En (lang) historie om hvordan mat og trening kan bli altoppslukende

[AnonymBruker]

Jeg tenkte og lage en tråd for å fortelle min historie, egentlig bare fordi jeg har lyst å skrive det ned for min egen del, men også fordi jeg føler at det er noe alle burde tenke over før de hiver seg ut i slankeverden kun for og miste "et par" kilo.

Jeg har respekt for at noen er farlig overvektig og av nødvendighet må gå ned i vekt, det er ikke dette jeg sikter til. Jeg tenker på de som bare vil ned et par buksestørrelser, synes låra er for feite, magen for lite stram osv, men som har en helt normal vekt egentlig! Hadde jeg visst hva jeg kastet meg ut i når jeg selv tenkte at "nå skal jeg jaggu få av meg 2-3 kg!" så ville jeg snudd i døra. Selv om det finnes masser av folk som takler slanking helt fint, men mange gjør ikke det..

Jeg endte opp i et mat -og treningskaos i flere år! Det begynte med at jeg tenkte på mat HELE tiden, hvilket førte til at kroppen min fortere BA om mat også. Og jeg som skulle slanke meg... Jeg forstod ikke hvorfor jeg plutselig var sulten hele tiden? Vel, det hele førte til at startvekten min på 59 kg (som jo er en helt normal vekt for ei jente på 1.63!!!), økte til 62. "Krise!", tenkte jeg, og begynte og trene enda hardere og spise sunnere og mindre. Jeg ble en typisk jojo-slanker, jeg klarte og ta av noen kg, men gikk opp igjen pga mitt enorme sug etter mat (spesielt usunn mat). Det jeg nektet meg ville jeg bare ha enda sterkere.

Til slutt ble jeg faktisk ganske deprimert. Jeg tenkte bare stygge ting om meg selv hele tiden. Alle andre var jo så fine. Alle andre spiste bare 1 bit sjokolade og jeg ville ha hele plata! Skjønte ikke hva som foregikk. En dag tok det helt av da jeg var alene i huset og ikke klarte la påske-godteriet ligge. Og det var den første gangen jeg angret så kraftig etterpå, at jeg kastet det opp igjen. Det skulle jeg aldri gjort, fordi jeg klarte ikke stoppe før etter 1,5 år. Uten at noen visste, og jeg følte meg så fanget! Fikk virkelig ikke til å slutte å ønske at jeg skulle være 10 kg lettere, men samtidig kunne jeg ikke motstå alt det gode, jeg kunne løpe til butikken i regnvær og nesten storm og bruke flere hundre kroner.

Mot slutten ble det hele så sinnsykt meningsløst. Jeg ble også skremt av bivirkningene, jeg begynte og plages en del med fordøyelsen og en dag fant jeg meg hengende over doskåla og så masse blod. Jeg så plutselig hvor ufattelig skadelig og uheldig hele opplegget var, og ingen visste hva jeg drev med, så jeg hadde kun meg selv til hjelp. Det var uaktuelt å blande noen inn, jeg var for flau. Og selvom jeg ville slutte, ville jeg jo fortsatt gå ned i vekt.

To løsninger måtte til for å avslutte dette helvette, tenkte jeg. 1.Jeg måtte slutte å ha lyst til å gå ned i vekt, og fjerne fokuset på mat/trening. 2.Jeg måtte slutte og kaste opp mat, slutte å ha lyst til å overspise.

Mine første strategier var å bare fjerne alt synlig, så fikk jeg jobbe med det innvendige og usynlige senere. Jeg slettet alle bokmerker jeg hadde lagret på nettet. Alle disse var trening-og kostholds blogger, treningstips, sunne matoppskrifter o.l, og jeg NEKTET meg selv og gå inn på slike ting. Kom det opp noe som omhandlet det på en nettside klikket jeg meg ut. Jeg sluttet også og lese perfekte blogger om perfekte jenter med perfekte kropper, klær og liv. Jeg måtte slutte og forurense hjernen min.

Klisjèfylt som det høres ut -jeg gjemte vekk badevekta. Og det var gull. Fordi den veiinga var som en tvangshandling. Etter jeg var på do, etter jeg kasta opp, etter jeg hadde spist, etter jeg hadde trent, etter jeg hadde stått opp. Så dette hjalp meg veldig til å fjerne fokuset. Jeg gikk også ned på treningssenteret. Ikke for og trene, men for og melde meg ut.

Den vanskeligste men desidert mest effektive delen, var og venne meg av og spise kun sunt. Mitt "daglige kosthold" (utenom når jeg overspiste såklart) bestod jo nesten bare av proteiner! Jeg ville ikke spise karbohydrater og i hvertfall ikke fett. Men jeg måtte rett og slett bare begynne og spise helt vanlig mat igjen. Ikke noe tullemat bestilt fra iHerb som kun bestod av antistoffer og proteiner og antioksidanter! Store mengder DYR helsekost havna faktisk rett i søpla. Da snakker jeg quinoa, chiafrø, bakepro, mandelmel, sukrin osv osv, kjempesunne ting som folk med "vettet i behold" drar god nytte av, men for meg var det rett og slett ikke bra. Jeg tvang meg selv til å spise middag med familien, brødskive med leverpostei til frokost, masse frukt, knekkebrød med syltetøy og brunost til lunsj osv. Jeg skal ikke lyve og si at endringen skjedde over natta, jeg fikk overspising"anfall" på brødskiver og knekkebrød rett som det var, ville plutselig gå tilbake til kun eggehviter og kylling, men jeg visste at dette kom til og ta tid!

