Alltid trist. Hjemlengsel, umotivert, uengasjert. Hjelp?

[AnonymBruker]

Hei! Før jeg skriver noe mer, må jeg advare dere om at dette er et negativt innlegg. Det går an å hoppe over alt som ikke står i stor skriftstørrelse, tar med det i midten også likevel. Håper noen har en tanke eller et råd å bidra med, for nå trenger jeg det veldig.

Jeg er ei jente på 23 år. Når jeg våkner om morgenen blir jeg gjerne liggende litt til i senga, fordi jeg ikke ser noen grunn til å stå opp. Livet kjennes helt meningsløst, og nesten hver dag har jeg så vondt inni meg at det føles som jeg skal sprekke eller implodere. Da kan jeg gråte i flere timer. Resten av dagen er jeg litt trist, men føler ikke sånn voldsomt mye. Sånn har jeg vel hatt det i omtrent et halvt år nå. Jeg har på en måte mistet gnisten.

Dette er så rart, for jeg var sikker på at jeg var ferdig med de verste nedturene nå. Det var ikke så bra for meg å bo hjemme, med mildt sagt turbulente familieforhold. På studiestedet har jeg bygget opp et eget liv, gått vekk fra usunne måter å takle problemer på, blitt mer åpen mot venner, blitt tryggere på meg selv, blitt glad i trening - i det hele tatt utviklet meg positivt. Men nå kjenner jeg at denne store byen jeg bor i og dette livet som jeg over tre år har bygget opp, det er ikke "meg". Jeg savner skog og natur, venninnene hjemme, og å være engasjert. Engasjement har på en måte alltid vært mitt "varemerke", nå er jeg bare trist og sliten. Studiemetoden her passer meg ikke lenger, jeg er ikke motivert nok til å orke all den selvstendige lesingen av fag jeg ikke interesserer meg for lenger. Jeg lengter til hjemstedet mitt, og vurderer å flytte dit igjen til sommeren. Det er som om byen kveler meg.

De siste fire månedene har jeg også blitt litt kjent med en gutt/mann fra hjemstedet mitt. Det lille vi hadde på gang er over nå - kanskje. Han er hvertfall usikker. Jeg har lyst til å si til ham at han har blitt kjent med meg i mitt livs verste periode, at han bare har sett glimt av den jeg vanligvis er. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Det hadde kanskje vært best å glemme ham. Samtidig kan jeg ikke det før jeg vet sikkert. Det har ført til at de siste som har 'prøvd seg' på meg har blitt møtt av en tårestrøm. De har prøvd å trøste meg, men jeg har bare avvist dem, grått videre for meg selv. Kjenner jeg vil ha og trenger nærhet. Det frister å dra og ha uforpliktende sex med en eller annen, bare for å for en kort stund glemme alt annet. Det skjer jo ikke, jeg er prippen til tusen. Samtidig er det bare han ene jeg vil ha. Vet ikke om jeg egentlig er forelsket engang, jeg er jo ikke glad. Men det har føltes helt feil når andre har kysset meg. Så jeg venter. Gråter, fordi jeg er sikker på at han til slutt vil si til meg at han ikke vil bli mer kjent med meg, men de få gangene jeg føler glede er det fordi han har sendt meg melding.

Jeg trenger altså råd.

- Bør jeg flytte mot hjemsted og skog, familie, gamle venninner og trygghet?

- Hvordan kan jeg begynne å bry meg om livet igjen? Hvordan kan jeg vekke engasjementet og få energi?

- Og hvordan kan jeg bli følelsesmessig ferdig med "drømmemannen", som mest sannsynlig ikke vil ha meg uansett?

Akkurat nå kunne jeg ønske jeg aldri hadde blitt født.

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen din og forklar følelsene dine.

Anonym poster: 829e3b62e33c384e387fbbd661f710eb

[AnonymBruker]

Tror også du bør gå til lege, uten at jeg skal diagnostisere deg med noe, så virker du til å være deprimert.. Håper du får hjelp til å sortere tankene dine! Klem

Anonym poster: 53b1edac141e0ef59c367ab2ea81f707

[AnonymBruker]

Høyskoler og universiteter har vanligvis en psykolog/sosionomtjeneste som du sikkert gjør lurt i å oppsøke.

Anonym poster: 8faeeaf8db19359b93de52ef0cb398e1

[AnonymBruker]

Ts her, tusen takk for svar!

