sitt beste, hvis de ikke jobber hardt med skolen og derfor ikke kommer inn på/ikke greier å fullføre studiespesialisering så ville jeg blitt skuffat ja. Får jeg et barn emd utviklingshemning, lærevansker eller andre ting så kan man selvsagt ikke forvente det samme, da hadde jeg selvsagt innstilt meg på det og skrudd ned forventningene mine.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

Nei jeg har ikke barn, men jeg kan fortelle deg at det er akkurat slik mine foreldre oppdro meg og mine søsken. Vi er takknemmelige for det i dag. Vi har fått utrolig mye støtte, forventninger, hjelp, engasjement fra våre foreldre. Dette er jeg evig takknemmelig for da det har gjort at vi er der vi er i dag.

 

Jeg står for det jeg sa. Har de evnene, men bare ikke gidder, så kommer jeg til å presse dem litt. Har de derimot ikke evnene så komemr jeg selvsagt ikke til å være skuffet over dem, da er det det det er da. Det viktigste er at du jobber hardt og gjør det beste ut av det du har.

 

 

Jeg ser ikke ned på fagarbeidernes jopbb, den er viktig og vi kan ikke være den for uten, det er ikke det det handler om.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

 

 

Jeg ville ikke blitt skuffet om de ikke kunne bedre. Jeg forventer at de gjør sitt beste, hvis de ikke jobber hardt med skolen og derfor ikke kommer inn på/ikke greier å fullføre studiespesialisering så ville jeg blitt skuffat ja. Får jeg et barn emd utviklingshemning, lærevansker eller andre ting så kan man selvsagt ikke forvente det samme, da hadde jeg selvsagt innstilt meg på det og skrudd ned forventningene mine.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

 

Jeg kjenner en jente som har evnene til å bli hva hun ønsker.

Hun kunne blitt lege, diplomat, adokat, politiker, ja hva som helst.  Karakterene hennes var mer enn gode nok til at hun kan velge fra alle hyller.

Hun klarte ikke hverdagen, presset ble for stort, hun fikk sammenbrudd, og hun klarte nesten ikke fullføre vgs selv om evnene i høyeste grad var der.

Hun valgte da å gå bort i fra den akademiske retningen hun hadde sett for seg, og valgte å velge med hjertet.  Det hun falt ned på til slutt, er at hun ønsker å leve av en kunstform.  (Jeg ønsker ikke å si innen hvilken retning på grunn av gjenkjennelse)

 

Foreldrene hennes støtter henne, og om de er skuffet fordi hun ikke utnytter sitt fulle potensiale skjuler de det godt.

 

Forstår jeg deg riktig når jeg tror at du ville du blitt skuffet over denne hardtarbeidende jenta, fordi hun ikke utnytter sitt fulle potensiale?

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Jeg kjenner en jente som har evnene til å bli hva hun ønsker.

Hun kunne blitt lege, diplomat, adokat, politiker, ja hva som helst.  Karakterene hennes var mer enn gode nok til at hun kan velge fra alle hyller.

Hun klarte ikke hverdagen, presset ble for stort, hun fikk sammenbrudd, og hun klarte nesten ikke fullføre vgs selv om evnene i høyeste grad var der.

Hun valgte da å gå bort i fra den akademiske retningen hun hadde sett for seg, og valgte å velge med hjertet.  Det hun falt ned på til slutt, er at hun ønsker å leve av en kunstform.  (Jeg ønsker ikke å si innen hvilken retning på grunn av gjenkjennelse)

 

Foreldrene hennes støtter henne, og om de er skuffet fordi hun ikke utnytter sitt fulle potensiale skjuler de det godt.

 

Forstår jeg deg riktig når jeg tror at du ville du blitt skuffet over denne hardtarbeidende jenta, fordi hun ikke utnytter sitt fulle potensiale?

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

jada, alle liker å fortelle historien om "den jenta/gutten." Media propper oss fulle med "generasjon utbrendt" men i realiteten så greier flertallet av dagens ungdom seg utrolig bra. Jeg syntes heller man kan fokusere sin bekymring på de barna som ikke møter noen forventninger hjemmefra. De som har foreldre som ikke greier å gi barna sine den støtten de trenger for å greie seg på skolen. De foreldrene som ikke følger opp leksene, de barna hvor foreldrene ikke sender dem på skolen første skoledag en gang.  

 

Ja da det er synd på små flinke piker, hvis foreldrene pusher dem for mye, men jeg er ikke direkte bekymret for det.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

jada, alle liker å fortelle historien om "den jenta/gutten." Media propper oss fulle med "generasjon utbrendt" men i realiteten så greier flertallet av dagens ungdom seg utrolig bra. Jeg syntes heller man kan fokusere sin bekymring på de barna som ikke møter noen forventninger hjemmefra. De som har foreldre som ikke greier å gi barna sine den støtten de trenger for å greie seg på skolen. De foreldrene som ikke følger opp leksene, de barna hvor foreldrene ikke sender dem på skolen første skoledag en gang.  

 

Ja da det er synd på små flinke piker, hvis foreldrene pusher dem for mye, men jeg er ikke direkte bekymret for det.