Jeg fant også ut at for og bytte ut tankene med mat og trening, måtte de erstattes av noe annet. Derfor oppsøkte jeg en drøm jeg hadde latt forsvinne i et par år, som egentlig var min store lidenskap. Jeg kjøpte meg egen hest. Og dette hjalp meg veldig til å bli 100% frisk! Jeg måtte bruke hjernen, tiden, kroppen og energien på HELT andre ting enn det jeg hadde gjort tidligere. Jeg hadde ansvaret for et dyr, jeg fikk drive med ridning igjen, og jeg koste meg virkelig. Jeg fikk også min normale sultfølelse tilbake, fordi etter så lang tid med overspising, underspising og oppkast blir kroppen ganske forvirra! Så nå kunne jeg plutselig komme hjem etter en dag i stallen, sulten, på SKIKKELIG mat, men jeg ble også METT og fornøyd. Og jeg følte aldeles ikke trangen til og spise mer og mer lenger. Jeg gikk til sengs for første gang uten og tenkte på hva jeg hadde spist iløpet av dagen, hva jeg skulle spise neste dag og hvordan jeg skulle trene. Det var en befrielse jeg nesten gråt fordi jeg var så glad for å hadde nådd.

Nå kan jeg si at jeg har vært 100% frisk i snart et år. Og grunnen til at jeg kom på hele dette forløpet og har fikk lyst til å skrive det ned, er på grunn av noe som skjedde her om dagen. Sjefen min gjennom flere år lurte på, litt bekymret, om noe var galt. Litt forvirret svarte jeg at nei, hva skulle det være? Nei, hun hadde bare lagt merke til at jeg det siste året hadde blitt så mye tynnere enn tidligere. Jeg ble ganske satt ut, og svarte at nei, jeg hadde da ikke det. Hun så bekymret på meg og sa at jo, både hun og ei annen på jobb hadde lagt merke til det. Jeg svarte at det var i såfall ikke bevisst eller noe jeg hadde gått inn for, jeg spiste helt normalt og trente ikke, så det måtte være noe som hadde skjedd av seg selv i såfall.

Jeg kom hjem og undret veldig over det hun hadde sagt. Jeg ble så nysgjerrig. Og for første gang på mange år følte jeg at det var helt okei å skulle veie seg. Tidligere hadde jeg hatt veldig dårlige magefølelser hver gang jeg veide meg, nå var det sånn "haha, la oss nå se om det har skjedd noe, jeg bryr meg allikevel ikke hvilket tall som står der, for jeg er så lykkelig nå." Jeg kan ærlig si at jeg ble litt sjokkert over tallet. Jeg kan ikke huske å ha veid så lite, det var under 53 kg. Men jeg hoppet av vekta, og jeg tenkte at "Javel, det er kroppen som har bestemt dette, det er ikke meg. Jeg vet at jeg ikke har gått inn for det, og jeg skal fortsette å la kroppen min bestemme sålenge jeg vet at jeg er frisk."

Jeg er bare så utrolig glad for at jeg kom ut av dette uten hjelp, for det er virkelig ikke alle som er så heldige. Og jeg håper virkelig at alle som sliter med mat -og treningsforstyrrelser der ute klarer å bryte ut av den onde sirkelen en dag. Livet har så sinnsykt mange andre ting og by på, det er virkelig ikke verdt å bruke så mye tid på noe så ubetydelig. Det er så synd at fokuset på slike ting er så stort i dagens samfunn, for det ødelegger så utrolig mange damer og jenters liv.

Anonym poster: fee280eef2465fe929358665699d005a

Anonym poster: fee280eef2465fe929358665699d005a

[AnonymBruker]

Så bra at du kom deg ut av det! Håper andre kan lære av det du skriver. Lykke til videre!

Anonym poster: dae58aec24f9fde2114349a5c31f1bed

[RedRobbin]

Et veldig flott innlegg, og gratulerer til deg som kom det ut av det Bortsett fra det du skriver om oppkast, er det som om jeg skulle skrevet det selv! Det kan fort bli for mye, det tar over tankene og daglige gjøremål.

Kjempebra jobba!

[AnonymBruker]

Takk for at du delte dette innlegget. Håper du kan inspirere andre. Så flink du har vært. :-)

Anonym poster: af7f12a287503eaa3433cf8a4cb6351a

[Gjest Chili]

Så godt å høre at du har klart å kjempe deg gjennom det helvetet med spiseforstyrrelser. Been there, done that. ALDRI igjen. Fytti. Waste of time, waste of life..

Lykke til videre med alt!

[AnonymBruker]

takk for et flott innlegg..

Jeg kjenner meg så igjen..

Jeg har det desverre sånn.... er så drita lei av å overspise på nugatti og skiver når jeg får disse "annfallene"..

Du er veldig flink som greide å komme deg ut av dette hælvete.

stå på og lykke til videre

Anonym poster: 53042028530c33a754a03dbcdf27fe7b

[Gjest Belle Gunnes]

Takk for et bra innlegg. Dette er viktig, da enormt mange unge jenter havner i en lignende situasjon, og jeg tror mange, inkludert meg, kjenner seg igjen her.