Frustrert og litt lei meg...

[AnonymBruker]

Jeg har i en lang periode vært syk, og er nå helt utslitt!

Gubben jobber stort sett enten kvelden, eller mellomvakter som gjør at han kommer hjem etter at barna er i seng.

Derfor er jeg MYE alene med barna på 6 mnd og 3 år.

Han er hjemme om morgenen, men gidder nesten aldri å stå opp med dem, så jeg må stresse opp tidlig hver morgen, og prøve å balansere mating av baby, pottetrening og påkleding av begge to, mens han sover videre...

I tilegge er jeg jo alene på ettermiddagene hvor begge er ganske slitene og det er mye styr.

Jeg er litt ekstra lei meg i dag, fordi jeg har bursdag, og innerst inne hadde håpet at han i det minste ville stå opp sammen med meg, for å hjelpe til litt, men nei da...

Og når 3 åringen nekta å spise frokost og babyen hadde bæsj helt opp i nakken, ja da ble jeg en smule frustrert!

Er det urimelig at jeg ønsker litt hjelp av han på morgenen, selv om han skal på jobben på formidagen???

Anonym poster: b19b69c6a17478458b61eaa2155765ce

[Rararara]

Nei du er ikke urimelig. Kanskje han ikke er klar over at du ønsker og forventer at han skal hjelpe til om morgenen? Si fra med klar tale. Min erfaring er at det fungerer langt bedre enn å bare hinte og ønske iallefall..

Gratulerer med dagen! Håper du får en fin dag ellers og at du får hvilt deg litt!

[AnonymBruker]

Det er viktig at dere formiddler hva dere forventer av hverandre i et samliv. Dersom mannen din er blind på disse tingene er det lurt å ta det opp på en bra måte uten at det blir krangling.

Fortell om dine behov. La pappaen steppe opp og gjøre ting på sin måte. Der er ikke urimelig at han bidrar også selv om han har jobbet sein eller mellomvakt. Sånn er det å ha små barn.

Hva med å gjøre morgenrutinene minst mulig stress ? klær, sekker og frokost kan gjøres klart kvelden før. Det er mange grep man kan ta som gjør livet enklere dersom man planlegger. Kanskje dette er noe å tenke på ? Lykke til, og grattis med dagen Hilsen en superpappa

Anonym poster: a81589908501967f81a20b59368b32b1

[AnonymBruker]

Det er ikke vits i å gå rundt og hinte eller bli sur. Han er vant til at du tar det og vet at du gjør det, hvorfor skal han gidde da?

Ta deg en ordentlig prat med han. Ikke være sint, ikke gråt, vær rolig og kald og så forklarer du han nøyaktig hva problemet er og hva løsningen skal være. Jeg vil anbefale deg at dere først begynner med annenhver morgen, for da MÅ han stå opp og han MÅ ta alt drittarbeidet. Skal dere liksom gjøre det sammen ender det bare med at du må gjøre alt likevel og så sklir det ut. Etter en GOD STUND kan dere begynne å gjøre det sammen (om dere ønsker), men ikke før han har gjort det så lenge at det går helt automatikk i det. Kanskje dere faktisk må holde på i et år med annenhver dag.

Kjøp deg ørepropper og IKKE STÅ OPP om han klager eller maser. Dette er ikke bare for din del, men også for barnas del; han kan jo umulig kjenne de!

Anonym poster: 581c124d14706bcce9b5c5113e50720d

[AnonymBruker]

Mannen min jobbet dagtid, han deler alt med meg når han kommer hjem fra jobb og tar ansvar for en "nattevakt" i helga og tar en morning i helga. Av og til står han også oppekstra tidlig med babyen før han går på jobb så jeg får sove en ekstra time.

Så mannen din bør selvsagt dele med deg før han går på jobb. Annen hver morgen ville jeg ha tenkt i deres tilfelle.

Anonym poster: 76c64765a62e07a968f357433949806d

[Redbull]

Herregud. Det der hadde jeg aldri funnet meg i! Ligg i senga ig se hva som skjer om du ikke står opp en morgen. Det er da deres barn, ikke dine!