Var litt redd for det svaret, at jeg bør oppsøke hjelp. Synes det er veldig vanskelig å si sånt som dette høyt. På en måte er det lettere å sitte alene med tårene, gjerne skrive, her eller i dagbok, om hvordan alt føles. Tviler ikke på at det å oppsøke hjelp er et godt råd. Tviler bare på om jeg klarer det. Det virker så nakent, så altfor personlig til å si høyt. Jeg synes det er flaut, livet mitt er jo så bra, det er jeg som er feilen.

Også er det jo det med venteliste hos studentsamskipnadens psykososiale helsetjeneste. Og legetime koster penger, noe jeg har lite av. Vil ikke at noen av vennene mine skal finne ut at jeg er så lei meg heller. Jeg orker ikke at noen skal bry seg. Alle er travle med studier osv., og jeg har ikke lyst til å være en byrde. Likevel er det kanskje aller mest egoistisk, det er ikke noe gøy å vise så svake sider av seg selv. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en verre situasjon enn å sitte og fortelle en person om disse følelsene. Det er det absolutt verste jeg kan tenke meg. Jeg vrir meg innvendig av å skrive dette, og tanken på å si det, er bare helt ... forferdelig.

Ser ut som jeg ber om råd, men nekter å følge de jeg får. Sorry. Er ikke helt sånn. Er bare en veldig stor barriere for meg å søke hjelp.

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179

[tratrins]

Jeg er enig i hva de andre sier her, at du burde søke hjelp!

Og når det gjelder at det føles veldig nakent og sårt å måtte snakke med dette med fremmede (lege) og/eller kjente, så skjønner jeg det veldig godt! Men! Om du faktisk tar mot til deg, og prøver å strekke deg etter litt hjelp fra de rundt deg, så regner jeg med at du vil bli mottatt med støtte og vennlighet. Det første skrittet er alltid vanskeligst, og det er ikke å kimse av at man må til en viss grad blottlegge seg, men det er det som må til. Det er ikke meningen at du skal gå rundt og ha det så vanskelig alene

Og ikke for å undergrave problemet ditt, for jeg vet hvor jævlig det er å ha det slik, men depresjoner er veldig utbredt i dagens samfunn, og du er nok ikke den første personen legen din møter som har det på mye av de samme måtene som du beskriver. Han vet hva som må gjøres

[AnonymBruker]

Det har muligens endret seg, men da jeg studerte var det lang venteliste hos psykolog, men ikke hos sosionom. Det er jo ikke det samme, men det hjalp meg å ha noen å snakke med.

Anonym poster: 8faeeaf8db19359b93de52ef0cb398e1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg blir litt trist når jeg leser dette.. Kanskje fordi jeg har hatt det slik selv. Kanskje fordi du er så ung og har hele livet foran deg. Samtidig tenker jeg at det ikke er så unormalt og at det er ting du trenger å finne ut av.

Det hjelper veldig å ha noen å prate med.

For min del hjalp det å finne "mening". Å ha noe jeg tror på. Noe jeg ser frem mot og som jeg jobber mot. Dvs. at man har litt drømmer og kanskje et mål i livet.

Du står jo foran et veiskille her. Husk at av og til er det slik at det man ønsker ligger rett foran øynene på en, bare at man ser det ikke før man lærer seg å verdsette det man har jobbet for.

Håper dette ga noen mening, så håper jeg alt ordner seg for deg :-).

-

Mann 33

Anonym poster: bf7a0495fde1a70cef3dd5121f0f37fb

[AnonymBruker]

Jeg blir helt overveldet, hadde egentlig ikke regnet med å få noen respons her i det hele tatt. Tusen, tusen takk!

Tror nok du har et poeng med at det å blottlegge seg kanskje må til, Tratrins. Det er bare det, at det er jo ganske vanlig å være nedstemt sånn på vinteren og sånn, nesten alle sier de er det. Kanskje jeg bare er spesielt negativ og sutrete, som synes alt er så tungt. Tenker vel egentlig at det beste hadde vært om jeg klarte å ordne opp selv, for da slipper jeg å få noe jeg ikke fortjener.

Likevel slo jeg faktisk nummeret til psykososial tjeneste hos studentsamskipnaden. Ser jo at dere har et poeng. Torde ikke å ringe, men det var nesten. Kanskje jeg gjør det på mandag.

