Dere med lite kontakt med øvrig familie

[AnonymBruker]

Hvordan fungerer familielivet deres uten særlig kontakt med nærmeste familie? Blir det et savn - for dere eller barna? Hvordan er ferier og høytider?

Vi har av ulike årsaker lite kontakt med øvrig familie - besteforeldre og onkler/tanter, og opplever dette som litt trist. De viser lite interesse for å ha kontakt med barnebarna, og all kontakt er det vi som står for. Nå er vi lei, og vurderer å leve et liv hvor vi rett og slett greier oss selv. Noen tips?

Anonym poster: 1098793a799c9cd9510fb7aa7ea443be

[Gjest anonym]

Hvordan fungerer familielivet deres uten særlig kontakt med nærmeste familie? Blir det et savn - for dere eller barna? Hvordan er ferier og høytider?

Vi har av ulike årsaker lite kontakt med øvrig familie - besteforeldre og onkler/tanter, og opplever dette som litt trist. De viser lite interesse for å ha kontakt med barnebarna, og all kontakt er det vi som står for. Nå er vi lei, og vurderer å leve et liv hvor vi rett og slett greier oss selv. Noen tips?

Anonym poster: 1098793a799c9cd9510fb7aa7ea443be

Under min oppvekst "mistet" jeg kontakt med omtrent alle på min fars side. Jeg hadde kun kontakt med min fars mor, men dette var også litt i det minste laget syntes jeg.

Det har gått greit i oppveksten, men for min del som var så ung da dette skjedde, så lurte jeg ofte på om hvorfor ting ble slik som det ble. Men jeg "savnet" ikke noe spesielt på den måten, vi hadde mange i rundt oss, og ikke minst min mors store slekt. Det var liksom bare slik.

Nå de siste årene har jeg som barnebarn og tanteunge prøvd å nøste opp kontakt med fars side, men har gitt opp. Det sårer mer nå enn hva det gjorde den gangen jeg var et barn når dette utviklet seg.

Om noen viser liten (ingen) kontakt eller interesse så er de ikke verdt det, det er det jeg har lært igjennom dette! Og en har det faktisk bedre uten å tenke på dette.

[Gjest Vevila]

Har ikke sett familien på farssiden siden 7-8 årsalder, og har minimalt med kontakt med familien på morssiden. Kan ikke si at det har vært noe savn i den forstand, men synes det er koselig nå som jeg har samboer med påfølgende svigerfamilie.

[Gjest Tuva]

Et stort savn, iallfall for oss voksne. Har ikke hørt noe spes. om det fra ungene enda, men de er hoppende glad hver gang vi blir tilgodesett med et besøk. Man må lære å leve med det, og være god på å danne nettverk med venner.

[AnonymBruker]

For min del så døde alle på morssiden + stefaren min.. og har kanskje ikke så mye kontakt med farsfamilien som jeg skulle ønsket.. så det er absolutt et savn!

Føler ingen røtter i Norge lenger i det hele tatt, og vurderer egentlig å bryte opp med baby og ta med svigerforeldre til utlandet og slå oss ned der..

Anonym poster: 10bda7413d698c40b922b919bb250df3

[AnonymBruker]

Vi har lite kontakt med svigerfamilien, selv om de bor bare 10 min unna...

Jeg har forøkt å holde kontakt med de, mest på grunn av barna på 3 år og 4 mnd, men det er ikke noen interesse der i det hele tatt!

Svigerfar kommer av og til, på dager som julaften og bursdag, men gidder ikke å ha med seg gave til ungene. Og de få gangene vi har spurt om hjelp til noe, får vi nei... Selv en gang vi prøvde å få hjelp til å kjøre meg på legevakta, fordi jeg var dausjuk, og ikke hadde penger til taxi (før vi fikk barn) men han skulle lage middag snart, så vi fikk klare oss selv!

