Å føle at andre synes du er kjedelig:(

[AnonymBruker]

Jeg er en snill og hyggelig person, men er dårlig på smalltalk og er ikke så sprudlende og utadvendt. Jeg skulle ønske jeg var anderledes, men sånn er det ikke

Anyway, jeg føler veldig på at andre synes jeg er en kjedelig person. At de tenker negativt om meg. På jobb f.eks har alle en veldig god tone, men jeg klarer ikke snakke med kollegaene mine om noe annet enn jobbrelaterte ting. Aner ikke hva jeg skal si liksom. Så det ender med at jeg bare sitter der, og kommer med småkommentarer her og der. Føler meg så dum!

I lunsjen i dag f.eks, så er det to bord vi sitter på. Jeg sitter ved det ene bordet og en kollega ved det andre. En venninne satte seg hos meg. Alle de andre satte seg så ved det andre bordet, det var så flaut heldigvis var venninnen min der (vi jobber sammen). Så når det var fullt ved det andre bordet, måtte jo folk sette seg hos oss. Og vi så at de så lengtende over på det andre bordet

Hvordan takler man sånt?

Anonym poster: 7f20c98bf741d12f5bc0e20f00cf678d

[Steinar40]

Tenk på noe annet.

[Dricka]

Ikke bry deg om det, ikke alle er utadvendte. Og hvorfor skulle de syntes du var kjedelig da de kunne stå for underholdningen selv? Du ødela absolutt ikke lunsjen for dem fordi du ikke hadde så mye å si.

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, vet absolutt hvordan det er. Utrolig kjip situasjon.

Vet dessverre ikke hva du kan gjøre. Er det noe annet enn jobb du kan ha til felles med dem? Ellers kan du jo alltids komme med komplimenter her og der - ikke gå over deg selv i ekstase hvert tiende minutt, men bare påpek små detaljer du synes er positive. De fleste setter stor pris på slikt.

Anonym poster: 8c587c979dc5a99849fd049dc0deb4f8

[Samaysa]

Du trenger å jobbe med din egen selvtillit og selvfølelse.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Ble kjent med ei jente på forelesning, og vi satt sammen hver uke. Så var jeg syk noen uker, og da jeg kom tilbake kom hun og satte seg ved meg igjen. Etter en stund snudde jenta foran oss seg mot oss og spurte: "Johanne, du kan jo sitte med oss?". "Johanne" pakket sakene sine og flyttet seg en rad frem. Nå var ikke dette en jente jeg ville kalt venninne.. men det føltes litt sårt der og da. Etter å ha slitt meg gjennom dette trodde jeg at jeg i en alder av 24 skulle slippe unna..

Anonym poster: 5ccc31b1c2b1848a7ecc14e0c9689f3c

[AnonymBruker]

jeg er også sånn. i lunsjen sitter alle i kantina og jeg kjenner ikke så mange og har egentlig ingen nære kolleger siden jeg jobber ganske selvstendig. men er noen få som jobber på min avdeling, de sitter sammen, og jeg føler at setter jeg meg sammen med dem så tenker de jeg er en dust siden jeg vil sitte med dem men ikke vil bidra i samtalen. flaut. så istedet gjemmer jeg meg på toalettet eller sitter ved pulten min i lunsjen. sukk

Anonym poster: b8d335529f79e77e48062868e926742b

[Gjest .-L-.]

Du starter en gøy samtale. Handler jo om å ta ansvar for seg selv. Kan ikke forvente at andre skal dra i gang gøye ting hele tiden.

Altså, noen har man ikke kjemi med, og det er ikke alltid jeg gidder å dra i gang ting selv. Da blir det som oftest stille. Med de jeg har kjemi med trenger jeg ikke å gjøre noe egentlig.

[Steinar40]

Jo mindre man tenker på det desto bedre blir det.

Det er ikke noens oppgave å underholde andre.