Det du skriver gir absolutt mening, Mann 33. Det er bare at jeg ikke har noe mål, jeg er ikke engang særlig engasjert i saker jeg virkelig brant for før. Den 'flammen' har bare sluknet. Jeg vet ikke hvordan den kan tennes igjen. Jeg er så sliten. Hva gjorde du for å finne en "mening"? Forresten morsomt at du skriver jeg er ung. En annen har sagt det samme til meg, og da, som nå, måtte jeg si at jeg føler meg ikke ung i det hele tatt. Jeg burde ha kommet så mye lenger i livet. Samtidig er det sant at jeg har lenge igjen. Haha, blir egentlig enda tristere av den tanken.

Det er så sant at det man ønsker ofte ligger rett foran en. Kanskje jeg må se bedre etter. Jeg er veldig redd for å forlate et fint liv her i studiebyen, og kanskje lengte tilbake når jeg har flyttet mot hjemstedet mitt igjen. Det er tross alt jeg, og verken byen eller livet mitt, som er trist. Samtidig lengter jeg jo faktisk hjem. Ganske vanskelig valg, faktisk!

Oj, svarer visst med et langt brev her, jeg! Sorry, og igjen, tusen takk for svar.

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179

[Gjest Gjest]

Dette "fenomenet" du opplever kalles å bli voksen. Etterhvert som man blir eldre og finner ut hvordan ting er og henger sammen, så begynner man å stille spørsmål rundt hvordan man selv er/har vært og vil bli.

Noen opplever denne perioden av livet med selvransakelse som vanskelig, men man er ikke nødvendigvis deprimert i ordets rette forstand.

Noen flytter hjem, noen skifter klesstil, venner, gjør ting de aldri har gjort før, reiser osv osv. Du må selv bestemme deg for hvilken person du skal være nå som du er i grenselandet mellom ungdom og voksen.

Tenk selv! og gjør det som føles riktig for deg

[AnonymBruker]

Dette "fenomenet" du opplever kalles å bli voksen. Etterhvert som man blir eldre og finner ut hvordan ting er og henger sammen, så begynner man å stille spørsmål rundt hvordan man selv er/har vært og vil bli.

Noen opplever denne perioden av livet med selvransakelse som vanskelig, men man er ikke nødvendigvis deprimert i ordets rette forstand.

Noen flytter hjem, noen skifter klesstil, venner, gjør ting de aldri har gjort før, reiser osv osv. Du må selv bestemme deg for hvilken person du skal være nå som du er i grenselandet mellom ungdom og voksen.

Tenk selv! og gjør det som føles riktig for deg

Takk for svar. Jeg håper du har rett. Selv om jeg må påpeke at jeg en stund har vært ganske voksen og moden for alderen (den setningen ser like barnslig og påståelig ut hver gang!), så tror jeg jo at man alltid utvikler seg og samtidig lærer seg selv bedre å kjenne. På mange måter tror jeg tiden som student i denne byen har vært en verdifull periode som jeg har vokst mye på. Det at jeg ønsker å flytte mot hjemlige trakter (absolutt ikke hjem, forresten! Kun til samme fylke) kan begrunnes med at jeg føler meg ferdig med studentlivet/bylivet, og vil ta sertifikat, bli fort ferdig med utdanning og komme ut i jobb så fort som mulig. Jeg savner skogen, katten og bikkja, vennene der og alt det kjente. Det er der jeg hører til.

Men så er det denne følelsen av at jeg aldri kan bli glad. Det at jeg ikke er engasjert lenger, at jeg ikke blir med på verken jentekveld, kafé eller fest. At jeg stadig dropper forelesninger fordi jeg ikke orker å gå ut. At ikke en gang trening gir meg godfølelsen lenger. At jeg gråter så mye, til og med på skolen, og går rundt med denne følelsen av at jeg kunne ønske jeg slapp alt sammen ... Tenk om det er dette, at jeg er lei av alt, som også gjør at jeg er lei av byen jeg bor i og lengter hjem! Hva om jeg flytter fra alt sammen, og så innser at det var feil, at jeg er like trist der jeg da bor ... Hvis jeg bare kunne bli gladere først og så velge veien videre! Det hadde vært så mye lettere!

Alle som har svart har hjulpet. Tusen takk. Jeg må finne ut hva dette er for noe, hvor store problemene egentlig er og hva jeg skal gjøre for å løse dem. Forslag til ting jeg kan gjøre for å få tilbake humør og engasjement er forresten fortsatt hjertelig velkommen!

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179

[tratrins]

Dette "fenomenet" du opplever kalles å bli voksen. Etterhvert som man blir eldre og finner ut hvordan ting er og henger sammen, så begynner man å stille spørsmål rundt hvordan man selv er/har vært og vil bli.