Så jeg har vel bare innsett at han ikke vil ha noe med oss å gjøre, og gidder ikke å mase mer på han. Men synes det er kjempe synd for ungene at de ikke får noe godt forhold til han...

Heldigvis har vi enn så lenge mine foreldre. de ser vi 2-3 ganger i mnd og de stiller gjerne som barnevakt ved behov.

For min egen del, døde nesten alle besteforeldrene mine før jeg ble født, og farmor som var den eneste som levde var syk, så hun fikk aldri gjort "bestemor ting" med meg, det var jeg som måtte hjelpe henne bestandig.

Har ofte følt det som ett savn, at jeg har hatt så ekstremt liten familie og var enebarn i tilegg...

Det er jo ikke stort å gjøre med, desverre. Man må bare lære seg å takle ensomheten og finne metoder for å klare seg selv....

Anonym poster: b343ec79bdd391de6509ca5a33c38ffa

[AnonymBruker]

ts her! Hvordan takler man denne ensomheten best mulig? Jeg trodde at når man fikk egen familie så gikk dette savnet bort, men savnet forsterkes faktisk. Det understreker sånn hva som mangler!

Anonym poster: 1098793a799c9cd9510fb7aa7ea443be

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst i en familie hvor det har vært trøbbel på både mor og fars side. I voksen alder, etter å ha prøvd alt, har jeg valgt å kappe alle bånd. Sitter tilbake med to sett tanter/onkler (har i utgangspunktet 12 par) og 7 av 23 søskenbarn. Har vært nær disse menneskene gjennom hele oppveksten. Hadde mine besteforeldre levd hadde jeg kuttet kontakten der også. Mye vondt, og jeg har innsett at livet er bedre uten. Jeg er ensom, men har det bra.

Anonym poster: 170b0a5f624974eb741cc05b0d198d09

[lell]

Det er et savn, men jeg tenker at det finnes faktisk folk som er helt aleina uten NOEN! Jeg har min lille familie. Men jeg er trist for mine barns vegne. De har dessverre ikke stor kontakt med hverken familie fra min side eller far sin side. Både min og farens familie er liten, og de er ikke så intr i oss.

Huff det er leit, men vi som ikke har en stor familie rundt oss må bare prøve å finne styrken og være takknemlig for det vi har!!

[AnonymBruker]

Jeg har bortimot ingen kontakt med familien. Det er ikke så mange, og det gjør vondere nå enn da jeg var barn/yngre. Jeg prøver og prøver, og får ingen respons.

Anonym poster: 7480c4ebaab419e3324014e315d6acd5

[Helene]

Vi har alltid hatt lite kontakt med nærmeste familie. Ulike årsaker og lange avstander. Jeg har alltid fokusert på å lage egne tradisjoner. Noe som passet oss og våre interesser. Når jeg sier oss, mener jeg for meg og min datter. I julen f.eks har jeg alltid ordnet skikkelig jul hjemme hos oss. Jeg er litt "julete". Flere tradisjoner i adventstiden med hjemmelaget adventskalender og faste baketing, og en julekonsert. Ting vi har gjort i fellesskap. Julaften har vært rolig, vi har sett julefilm og spist god mat. Vi har alltid kost oss. Noen ganger har vi reist bort, til utlandet i romjulen. Sett musicals og gått i teater, museum og andre ting. Men vi har gjort noe sammen, og hatt det kjempefint.

I dag har vi litt mere kontakt med familien, og min datter begynner å bli voksen. Hun uttrykker helt klart at hun liker tradisjonene jeg har lagd gjennom årene. Vi har alltid hatt stabile omgivelser og nettverk, bare at det ikke alltid var familie.

Det er litt hva dere gjør det til. Liten eller stor familie, det er bare fantasien som setter grenser.

[Gjest Tuva]

Jeg har følt det akkurat slik som TS; savnet ble sterkere etter at jeg fikk egen familie. Faktisk så følte jeg ikke noe særlig på savnet før jeg fikk barn. Det aller aller verste, er at barna ikke har flere enn oss foreldre som nære personer rundt seg... Hvor godt må det ikke være å besøke snille og gode besteforeldre, eller en tante, en gang iblant?!

Jeg trøster meg med at de iallfall har BÅDE en mamma og pappa, og at de er to søsken sammen. De kommer antagelig til å ha hverandre hele livet. Vi fokuserer dessuten på venne-nettverket, riktignok ikke så stort, men det er der. Men ser jo at f.eks. i julen, så er vennene opptatt med sine familier. Naturlig nok - det hadde vi også vært om ting lå til rette...

[AnonymBruker]

ts her! Hvordan takler man denne ensomheten best mulig? Jeg trodde at når man fikk egen familie så gikk dette savnet bort, men savnet forsterkes faktisk. Det understreker sånn hva som mangler!

Anonym poster: 1098793a799c9cd9510fb7aa7ea443be

AB#6 her

Ja det er helt klart at dette savnet blir forsterket når man får barn.

Jeg har merket det veldig godt, fordi både venner og enkelte familimedlemmer helt sluttet å besøke oss etter vi fikk barn.

Før hadde vi muligheten til å gå ut med folk, dra hjem til andre osv. Det går jo ikke lenger med 2 barn som legger seg kl 19...

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli SÅ ensom når jeg fikk barn. Tvert i mot, trodde jeg barna kunne brukes som ett middel for å bli kjent/venner med andre i samme fase, men det virker ikke sånn, selv om jeg virkelig prøver.

Så jeg har sittet mang en lørdagskveld og grått fordi jeg har følt meg helt alene, og føler at ingen vil være sammen med meg/oss lenger fordi jeg har fått barn.

Også føler jeg det er fryktelig trist for barna at de ikke får noe godt forhold til farfaren sin og alle onklene.

Men det er bare noe man må bite i seg, og face, sånn er desverre livet.

Også får man prøve å gi barna gode opplevelser og tradisjoner, og håpe søsknene får ett godt forhold som voksne, og kan ha glede av hverandre og sine familier da:)

Anonym poster: b343ec79bdd391de6509ca5a33c38ffa

[AnonymBruker]

Da faren min døde mistet vi så og si kontakt med hele farssiden.

Og når besteforeldrene mine døde på omtrent samme tid, mistet vi kontakten med mamma sin side av familien.

Har kun kontakt med en søster av mamma,.Jeg, min søster, mamma og mammas søster og hennes barn møtes noen ganger i året i feriene. Det syns jeg er koslig.

Mine eldre søsken har jeg mistet helt kontakt med, siden de er gift og har barn. Min ene svigerinne avskyr oss og min eldre søster og svoger bor på en annen kant av landet.

Savner egentlig ikke slektningene, for vi var ikke så nære, men jeg savner tiden da besteforeldrene mine levde, for da samles hele familien hos de, og det var koslig.

Nå føler jeg at familien min er så liten, at jeg egentlig kunne dratt til et annet land. Så kunne jeg dratt hjem i feriene, for det er kun da vi møtes uansett - altså mamma, søstern min, tanten min og barna hennes.

Om jeg møter en mann en gang, håper jeg han har et godt forhold til sin slekt, så om jeg får barn, så vil de få god kontakt der.

Anonym poster: e241d8b4c417c0aaa872542a0a7b09a0

[AnonymBruker]

Husk på at den verden barna blir født inn i, blir de vant til. De kan ikke savne noe de ikke har og ikke vet hva er.

Er barn vant til å vokse opp uten far eller besteforeldre eller søsken, så er det greit.

MEN når de blir eldre og ser at jevnaldrende har besteforeldre og far og søsken, så kan de merke savnet og lure på hvordan det er og sånt.

Disse barna lærer å takle dette, og livet er jo ikke ødelagt av den grunn.

Anonym poster: e241d8b4c417c0aaa872542a0a7b09a0