[AnonymBruker]

Jeg er enig med flere over her. Livet med min mann har lært meg at det sjelden fungerer "å gå og håpe", det skjer sjelden da. Jeg har vel innsett at romantiske, tilstedeværende menn mest hører hjemme i romantiske filmer. Jeg har erfart at det er klar tale som fungerer, og bare det. Hint kommer jeg sjelden langt med, nettopp fordi at han ikke forstår det! For meg var det en aha- opplevelse. Trodde ikke han var glad i meg mer, men det var altså ikke det. Menn er menn, de er ikke slik jeg drømte om i ungdomsårene. Når det er sagt, er jeg glad i mann min. Har lært han og kjenne, vet hvordan jeg skal jobbe for å få til forandring. Jeg må snakke. Jeg formidler det jeg vil, uten om å breie ut om følelser i det vide og det breie. Vil nok alltid møte episoder hvor jeg blir litt frustrert, ganske enkelt fordi vi har forskjellige måter og tenke på, men da vet jeg at det er derfor, og ikke fordi han ikke bryr seg om meg. Neste gang du har bursdag, kan du si på forhånd at på bursdagen ønsker jeg at du, osv. Mest sannsynlig gjør han det da. Tenker også at det har litt å si hvordan han er oppvokst. Rollemønstrene henger nok litt fast. Stod hans far opp med han og evt .søsken, da de var små? Jeg sier ikke at det er en unnskyldning at han derfor ikke skal gjøre det, men det kan være et mønster han har tatt meg seg, uten å reflektere over det. Lykke til!

Anonym poster: fb89f04df062947f2522d141f4439278

[Gjest Magdalene]

Gratulerer med dagen, kjære TS!

Du er absolutt ikke kravstor, og selvfølgelig skulle han, helt av fri vilje, stått opp i dag. Det er jo bursdagen din! (Andre dager også da, men hvertfall i dag!)

Har du sagt til han med klar tale at han skal ta sitt på morgenen? Om ikke, så gjør det.

[AnonymBruker]

Jeg har i en lang periode vært syk, og er nå helt utslitt!

Gubben jobber stort sett enten kvelden, eller mellomvakter som gjør at han kommer hjem etter at barna er i seng.

Derfor er jeg MYE alene med barna på 6 mnd og 3 år.

Han er hjemme om morgenen, men gidder nesten aldri å stå opp med dem, så jeg må stresse opp tidlig hver morgen, og prøve å balansere mating av baby, pottetrening og påkleding av begge to, mens han sover videre...

I tilegge er jeg jo alene på ettermiddagene hvor begge er ganske slitene og det er mye styr.

Jeg er litt ekstra lei meg i dag, fordi jeg har bursdag, og innerst inne hadde håpet at han i det minste ville stå opp sammen med meg, for å hjelpe til litt, men nei da...

Og når 3 åringen nekta å spise frokost og babyen hadde bæsj helt opp i nakken, ja da ble jeg en smule frustrert!

Er det urimelig at jeg ønsker litt hjelp av han på morgenen, selv om han skal på jobben på formidagen???

Anonym poster: b19b69c6a17478458b61eaa2155765ce

det er ikke urimelig. du skal ikke være på "jobb" 24/7 men han er på jobb 8 timer daglig.. Vi trenger alle litt fri =)

Anonym poster: a0e7ccef343193b3fa98c5e57d3b62af

[AnonymBruker]

Du er overhodet ikke urimelig, men jeg henger meg på AnonymBruker over her. Si fra i klartekst, dropp alt føleriet og si rett ut "jeg vil at du skal sånn og sånn". Punktum. Ingen forklaringer eller "jeg føler at, jeg synes du burde...".

Min samboer er langt i fra slik du beskriver, men det er ofte vi har ulike forventninger til hvordan ting skal gjøres og ikke minst hvem som skal gjøre hva. Hinting og sure miner fungerer overhodet ikke og jeg har også lært meg etterhvert at martyrrollen som jeg har en tendens til å havne i fungerer særdeles dårlig.

Jeg har lært meg til å si hva jeg ønsker kort og konsist og så la det være med det. Ofte får jeg ikke noen respons på det jeg sier, men så gjør han det som jeg foreslår allikevel... Samme gjelder hvis vi krangler om noe. Aldri i verden om han vil gi meg rett der og da, men i etterkant så blir det som jeg ønsker allikevel. Jeg har bare lært meg å leve uten at han artikulerer at jeg har rett

Gratulerer med dagen forresten

Anonym poster: 9586ad158b270c06e68adbc0ce9353b0

[AnonymBruker]

Vi har to barn omtrent like gamle som dine. Hos oss gjør vi det slik om morgenen at begge to står opp og går på badet med barna. Den ene tar babyen med bleieskift og påkledning, den andre tar treåringen med dobesøk og trass og påkledning. Da går det ganske fort. Når barna er påkledd og går ut av badet, kan den som har behov, legge seg igjen og sove litt lenger. Ofte er det meg, hvis jeg har vært mye våken om natta med babyen. Men hvis han har vært ute med kompisene kvelden/natta før, er det han som får sove lenger.