Noen opplever denne perioden av livet med selvransakelse som vanskelig, men man er ikke nødvendigvis deprimert i ordets rette forstand.

Noen flytter hjem, noen skifter klesstil, venner, gjør ting de aldri har gjort før, reiser osv osv. Du må selv bestemme deg for hvilken person du skal være nå som du er i grenselandet mellom ungdom og voksen.

Tenk selv! og gjør det som føles riktig for deg

Jeg ville vært forsiktig med å redusere problemet TS beskriver til et "fenomen". Selvfølgelig kan man oppleve slike følelser som det å ikke helt "finne seg selv" og sin rolle i en ny by og tilværelse. Det jeg heller er bekymret for er at TS beskriver at hun gråter mye, har mistet gleden i ting hun syntes var gøy før, og at hun ellers føler seg avstumpet.

"Depresjon blir definert ut i fra fire hovedsymptomer: humør – eller stemningssymptomer, som inkluderer nedstemthet; motivasjonssymptomer, hvor det i hovedsak er vanskelig å ta valg eller initiativ; kognitive symptomer, som følelse av håpløshet og pessimisme; og fysiologiske symptomer, som for eksempel vektnedgang og tap av appetitt (DSM-IV, 2000)"

Tror nok du har et poeng med at det å blottlegge seg kanskje må til, Tratrins. Det er bare det, at det er jo ganske vanlig å være nedstemt sånn på vinteren og sånn, nesten alle sier de er det. Kanskje jeg bare er spesielt negativ og sutrete, som synes alt er så tungt. Tenker vel egentlig at det beste hadde vært om jeg klarte å ordne opp selv, for da slipper jeg å få noe jeg ikke fortjener.

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179

Ja, du har rett i det, TS, at mange føler seg nedstemt på vinterhalvåret, men det er bare en brøkdel av hva du beskriver her. Jeg opplever selv at humøret ikke er på topp om vinteren når det er mørkt hele tiden, men jeg sitter ikke og gråter, jeg går fortsatt ut med venner og synes det er gøy, jeg er fortsatt engasjert i aktiviteter, OG jeg vet at ting kommer til å bli litt bedre når solen popper opp igjen. Ikke la deg selv tenke at du ikke fortjener hjelp mot dette, for det gjør du. Ingen fortjener å sitte og ha det sånn som du beskriver, og i hvert fall ikke når man vet at det finnes hjelp rett rundt hjørnet!

Det enkleste og beste hadde nok vært at man hadde klart å ordne opp i dette selv, men når man først har kommet inn i en sånn negativ spiral, så er det veldig vanskelig å forandre sin tankegang på egenhånd. Dessverre.

Kjempebra at du har kommet godt på vei til å ta det første skrittet! Nå er det bare til å fullføre det helt ut! Det kan til og med hende at om du får noen til å lytte til bekymringene dine (behøver ikke å være psykolog, det kan hende en sykepleier, eller, som nevnt tidligere, en sosionom) kan hjelpe deg til å komme litt mer på vei i forhold til disse valgene du står ovenfor.

Masse lykke til!

Og husk: du fortjener å være lykkelig!

[tratrins]

Og jo! En ting til! Prøv å ta vitamin B-tilskudd! Det kan hjelpe mot depressive symptomer (men fikser det ikke nødvendigvis da, bare kan hjelpe til)!

[AnonymBruker]

Går du på p-piller? Det gjorde sitt med psyken min iallefall, aldri vært så langt nede noen gang.

Anonym poster: 7102d6e53f1ed890f5a013ccd33e6bf6

[nini95]

Jeg hadde det på akkurat samme måte for 2 år siden. Jeg gikk til fastlegen min, som sa jeg var deprimert og skrev ut piller til meg. Ble også henvist til psykolog. Ble bare verre og verre etter dette, og hele livet mitt handlet til slutt om sykdom. Etter mye tenking bestemte jeg meg for at jeg ville bort fra sykdommen, og heller finne ting jeg visste ville gjøre meg glad! Jeg sluttet på studiene mine, siden jeg mener helse kommer før studie. Og så flyttet jeg hjem til moren min. Så satt jeg fokuset på å finne noe som virkelig ville hjelpe meg. Etter mye tenkning, fant jeg ut at en hund ville hjelpe meg. Jeg skaffet meg da en hund, og etter 2 måneder følte jeg meg så utrolig mye bedre, og nå vil jeg si at jeg er helt normal igjen. Har såklart fortsatt dårlige dager, men det er vel noe alle har? Mener såklart ikke at en hund nødvendigvis vil hjelpe i ditt tilfelle, men mitt råd til deg er å bare fukusere på hva som er best for deg, og hva som kan gjøre deg glad på daglig basis. Og ikke komme inn i den onde sirkelen med leger og psykologer hvor alt handler om sykdom, jo mer du fokuserer på det, jo dårligere blir du. Dette er hvertfall min erfaring.