[Gjest god nok]

Stille og "kjedelige" personer har sin misjon de også, de får de andre til å skinne. For hvis alle skulle være like sprudlende så ville ingen være spesielle. Det høres fleipete ut men det er jo litt sannhet i det også. Før var jeg mer opptatt av de samme tankene som deg for jeg er heller ikke spesielt god på smalltalk, men jeg har mine lyse og sprudlende stunder innimellom. Med årene har jeg blitt bedre på det, og nå bryr jeg meg ikke så mye om hva andre måtte mene. La de som sprudler sprudle, jeg er meg selv og jeg har trofaste venner og andre som liker meg for den jeg er. Noen ganger snakker jeg og andre ganger ikke, kommer ofte an på dagsformen.

Det blir bedre med årene har jeg funnet ut.

[Gjest Gjest]

Jeg foreslår å snakke med tillitsvalgt om å sørge for at spiseplassen rent fysisk ikke tillater folk å stenge noen ute. For eksempel slå sammen grupper til et langt bord.

Ingen skal behøve å føle at de er utenfor gruppa og at det skal være så synlig. Man kan godt være stille av seg, men man skal ha en plass i gruppa allikevel.

[Gjest Faerunpedia]

Jeg foreslår å snakke med tillitsvalgt om å sørge for at spiseplassen rent fysisk ikke tillater folk å stenge noen ute. For eksempel slå sammen grupper til et langt bord.

Ingen skal behøve å føle at de er utenfor gruppa og at det skal være så synlig. Man kan godt være stille av seg, men man skal ha en plass i gruppa allikevel.

Jeg tviler på at dette løser ts sitt problem

[Gjest Gjest]

Jeg tviler på at dette løser ts sitt problem

Fordi? Detter er ikke kun TS sitt problem. Det er like mye et generellt arbeidsmiljøproblem. Som bør adresseres.

[Gjest Faerunpedia]

Fordi? Detter er ikke kun TS sitt problem. Det er like mye et generellt arbeidsmiljøproblem. Som bør adresseres.

Fordi å sitte i en stor gruppe hvor ingen snakker med deg ikke gjør at du føler deg noe bedre. Jeg har det litt som ts, men har blitt mye bedre etterhvert som jeg ble eldre. Men å prøve å snakke med noen i en stor gruppe er ennå verre enn i en liten. Og man føler seg ikke mer inkludert fordi folk er tvunget til å sitte på samme bord som en. Som ts også sier, man føler seg så dum når man ikke klarer å delta i samtalen. Når det er sagt synes jeg ts sine kollegaer oppfører seg umodent. Jeg har vært heldig og alltid hatt en person eller to som tok seg tid til å snakke med meg, og det hjalp mye. De stilte meg masse spørsmål og var bevisste på å dra meg inn i en samtale. Det er mye tryggere når man har et par mennesker å snakke med enn mange på en gang. Og for meg ville også det å snakke med en tillitsvalgt vært uaktuelt, det ville vært for pinlig for meg.

[AnonymBruker]

Stille og "kjedelige" personer har sin misjon de også, de får de andre til å skinne. For hvis alle skulle være like sprudlende så ville ingen være spesielle.

Great, dette var jo virkelig oppmuntrende. Så stille folk kan ikke være spesielle? Problemet er vel at man ikke alltid får fram hvem man er, ikke at man ikke kan være spesiell...

Anonym poster: 80dc0bb5d98b63ac57fdd9349e116d4a

[Gjest god nok]

Great, dette var jo virkelig oppmuntrende. Så stille folk kan ikke være spesielle? Problemet er vel at man ikke alltid får fram hvem man er, ikke at man ikke kan være spesiell...

Anonym poster: 80dc0bb5d98b63ac57fdd9349e116d4a

Selvfølgelig kan de være det :-) Skulle kanskje heller sagt " da ville ingen skille seg ut". Jeg er stille selv jeg, og sammen med meg så virker de sprudlende enda mer sprudlende enn ellers.

[miaw]

Jeg har følt mye på det du føler TS, og jeg tror nok dette er en følelse veldig mange har/ har hatt.

Men hvorfor skal du være så gøy å sprudlende da? Du sier du er en snill og god person, og det er mer enn bra nok.

Dersom du ikke har så god kjemi med alle sammen, drit i det. Hvor mye har det å si i bunn og grunn? Ingen verdens ting. Også syntes jeg at du er heldig som har ei venninne på arbeidsplassen din også. Mange har ingen.