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Jeg forventet nesten dette svaret.  (Hun klarer seg forresten veldig godt i dag i tilfelle du lurte. Hun har en god inntekt, og lever godt med sitt valg)

 

Men jeg spør igjen:

 

La oss si at ditt barn har evner innenfor akademia, men også har like store evner praktisk og musikalsk.  Interessen går mot det praktiske.  (eks elektriker)

 

Hadde det da ikke vært like bra om barnet hadde utnyttet sine praktiske evner til det fulle, som om de hadde utnyttet sine akademiske evner?

 

 

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Jeg forventet nesten dette svaret.  (Hun klarer seg forresten veldig godt i dag i tilfelle du lurte. Hun har en god inntekt, og lever godt med sitt valg)

 

Men jeg spør igjen:

 

La oss si at ditt barn har evner innenfor akademia, men også har like store evner praktisk og musikalsk.  Interessen går mot det praktiske.  (eks elektriker)

 

Hadde det da ikke vært like bra om barnet hadde utnyttet sine praktiske evner til det fulle, som om de hadde utnyttet sine akademiske evner?

 

 

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

Da hadde jeg blitt skuffet hvis de valgt bort en utdannelse til fordel for kreativitet ja. Slik er det.  Det er kjempefint å være både musikalsk og kreativ. Det betyr ikke at det er greit å droppe ut av vsg og "satse på musikken." 

 

Hadde han/hun hatt praktiske evner ville jeg anbefalt ingeniør, jeg ville blitt skuffet om barnet/ungdommen gikk ut med femmere og seksere i mattematiske fag (hatt evnene) og så valgt elektriker fremfor elektroingeniør ja...

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

Da hadde jeg blitt skuffet hvis de valgt bort en utdannelse til fordel for kreativitet ja. Slik er det.  Det er kjempefint å være både musikalsk og kreativ. Det betyr ikke at det er greit å droppe ut av vsg og "satse på musikken." 

 

Hadde han/hun hatt praktiske evner ville jeg anbefalt ingeniør, jeg ville blitt skuffet om barnet/ungdommen gikk ut med femmere og seksere i mattematiske fag (hatt evnene) og så valgt elektriker fremfor elektroingeniør ja...

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Jeg skrev ingenting om å droppe ut av vgs, og jeg skrev at barnet valgte praktisk (eks elektriker).

Men uansett bekreftet du mine antakelser om at interesser betyr minimalt i dine øyne, og at det kun er akademia og/eller statusyrker som er godkjent i dine øyne dersom et barn har evner i ulike retninger.

 

Der er vi fundamentalt ulike. 

 

 

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Jeg skrev ingenting om å droppe ut av vgs, og jeg skrev at barnet valgte praktisk (eks elektriker).

Men uansett bekreftet du mine antakelser om at interesser betyr minimalt i dine øyne, og at det kun er akademia og/eller statusyrker som er godkjent i dine øyne dersom et barn har evner i ulike retninger.

 

Der er vi fundamentalt ulike. 

 

 

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

interesser er jo kjempefint, men det betyr ikke at man 100% skal la seg styre av dem. Jeg liker å tegne, det betyr ikke at man derfor skal kaste alt av fornuft og begynne på tegning form og farge. Jeg valgte ikke min utdannelse på bakgrunn av spørsmålet "hva liker jeg aller best å gjøre i hele verden?" Man må også være litt realist i det hele og det kommer jeg til å si til mine barn også. "interesser er bare en av mange faktorer når man velger utdannelse. Status bryr meg 0, jeg har ikke noe statusyrke selv, det er ikke det det handler om.

 

 

Vi er nok fundamentalt ulike

Anonymous poster hash: 16342...7e0

[AnonymBruker]

 

interesser er jo kjempefint, men det betyr ikke at man 100% skal la seg styre av dem. Jeg liker å tegne, det betyr ikke at man derfor skal kaste alt av fornuft og begynne på tegning form og farge. Jeg valgte ikke min utdannelse på bakgrunn av spørsmålet "hva liker jeg aller best å gjøre i hele verden?" Man må også være litt realist i det hele og det kommer jeg til å si til mine barn også. "interesser er bare en av mange faktorer når man velger utdannelse. Status bryr meg 0, jeg har ikke noe statusyrke selv, det er ikke det det handler om.

 

 

Vi er nok fundamentalt ulike

Anonymous poster hash: 16342...7e0

 

Ja, vi er det.

 

Da min sønn hadde null interesse av teoretiske fag til tross for gode karakterer, men hadde en sterk praktisk interesse (og evner den veien), støttet jeg han i at han burde velge den praktiske linjen.

Men som sagt, oppfordret ham til å ta påbygg for studiekompetanse dersom han skulle ønske å gå videre ved et senere tidspunkt.  (noe han også gjorde)

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

[AnonymBruker]

 

Ja, vi er det.

 

Da min sønn hadde null interesse av teoretiske fag til tross for gode karakterer, men hadde en sterk praktisk interesse (og evner den veien), støttet jeg han i at han burde velge den praktiske linjen.

Men som sagt, oppfordret ham til å ta påbygg for studiekompetanse dersom han skulle ønske å gå videre ved et senere tidspunkt.  (noe han også gjorde)

Anonymous poster hash: bb7fe...48a

 

Vi har nok litt forskjellig synspunkt på det ja, jeg ville ikke oppfordret til det.

Anonymous poster hash: 16342...7e0