[AnonymBruker]

Studerer du noe du faktisk vil eller fordi det er "fornuftig"? Jeg gjorde helomvending fordi jeg innså at jeg studerte fornuftsmessig og egentlig hadde null interesse for det, og har aldri hatt det bedre =)

Anonym poster: 7102d6e53f1ed890f5a013ccd33e6bf6

[AnonymBruker]

Trener du? Det utløser endorfiner, og gjør ihvertfall meg utrolig glad. Ser lysere på livet med en gang.

Ellers ville jeg gått til fastlegen. Har selv gått til psykolog, og det hjalp meg mye.

Anonym poster: 14f791c012634e7ef61870502b0d4477

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på akkurat samme måte for 2 år siden. Jeg gikk til fastlegen min, som sa jeg var deprimert og skrev ut piller til meg. Ble også henvist til psykolog. Ble bare verre og verre etter dette, og hele livet mitt handlet til slutt om sykdom. Etter mye tenking bestemte jeg meg for at jeg ville bort fra sykdommen, og heller finne ting jeg visste ville gjøre meg glad! Jeg sluttet på studiene mine, siden jeg mener helse kommer før studie. Og så flyttet jeg hjem til moren min. Så satt jeg fokuset på å finne noe som virkelig ville hjelpe meg. Etter mye tenkning, fant jeg ut at en hund ville hjelpe meg. Jeg skaffet meg da en hund, og etter 2 måneder følte jeg meg så utrolig mye bedre, og nå vil jeg si at jeg er helt normal igjen. Har såklart fortsatt dårlige dager, men det er vel noe alle har? Mener såklart ikke at en hund nødvendigvis vil hjelpe i ditt tilfelle, men mitt råd til deg er å bare fukusere på hva som er best for deg, og hva som kan gjøre deg glad på daglig basis. Og ikke komme inn i den onde sirkelen med leger og psykologer hvor alt handler om sykdom, jo mer du fokuserer på det, jo dårligere blir du. Dette er hvertfall min erfaring.

Man skal være forsiktig med å projisere egne negative erfaringer med helsevesenet over på andre. Mange får god hjelp av lege og psykolog, og jeg tror ts trenger hjelp av nettopp profesjonelle. Det ts skriver om sine følelser er ihvertfall veldig gjenkjennelig fra mitt eget liv.

Anonym poster: a5bde5ded067578f11fd1e834256d1de

[AnonymBruker]

Man skal være forsiktig med å projisere egne negative erfaringer med helsevesenet over på andre. Mange får god hjelp av lege og psykolog, og jeg tror ts trenger hjelp av nettopp profesjonelle. Det ts skriver om sine følelser er ihvertfall veldig gjenkjennelig fra mitt eget liv.

Anonym poster: a5bde5ded067578f11fd1e834256d1de

Forstår hva du mener med det, men syntes også det er skummelt og tro at en psykolog og antideprissiva fikser alt. Og realiteten er jo at MANGE psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger. Og mange kommer seg heller ikke ut av det, når hele livet dems handler om psykologer, leger, innleggelser og undersøkelser. Jeg kjenner også andre som gikk til psykologer i flere år, uten noe nytte. Og i det de sluttet å fokusere på skydom, og startet fukusere på seg selv, og hva som ville hjelpe akkurat for de, så hjalp det veldig. Man blir jo ofte deprimert fordi man mangler gleder i livet sitt, kanskje har det tøft hjemme, eller andre steder, da mener jeg det man trenger å gjøre er å finne nye gleder for seg selv, tviler på at du finner den gleden av å sitte hos en psykolog å rakke opp i alt som er vondt. Men såklart, folk er forskjellige, det som hjalp for meg hjelper nødvendigvis ikke for TS.

Anonym poster: 6fd6488e8293a3943f4e981cafa48fa9

[AnonymBruker]

Igjen må jeg bare begynne innlegget med å takke! Er veldig takknemlig for alle svarene her.

