"Starte på ny runde" når barn nr 1 er blitt stor..frister ikke

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som begynner på skolen til høsten, og har vært sammen med ny samboer i 4 år. Nå virker det som mange synes det er på tide at barn nr 2 kommer, da folk rundt oss stadig hinter og spør

Jeg og min flotte samboer har egentlig hele tiden tenkt at vi en dag skal få et barn sammen, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde angret i ettertid om vi valgte å ikke få flere. Det måtte eventuelt blitt noen år til da alt ikke er helt på plass enda, men vi eier bolig sammen og skal gifte oss innen 2 år ca. Men.. Når jeg tenker på det å "starte på ny" med et langt svangerskap som ender med smertehyl, en liten som er totalt avhengig av meg til enhver tid, nattevåk, bleieskift, ny runde med barnehage og den påkjenningen det kan være for parforholdet og storesøsken med en liten i hus osv..da kjenner jeg at det ikke frister så veldig

Da mitt første barn var liten, så var det bare kos egentlig, selv om jeg var sliten. H*n var rolig, sov godt og spiste godt, en blid og god unge som er sin mammas store stolthet! Men så er det og litt godt nå som h*n har blitt større, begynner på skole og er blitt mer selvstendig.

Jeg er bare så redd for å angre uansett hvilket valg jeg tar. Er det noen flere som har det sånn? Jeg er så frem og tilbake..noen dager tenker jeg at det holder med et barn i hus, andre dager kan jeg kjenne på hvor fint det hadde vært å fått et barn med mannen i mitt liv, og et søsken til skolebarnet. Men når jeg så tenker på det å "starte på en ny runde" så mister jeg motet fullstendig. Hvilket egentlig er flaut, for det å få min førstefødte var jo en fantastisk opplevelse!

Er det flere som har kjent på disse følelsene? Hva endte dere opp med å gjøre, og hvordan føltes det i ettertid? Jeg vet at ingen er like, og det som føles riktig for noen kan føles feil for meg. Men det hadde vært fint å hørt fra noen som har vært i samme sko

Anonym poster: 42dcfaffcbee3ab8cefdc1ccfce93e97

[AnonymBruker]

TS her!

Vil også nevne at jeg gjerne vil at samboeren min skal få den opplevelsen det er å få et barn. Han har vært en fantastisk bonuspappa for barnet mitt disse årene, og sier selv han føler seg som en pappa allerede.

Ellers har han nok vært litt som meg, noen ganger sagt at kanskje det holder med den ungen vi har, men stort sett prata om at vi får et barn til senere, når det passer bedre. Men vil noensinne et ideelt tidspunkt komme?

Anonym poster: c3a8e10312b95a1c86d7b981641cfc52

[AnonymBruker]

Tror det du tenker og føler er kjempe normalt! Jeg hadde veldige ambivalente følelser allerede før nummer en, og er nok en som tenker og grubler litt mye....Du har rett i at det aldri finnes noe rett tidspunkt, men noen ganger i livet tror jeg man bare slippe litt taket å ta noen sjanser

Ut ifra det du forteller er jeg sikker på at dere vil få et veldig bra liv "bare dere tre" men jeg tror også dere alle ville hatt stor glede av et nytt familiemedlem. Det er jo en rimelig kul og fantastisk ting å "lage" et nytt lite menneske, og slitsom nattevåk og kveldsskrikingen veies fort opp med en storebror som kommer hjem fra skolen og får verdens bredeste smil fra sin største fan. Eller den smittende latteren pappa får når han holder minsten høyt over hodet.

Vi valgte å prøve oss på nytt, og fikk nummer tre når storebrødrene var 4 og 7 år. Vi hadde ikke spesielt god råd, og jeg begynte å dra på årene... Hadde guttene våre vært krevende hadde vi nok ikke gjort det.

Denne opplevelsen ble utrolig fin for oss alle. Den lille jenta ble nesten som en valp alle hadde masse glede av henne.. Jeg tror det mykte opp gutta litt også og fikk de til å slappe ekstra godt av. Det førte med seg mye latter, lek og kos.

Men jeg kjente litt på "åhh nå føler jeg meg litt bundet her" følelsen. Det var litt kjipt å kanskje måtte sitte igjen med minsten på puppen og ikke kunne være med på alt. Men en attpåklatt får da være med på mye. Vi dro med lilesøster på fotbaltreninger, legoland 3 måneder gammel og Sør Afrika når hun var 8 måneder. Det gikk kjempegreit og jeg tror småsøsken har godt av å bli drasset med rundt omkring.

Vanskelig å komme med anbefalinger til deg, tror det blir bra uansett. Kjenn litt mere på magefølelsen deres enn på fornuften kanskje....

Anonym poster: 7d194578dad74e2f2eaba7fb65721764

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å få nummer to når min eldste var tenåring.

Det var ikke en lett avgjørelse å ta, men jeg har aldri angret.

Vi er ikke så fri lenger men det er det verdt. 100 prosent

Anonym poster: fb1aa297a2b8d2f48cf508a8ffbb1801