Da er det ikke riktig så kjipt å stå opp tidlig.

PS: Gratulerer med dagen!

Anonym poster: b9acdef5798c8c1f508c83c64d9c036d

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og gratulasjoner, det varmet:)

Jeg sa til han når jeg la meg i går, at det jeg øsnket meg aller mest i bursdagspresang var litt hjelp i morgenkaoset, men han bare grynta å svarte "vi får se"

jeg har flere ganger blitt liggende, i håp om at han skal stå opp, men han gidder ikke, og later som han sover, helt til 3 åringen enten tisser i senga, eller kommer inn til oss... derfor står jeg som regel opp, for å slippe dette ekstra arbeidet.

Hilsen TS

Anonym poster: b19b69c6a17478458b61eaa2155765ce

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og gratulasjoner, det varmet:)

Jeg sa til han når jeg la meg i går, at det jeg øsnket meg aller mest i bursdagspresang var litt hjelp i morgenkaoset, men han bare grynta å svarte "vi får se"

jeg har flere ganger blitt liggende, i håp om at han skal stå opp, men han gidder ikke, og later som han sover, helt til 3 åringen enten tisser i senga, eller kommer inn til oss... derfor står jeg som regel opp, for å slippe dette ekstra arbeidet.

Hilsen TS

Anonym poster: b19b69c6a17478458b61eaa2155765ce

Da sier du klart i fra til han at du er skikkelig skuffet over at han ikke stod opp i dag, og at du har tenkt og bestemt deg for at fra nå av blir det annenhver dag, og at det er hans tur i morgen. Og når klokka ringer/barna våkner i morgen så vekker på han helt til han står opp. IKKE GI ETTER. IKKE STÅ OPP SELV.

Du har latt han bli en latsabb, nå må du stå på krava for å få ordnet opp i dette.

Anonym poster: 581c124d14706bcce9b5c5113e50720d

[Redbull]

Hvordan er forholdet deres ellers? Virker som om han har veldig liten respekt for deg...

[Muscae]

Kan dere prøve en såkalt "problemløsningsmodell"? Jeg aner at barnas far er av den bedagelige typen, når det kommer til barn, og at om du skal fortelle ham i klartekst hvordan du vil ha det, så blir det oppfattet som "mas" og "kjefting"... Selv om du slett ikke er masete og kjeftete.. (Jeg tror jeg kjenner typen... kanskje tar jeg feil..)

Med en problemløsningsmodell skal dere sette dere ned sammen, rolig, og uten barn, og forklare hva problemet er. Du blir veldig sliten av å være 100% tilstedeværende for barna hele døgnet (ikke mer! Ikke "mens du sover lenge bla bla bla", selv om det også er en del av problemet! IKKE SI DET! DU ER SLITEN OG LEI; DET ER ALT!) Viktig å få frem at du er så sliten at du ikke orker dette mer, og at dere må komme frem til en løsning, før du går fra vettet (og mannen). Du sier din side av saken (uten å anklage ham, VIKTIG), han sier sin side av saken, og dere skriver alt ned.

Så kan dere begge komme med forslag til endring. (Husk at målet er at du skal bli mindre sliten, og ikke at han skal ta barna mer - på dette punktet i modellen i hvert fall..) Alle forslag skal skrives ned, og INGEN skal diskuteres underveis! Viktig! Diskuteringen tar dere til slutt.

Kom med forslag som "Du kan jobbe mindre. Jeg kan begynne å jobbe, mens du går hjemme. Vi kan betale for barnepass et par timer hver dag, så jeg kan hvile. Vi kan betale for vaskehjelp. Vi kan få au pair. Vi kan ta annenhver våkenatt. Mamma kan komme og bo med oss i de verste periodene. Vi kan ta annethvert barn om morgenen." osv. Kom med litt sånne urealistiske forslag, og ingen skal diskuteres underveis.

Kanskje han da kommer med forslag om at han kan stå opp tidligere, han kan ta mer ansvar for barna osv. For er det noe mannfolk forstår så er det trusler om å få hovedansvar hjemme (du kan få permisjonen min), økonomi (vaskehjelp og au pair) eller trusler om svigermor (om det ikke er realistisk - ved at din mor bor for langt unna - så dropp den).

Dere kan deretter drøfte alle forslagene, og du kan selvsagt forkaste alle de du ikke selv ønsker, og si at det var kun forslag fra din side. Har han kommet med bedre løsninger, så BRUK DEM!GRATULERER MED DAGEN!

Endret 16. april 2013 av Kjemi