Tratrins, jeg setter så pris på svarene dine, skal absolutt prøve å få i meg mer b-vitaminer, og tar til meg det andre, som kanskje er litt "dypere" løsninger. Jeg synes det er litt rart å plutselig få en slags "hjemlengsel" etter å ha bodd i studiebyen i snart tre år. På en måte har jeg funnet min plass, og har/hadde et aktivt liv med venner og masse som skjer/skjedde. Det er bare at jeg ikke har lyst til å være med mer.

Faktisk trodde jeg at det var sånn som dette de fleste mener når de sier de er nedstemte på vinteren! Litt aha-opplevelse å lese at det kanskje ikke er helt sånn mange mener. Lurte på om det virkelig er meninga at man skal ha det sånn. Det er sant at det er vanskelig å komme seg ut av de negative tankemønstrene alene. Jeg har nok vært trist lenge om gangen før også, men stort sett har det vært lettere enn nå å "reise seg" igjen. Jeg er vel egentlig ganske redd for å faktisk snakke med noen, og si disse personlige tingene - når kanskje ikke det heller hjelper. For det hjelper jo sikkert ikke helt av seg selv, jeg må vel jobbe mer for det også. Er redd jeg ikke har det som skal til, og at ubehagelig deling vil være forgjeves. Men det kan hende det er verdt et forsøk. Takk!

Anonym bruker: Har hørt akkurat det om p-piller, så nei, tør ikke å utfordre skjebnen der Fint du skriver det, kan være andre som leser som får et godt tips der!

Nini95: Så bra at du kom deg videre! Jeg tror du har et poeng. Det som er nå, er at jeg prøver, og jeg kan klare å holde meg oppe en dag, se små gleder, gjøre positive ting som pleide å gjøre meg glad osv. Men det er på en måte ikke noen vits, for disse tingene funker ikke lenger. Jeg er så sliten, og plutselig bare faller alt fra hverandre, samtidig som det er krav fra alle retninger og jeg ikke strekker til. Det du sier om at helse er viktigere enn studier er sant, og jeg har vurdert å ta en pause, jobbe i stedet. Samtidig så vil jeg bli ferdig, jeg har ikke tid til å sette livet på pause nå. Skal uansett ta med meg det du skriver i tankene. Uansett hvilken løsning man går for er det nok viktig å ikke bare fokusere på det som er trist og leit.

Anonym bruker 2: Du treffer nok noe der. Jeg studerer noe jeg interesserte meg for, men planen om å ta master i det er nok ikke helt min. Bare tanken tar fra meg alt mot. Jeg vet ikke om det skyldes at jeg er redd for å ikke klare det eller om jeg har rett når jeg tror at jeg rett og slett ikke er en så akademisk person. Jeg er egentlig ikke interessert i studiet lenger, men er ikke interessert i noe annet heller. Faktisk tror jeg det er litt viktig for meg at studiet er noenlunde fornuftig også, jeg trenger å ha tro på at jeg faktisk får jobb når jeg er ferdig, hvis ikke hadde jeg gitt opp for lenge siden. Tror du peker på noe viktig uansett, det er jo mye lettere å sette seg med pensum om man synes det er litt spennende iblant!

Anonym bruker 3: Trening er en av de tingene som pleide å gjøre meg glad, og selv om jeg trener mindre nå enn før, er det fortsatt det som bidrar mest til å holde meg fungerende (så lenge det ikke tar overhånd). Kom netttopp fra trening nå, var egentlig det jeg sto opp for i dag. Det gjør mer for humøret enn å lese pensum, men i det siste har jeg hatt en tendens til å føle jeg ikke kan gå ut fordi jeg føler meg så dritt at jeg ikke vil bli sett av noen. Må nok jobbe litt med å opprettholde treningsvanene framover ..

Ah, jeg vet ikke, jeg. Det er så lett å sitte her og skrive, tenke at bare jeg gjør ditt og datt, så kommer alt til å ordne seg. Selv om jeg skjønner at ting kan bli bra, så er det noe i meg som slett ikke tror på det, noe som ikke vil føle glede eller gjøre de tingene som må til. Når jeg tenker tilbake har det egentlig vært flere perioder som dette fra sekstenårsalderen. Jeg er bare lei av alt sammen, lei av å prøve. Håpløs situasjon, går ikke akkurat an å gi opp heller. Føler livet er noe jeg bare må holde ut. Tenk å være så utakknemlig!!!

Anonym poster: ae0f911ebf34a90e7c909c9731692179