Jeg velger en mann jeg tror ikke vil forlate meg- fremfor han jeg egentlig elsker

[AnonymBruker]

Hadde en trøblete barndom. Tilsynelatende vakkert hjem, så led ingen nød slik sett. Men autrortæreforeldre som dresserte meg ved å slå de få gangene jeg torde si dem imot. Ble mobbet på skolen.

Tenker at det har sammenheng med mitt valg av mann. Hvis riktig attraktive menn så i min retning gled jeg raskt unna dem, redd for at de skulle se inn i mitt innerste.

Hatt sjans på utallige kjekke med fine titler og fkotte personlighet som jeg vil definere som "kremen" av menn -skikkelige mannfolk,

Straks de henvendte seg til meg ble jeg ordknapp og flyktet, de prøvde å flørte med meg men jeg trakk meg inn i meg selv , laget en vegg imellom oss.

Istedenfor valgte jeg en mann som hadde masse problemer,var det som mange vil definere som en særing, fått barn og masse vanskeligheter men jeg slipper å leve i angst for at han skal forlate meg, veldig lite trolig og utrolig nok , i alt stresset som kan være iblant slapper jeg av med ham for han utfordrer meg aldri og lar meg være meg.

Jeg elsker en annen mann og han elsker meg. Jeg var nemlig separert et par år og da traff jeg denne gode mannen og det var full klaff. Aldri kjent noe liknende og jeg er fra meg av varme følelser og kjærlighet overfor denne mannen.

Saken er at jeg tvinger meg selv til å ignorere denne mannen og jeg kommer aldri til å forlate mitt trygge rede for å treffe eller leve med han. Tryggheten teller mest, men du verden hvor jeg elsker han i min lille eventyrverden.

Jeg er innstilt på at, en dag finnen han kanskje en annen, men jeg kommer alltid til å leve på de fantastiske minnene som ble meg til del da vi var ilag.

Du kan si det kanskje er urettferdig overfor min nåværende mann, men han vil liksom ikke helt slippe meg heller og ville blitt veldig nedfor og vrang om jeg dro.

Så tryggheten går litt begge veier.

Men jeg er lykkelig for at jeg i det minste fikk kjenne ekte kjærlighet en liten stund av mitt liv og det kommer jeg til å leve på for alltid.

Anonym poster: 5043eeeb672d77cb162adf20ab9c9156

[Charlene87]

ta deg sammen !! å være sammen med noen som elsker deg er trygt på såååååååå mange måter. hvis han elsker deg som du påstår vil han passe på deg , varte deg opp og vil gjøre deg glad. Ikke kast bort tiden på noen du ikke elsker. du kommer til å finne det ut i lengden

Hvis du har så lite selvresekt for deg selv at du vil være sammen som du ikke elsker , fordi du tror du ikke får noen bedre. ja da har du noe å jobbe med!

[~white lady~]

Dere elsker hverandre; hvorfor tror du han vil forlate deg? Vi lever bare en gang, jeg tror ikke jeg ville latt sjansen gå ifra meg. Selv om jeg forstår deg, på en måte. Trygghet er viktig.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen. Jeg var utrolig avhengig av trygghet og var sammen med den trygge fyren min i ni år. Så kom det et brudd og jeg møtte den tidligere personen i livet mitt som jeg egentlig var forelsket i, men ikke følte meg trygg på. Jeg hadde egentlig akseptert at det aldri kom til å bli oss, at vår kjærlighet var noe annet enn forhold. At den levde sitt eget liv. Så ble jeg sammen med den trygge personen på nytt, så ble det slutt etter 1/2 år igjen. Jeg møtte igjen den gamle flammen.... denne gangen var vi åpne for å gjøre kjærligheten mer bevisst og satse! Men vet du. Alt jeg hadde følt for han og oss, var ren fantasi. En eventyrverden, det var der det hørte hjemme. I virkeligheten var han ikke i nærheten så bra som han jeg hadde vært sammen med i 10 år. Jeg våknet, begynte å savne han stort..... Er så utrolig lykkelig for at jeg fikk han tilbake igjen. Jeg elsker han høyere og høyere for hver dag, og gjør alt for å få han til å bli like trygg på meg igjen og være i stand til å elske meg like høyt igjen. Jeg har funnet drømmemannen min, og det var han som var tryggheten jeg hele tiden hadde, og alltid fant tilbake til ! På grunn av at jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver ang "kjærligheten som lever fritt der ute" for han andre mannen, måten du er glad for det, normaliserer det.... jeg har stor tro på at den biten forsvinner når du får smakt på kaken Det man tror man passer så godt sammen for, slik og slik hadde han reagert, han hadde forstått meg bedre fordi han er mye mer "meg", det er faktisk bare et eventyr.

[Gjest Gjest]

Lik barndom som deg, og jeg valgte det trygge. Mann med bagasje etc, som "aldri ville forlate meg". 15 år og to barn senere finner eg ut at han er utro over lang tid, med en dame han planlegger å forlate meg og barna for å leve sammen med.

Så mye for den tryggheten...trygghet er en illusjon du skaper i ditt hode. Du kan være like trygg med den du elsker som med den du selv mener er trygg.

[Gjest Oda]

Det er bedre å ha elsket og tapt enn å aldri ha elsket i det hele tatt.

Jeg kunne aldri vært sammen med en jeg ikke elsket - det hadde vært å kaste bort livet for meg.

[AnonymBruker]

Velg han du elsker!! Livet er for kort til å kaste bort på second best, what-if's og viss-vi-bare-hadde-valgt-anderledes-den-gang-vi-kunne.. Er du heldig nok som elsker en som elsker deg tilbake så velg det! Take a leap of faith! It's love, after all!

Anonym poster: 80c82f764f437d645ba7da768b529fa7

[Steinar40]

Hadde en trøblete barndom. Tilsynelatende vakkert hjem, så led ingen nød slik sett. Men autrortæreforeldre som dresserte meg ved å slå de få gangene jeg torde si dem imot. Ble mobbet på skolen.

Tenker at det har sammenheng med mitt valg av mann. Hvis riktig attraktive menn så i min retning gled jeg raskt unna dem, redd for at de skulle se inn i mitt innerste.

Hatt sjans på utallige kjekke med fine titler og fkotte personlighet som jeg vil definere som "kremen" av menn -skikkelige mannfolk,

Straks de henvendte seg til meg ble jeg ordknapp og flyktet, de prøvde å flørte med meg men jeg trakk meg inn i meg selv , laget en vegg imellom oss.

Istedenfor valgte jeg en mann som hadde masse problemer,var det som mange vil definere som en særing, fått barn og masse vanskeligheter men jeg slipper å leve i angst for at han skal forlate meg, veldig lite trolig og utrolig nok , i alt stresset som kan være iblant slapper jeg av med ham for han utfordrer meg aldri og lar meg være meg.

Jeg elsker en annen mann og han elsker meg. Jeg var nemlig separert et par år og da traff jeg denne gode mannen og det var full klaff. Aldri kjent noe liknende og jeg er fra meg av varme følelser og kjærlighet overfor denne mannen.

Saken er at jeg tvinger meg selv til å ignorere denne mannen og jeg kommer aldri til å forlate mitt trygge rede for å treffe eller leve med han. Tryggheten teller mest, men du verden hvor jeg elsker han i min lille eventyrverden.

Jeg er innstilt på at, en dag finnen han kanskje en annen, men jeg kommer alltid til å leve på de fantastiske minnene som ble meg til del da vi var ilag.

Du kan si det kanskje er urettferdig overfor min nåværende mann, men han vil liksom ikke helt slippe meg heller og ville blitt veldig nedfor og vrang om jeg dro.

Så tryggheten går litt begge veier.

Men jeg er lykkelig for at jeg i det minste fikk kjenne ekte kjærlighet en liten stund av mitt liv og det kommer jeg til å leve på for alltid.

Anonym poster: 5043eeeb672d77cb162adf20ab9c9156

Og hva syns så han andre mannen om oppførselen din da?

Tviler sterkt på at han er mye imponert; skal jeg være helt ærlig.

[Steinar40]

Lik barndom som deg, og jeg valgte det trygge. Mann med bagasje etc, som "aldri ville forlate meg". 15 år og to barn senere finner eg ut at han er utro over lang tid, med en dame han planlegger å forlate meg og barna for å leve sammen med.

Så mye for den tryggheten...trygghet er en illusjon du skaper i ditt hode. Du kan være like trygg med den du elsker som med den du selv mener er trygg.

Trygghet varer til den tar slutt.

[Gjest dumma]

Hvordan kan du være sikker på at du er så trygg hos mannen din. Jeg valgte en "trygg" mann. Avholds, fantastisk med barn og hjem osv. Snakk om sviker. Nå han nå har fått deg og levd med deg noen år, så kan det hende at han får så mye selvtillit av det at han prøver seg på en annen. Min teori er at ingen er trygg. Jeg har aldri blitt så skuffet i hele mitt liv, som når den dritten jeg faktisk var veldig glad i og stolt hundre % på ikke tålte at en sliten nabokjærring så på ham, når jeg har stått imot den ene superkjekkasen etter den andre. Snakk om å være blåøyd og naiv.

[Gjest Gjest]

Jeg elsker en annen mann og han elsker meg. Jeg var nemlig separert et par år og da traff jeg denne gode mannen og det var full klaff. Aldri kjent noe liknende og jeg er fra meg av varme følelser og kjærlighet overfor denne mannen.

Saken er at jeg tvinger meg selv til å ignorere denne mannen og jeg kommer aldri til å forlate mitt trygge rede for å treffe eller leve med han. Tryggheten teller mest, Anonym poster: 5043eeeb672d77cb162adf20ab9c9156

100% trygghet kan man aldri finne i en partner. Hvorfor tror du at din nåværende er det tryggeste valget? Det kan alltids finnes andre kvinner som finner ham attraktiv eller vurderer ham som trygg, som du. Fungerer ekteskapet ditt? Gir dere hverandre varme og støtte i hverdagen? Eller blir dere begge i mangel av guts til å gå?

Jeg skal ikke gi deg råd om å satse på den ene eller den andre, men satser du på deg selv? Jobber du med stemmen i deg som sier at du må ha trygghet fra en annen person? At du er avhengig av å være med noen? Kan du klare å finne tryggheten i å være deg selv, og at du kan ta vare på deg selv, så finner du også friheten til å ta dine valg og være med den du vil, av de rette grunnene. Det er verdt mange forsøk :-)