Min mor ble presset til å få meg

[AnonymBruker]

Min mor følte seg presset til å få barn av pappaen min. Under graviditeten gikk hun på medisiner som gjorde at noen leger mente at hun burde ta abort. Men hun gjorde det ikke. Hun var veldig ung og turte aldri å si pappa imot, heller ikke da navn skulle bestemmes.

Den dag idag sier hun at hun ikke er glad i meg. Hun elsker meg fordi hun må, fordi jeg er datteren hennes, men noe mer enn det er det ikke.

Under hele oppveksten min fikk jeg høre dette og jeg opplevde omsorgssvikt.

Da jeg var 4-5 år fikk jeg en lillebror som mamma elsket. Og som ikke har opplevd omsorgssvikten som meg. Jeg var den som ble slått og utestengt, hengt ut og hakket på. Han fikk forståelse og fikk lov til det aller meste.

Pappa var sjelden til stedet. Jeg husker han såvidt, selv om foreldrene mine var gift og bodde sammen.

Den dag idag har jeg ett mye bedre forhold til pappaen min. Og ryktene sier at pappa har ment at mamma var utro rett før hun ble gravid med lillebror.

Mamma er flink til å lyve, jeg har faktisk fersket henne i en løgn hun har holdt på i over 12 år. Og jeg har måtte holde mange hemmeligheter fra pappa fordi mamma har bedt om det.

Min lillebror og jeg har alltid vært uvenner. Nå er vi begge voksne og først nå kan vi være i samme rom over lengre tid uten å krangle. Og først nå har han også oppdaget mammas sanne ansikt. Han sliter nå med depresjon og muligens rus.

Selv var jeg gjennom det meste av mine depresjoner før jeg fylte 20. Likevel henger tristheten og sinnet igjen.

Det siste er at mamma innrømmet å ha slått meg, èn gang. Så kommer det frem fra lillebror og flere andre at det har skjedd flere ganger. Bare blokkert fra min hukommelse.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, jeg bare trengte å få ut tankene mine. Kanskje noen har opplevd liknende?

Jeg jobber hardt med å få orden på livet mitt nå.

Anonym poster: 21e5b2d140d90a6b7735d39526fa05ea

[AnonymBruker]

Huff, det høres ikke godt ut!

Har du noe kontakt med noen av dem nå? Kanskje best å minimere kontakten med moren din i det minste?

Jeg er klar over at depresjoner kan henge fast i en lenge, og du har jo opplevd fæle ting. Et barn (uansett om det er blitt voksent) skal ikke behøve å måtte holde på hemmeligheter for foreldrene.

Har du gått noe til en psykolog?

Har du noen venner?

Anonym poster: a02fb1f7dbe65f96ab5997e56af31bde

[AnonymBruker]

Jeg har venner, og kontakt med begge foreldrene når jeg ønsker og orker. Men forholdene til min mor er ikke mor og datter forhold. Jeg må støtte henne, og jeg vet hva vi kan snakke om og ikke.

Jeg har gått til psykolog i flere år. Men nå som jeg har sluttet bruker jeg teknikker for å komme på bedre tanker.

Jobber masse og skriver for meg selv.

Anonym poster: 21e5b2d140d90a6b7735d39526fa05ea

[AnonymBruker]

Bra du har venner! Er de gode slik at du kan betro deg til dem? Møter du dem ofte?

Slitsomt med slike folk der man ikke alltid er sikker på hva man kan snakke om. Jeg har det litt sånn med noen av mine slektninger.

Bra å skrive dagbok.

Anonym poster: a02fb1f7dbe65f96ab5997e56af31bde

[Gjest Gjest]

Man velger ikke sine egne foreldre. Noen ganger opplever en mor å ikke klare å elske sitt barn. Jeg opplevde å ikke klare å elske barnet mitt,grunne var at ved fødsel kom en prest inn og presenterte dødsbudskap i familien,jeg forstod ikke at det var ett familiemedlem. Jeg trodde barnet mitt var dødt. Hele tiden etterpå har jeg slitt med å knytte meg til barnet. Jeg er livredd for at barnet faktisk dør. Nå er barnet begynt på skolen og jeg elsker barnet mitt,men merker at hun holder mer avstand enn dei andre barna mine. Jeg har aldri sagt dette til barnet og har aldri tenkt at hn skal få vite hvor jeg slet/sliter)

Hn skal vite at jeg elsker hn.

Dette er ingen unskylning sor din mor sin oppførsel. Du kan velge som voksen å kutte kontakten med foreldrene dine. Ofte kommer barndommen med minner sterkere frem når en blir mor selv.