Nå drar han....

[Gjest Kane]

Etter å ha hatt våre oppturer og nedturer som den reneste "berg og dalbane" det siste året har ting endelig stabilisert seg og vi er på vei tilbake til "det gode liv".. Det er fint å kunne kose seg og slappe av sammen med den du er glad i når du har gått på tå hev i over et år.. Vårt samliv har aldri vært fylt av krangel i den forstand - heller av hans mistenksomhet, sårhet, usikkerhet og sjalusi - det har fulgt oss og vokst hele veien de årene vi har levd sammen for så å nå en topp som kastet oss hodestups ned i en endeløs bunn! Kampen for å komme opp igjen var hadrere enn den ville vært dersom jeg "kuttet" tvert og reddet meg selv, men jeg kjempet - og nå ser jeg ut til å ha vunnet! Vunnet tilbake det som var, er og alltid kommer til å være - mitt livs kjærlighet! Den jeg falt for og som jeg elsker..

Men så - når alt ser ut som en romantisk film i sort hvitt.. Han får "drømmejobben" - på andre siden av jorden... På cruise... Lekre strender med lekre damer.. sol og varme, spennende opplevelser...

Jeg er ikke sjalu, jeg er ikke mistenksom - jeg håper han får all den glede og erfaring han søker ved å ta denne jobben.. Men, jeg ser mørkt på å sitte hjemme alene med barn, hund og full jobb i tillegg til studiene, vennene, familien hans...

14 uker er faktisk ganske lenge å ta alt selv, av hus og hjem, barn og jobb - det krever rutine tror jeg.. Og kanskje litt pågangsmot og humør..

Noe jeg har mye av - men alikevel gruer jeg meg...

Kanskje noen av dere på KG har vært eller er i den situasjon at han/hun reiser mye og har noen praktiske råd..

Håper alt vi har klart kjempe oss igjennom også overlever denne utfordringen.. Og at vi får med nye erfaringer på veien videre...

Målet er jo å stavre seg nedover en gang på et sykehjem arm i arm , svaksynte og tunghørte i en alder av 90 år eller slik - og fortsatt være som vi er i dag.. Glade i hverandre...

[Gjest gjest1]

:o Fjorten uker alene??

Prøv elleve år, snuppa...

[Fakse]

Gode rutiner? Kikk på www.flylady.org du

[Gjest Kane]

:o Fjorten uker alene??

Prøv elleve år, snuppa...

Mulig du ikke helt tok poenget men fra å være sammen hver eneste dag i syv år til å være fra hverandre i 14 uker - vel, det er et stort sprang for meg..

Dessuten - 11 år alene er vel knapt sammenlignbart er det? Jeg mener - du er jo ikke i et forhold da....

[blåveis]

Mulig du ikke helt tok poenget    men fra å være sammen hver eneste dag i syv år til å være fra hverandre i 14 uker - vel, det er et stort sprang for meg..

forstår godt at du gruer deg!

jeg synes det er ille å være noe særlig mer enn 1 uke vekk fra min kjære, jeg.. for jeg saaavner han såååå..

men husk at nå kan du i alle fall med god samvittighet forventet at familien din skal stå bak deg også når/dersom du finner et "ego-prosjekt" du vil gå for en dag..

[Gjest gjest1]

Nei, jeg tenkte mer på det med å ha eneansvaret for barn og dyr.

Du greier det fint i fjorten uker. Savnet av ham som person er noe annet...

[*Kaisa*]

Jer er også en del hjemme alene. Sambo'n har også en jobb som krever at han er mye ute og reiser. Dreier seg nok om ca 20 uker i året, fordelt utover da.

Det er viktig at du trives i eget selskap og har evnen til å ta tak i din egen tilværelse hvis det skulle bli tungt og ensomt. Ha tilgang til barnevakt slik at du kommer deg ut, så ikke hverdagen din kun består av barn og hjem..

Hvis du ikke har det så skaff deg en koselig hobby.

Og det beste av alt i slike forhold er at dere lærer å sette mere pris på hverandre den tiden dere er sammen.

Dette kommer til å gå kjempebra. Husk å tenke positivt..Kjempeviktig! Du er en ressurs, dette klarer du fint.

Lykke til :blomst_opp: