Forbanna psyken...

[Gjest lille meg]

Hallo og hei.

Jeg er ei jente på 25 år. Ser ikke lyspunkt i livet mitt lengre, føler det bare er motgang på motgang på motgang.. og når jeg endelig har klart å reise meg opp, er det alltid noe som skjer som gjør at jeg faller enda lengre ned igjen..

Jeg har selvtillitsproblem, har hatt spiseforstyrrelse (mye på grunn av selvtillitt). Ble sammen med en fyr for 4 år siden som gjorde meg svært lykkelig - helt til han viste sine psykoptiske trekk og trakk meg lengre ned enn jeg noen gang har vært. Brukte 2 år på å komme meg bort fra han, og da var det kontrollering, manipulering og sjalusi tidlig i forholdet (merket det ikke før etter en stund selvfølgelig). Uansett, man mister seg selv mye i et slikt forhold, da man i over lang tid har fått hør nedlatende ting om personlighet og væremåte, samt kontrollert helt ned til detaljen. Bygde meg sakte men sikkert opp igjen, og til nyttår var jeg så lykkelig som jeg ikke kan minnes å ha vært på lenge.

Så møtte jeg en fantastisk mann, som jeg skremmende nok knyttet meg emosjonelt til alt for tidlig, men hadde ikke sjans til å kontrollere følelsenen mine. Og har i over så utrolig lang tid prøvd å fått han til å like meg, siden jeg likte han så godt. Nå har vi møttes i 3,5 mnd, og ting har gått utrolig sagte fremover. Helt til jeg nå forsto at det selvfølgelig ikke blir noe mer, da han ikke er like følelsesmessig involvert i meg.

Nå er jeg så altfor langt nede igjen, og helt ærlig vet jeg ikke om jeg har energi eller mulighet til å bygge meg opp igjen. NOK en gang er jeg ikke god nok, og det gjør så uffatelig vondt. Forstår bare ikke hvordan jeg skal klare meg. Har isolert meg i 2 dager nå, klarer ikke gå på jobb, spise, drikke, sove. Er maktesløs over de nedbrytende tankene i hode, har bare lyst å gi opp alt...

[Gjest stian]

Hallo og hei.

Jeg er ei jente på 25 år. Ser ikke lyspunkt i livet mitt lengre, føler det bare er motgang på motgang på motgang.. og når jeg endelig har klart å reise meg opp, er det alltid noe som skjer som gjør at jeg faller enda lengre ned igjen..

Jeg har selvtillitsproblem, har hatt spiseforstyrrelse (mye på grunn av selvtillitt). Ble sammen med en fyr for 4 år siden som gjorde meg svært lykkelig - helt til han viste sine psykoptiske trekk og trakk meg lengre ned enn jeg noen gang har vært. Brukte 2 år på å komme meg bort fra han, og da var det kontrollering, manipulering og sjalusi tidlig i forholdet (merket det ikke før etter en stund selvfølgelig). Uansett, man mister seg selv mye i et slikt forhold, da man i over lang tid har fått hør nedlatende ting om personlighet og væremåte, samt kontrollert helt ned til detaljen. Bygde meg sakte men sikkert opp igjen, og til nyttår var jeg så lykkelig som jeg ikke kan minnes å ha vært på lenge.

Så møtte jeg en fantastisk mann, som jeg skremmende nok knyttet meg emosjonelt til alt for tidlig, men hadde ikke sjans til å kontrollere følelsenen mine. Og har i over så utrolig lang tid prøvd å fått han til å like meg, siden jeg likte han så godt. Nå har vi møttes i 3,5 mnd, og ting har gått utrolig sagte fremover. Helt til jeg nå forsto at det selvfølgelig ikke blir noe mer, da han ikke er like følelsesmessig involvert i meg.

Nå er jeg så altfor langt nede igjen, og helt ærlig vet jeg ikke om jeg har energi eller mulighet til å bygge meg opp igjen. NOK en gang er jeg ikke god nok, og det gjør så uffatelig vondt. Forstår bare ikke hvordan jeg skal klare meg. Har isolert meg i 2 dager nå, klarer ikke gå på jobb, spise, drikke, sove. Er maktesløs over de nedbrytende tankene i hode, har bare lyst å gi opp alt...

Kjære søte deg..alt ordner seg til slutt for snille menneskee.gjør ditt beste kontakt de du er glad i..snakk med de, gråt med de..skjønner alt er håpløst no,men det er ikke det..er alltid håp,men er tøft og kjempe..mye blod svette og tårer..du bør oppsøke proff hjelp..hjelp til selv hjelp..ikke gi opp grunnet en gutt..er ikke verd det

Mange snille gutter der ute som er på leit etter jenter..kjærligheten er tøff og ond..men ikke verd og gi opp livet..ikke noe er verd det...

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg føler med deg, og har bare lyst til å gi deg en

Jeg er selv 25 og har slitt mye psykisk, og var i et voldelig forhold. Det er dessverre lett å falle for feil folk

Men ikke gi opp! Det blir bedre! Du må bare jobbe mye med deg selv, men alene er det vanskelig...hvis du ikke går til psykolog vil jeg sterkt anbefale det. Du har fortsatt mange muligheter til å komme deg opp og videre. Gjør ting du trives med, og vær med gode venner. Jeg har selv vært utrolig langt nede, men kommet meg opp med rett hjelp.

Husk, du er bare 25, og alle blir avvist av noen de liker i løpet av livet. Du vil møte noen du og.

Liker ikke at du skriver du har lyst til å gi opp...vet ikke hva du legger i det. Men vil bare nevne at jeg mistet min bror i selvmord, og det er helt grusomt, det verste som noen gang kunne skjedd. Du har ikke sjanse til å vite hvor jævlig det er før du har opplevd det, så ikke gjør det mot noen! Unner ikke min verste fiende å oppleve det. Om du er ærlig om hvordan du har det er jeg sikker på at det er mange som med glede vil hjelpe deg! Jeg er sikker på at du vil få det bedre!

Anonym poster: 26e2a6a401dc4afcd0a8ee3edafb0827

[Gjest lille meg]

Det er vel der problemet ligger, at jeg er alt for naiv og snill og lar meg utnytte gang på gang på gang - og blir såret gang på gang på gang.. Vet det der om at alt løser seg til slutt, men akkurat nå føles det ut som tomme ord, og som nevnt, har nettopp brukt all energien på å bygge meg opp.. Har blitt såret og avvist så mange gange før, så forstår ikke hvorfor jeg aldri lærer.. Når jeg først slipper noen inn, er det så vondt når de forsvinner, for det gjør de alltid.. Har gått til psykolog i mange år, men nå har jeg ikke råd.. Har mange rundt meg, men årker ikke å plage de da de nettopp har hjulpet meg igjennom min forrige tøffe periode. Kunne bare ønske at jeg slapp å føle noen ting. Har selv mistet bestefaren min, og en nær venn i selvmord, så forstår litt hvordan du føler det. Jeg har dessverre ikke samvittighet til og såre noen på den måten, men kunne virkelig tenkt meg å forsvinne litt fra mitt eget hode. Forstår godt at folk rundt meg blir lei og sliten av meg, bor jo tross alt med meg selv 24/7, og jeg er drittlei. Og jeg føler meg så teit, har jo tross alt bare kjent han her i snart 4 mnd, og bryter så totalt sammen. Forstår ingenting, skulle bare ønske jeg ikke ble så lett glad i folk - akkurat nå skulle jeg vært foruten min dødens empatiske side.

Jeg er helt tom og har ikke energi. Eller håp.

Men titusen takk for tilbakemelding og støttende ord.

[Gjest stian]

Det er vel der problemet ligger, at jeg er alt for naiv og snill og lar meg utnytte gang på gang på gang - og blir såret gang på gang på gang.. Vet det der om at alt løser seg til slutt, men akkurat nå føles det ut som tomme ord, og som nevnt, har nettopp brukt all energien på å bygge meg opp.. Har blitt såret og avvist så mange gange før, så forstår ikke hvorfor jeg aldri lærer.. Når jeg først slipper noen inn, er det så vondt når de forsvinner, for det gjør de alltid.. Har gått til psykolog i mange år, men nå har jeg ikke råd.. Har mange rundt meg, men årker ikke å plage de da de nettopp har hjulpet meg igjennom min forrige tøffe periode. Kunne bare ønske at jeg slapp å føle noen ting. Har selv mistet bestefaren min, og en nær venn i selvmord, så forstår litt hvordan du føler det. Jeg har dessverre ikke samvittighet til og såre noen på den måten, men kunne virkelig tenkt meg å forsvinne litt fra mitt eget hode. Forstår godt at folk rundt meg blir lei og sliten av meg, bor jo tross alt med meg selv 24/7, og jeg er drittlei. Og jeg føler meg så teit, har jo tross alt bare kjent han her i snart 4 mnd, og bryter så totalt sammen. Forstår ingenting, skulle bare ønske jeg ikke ble så lett glad i folk - akkurat nå skulle jeg vært foruten min dødens empatiske side.

Jeg er helt tom og har ikke energi. Eller håp.

Men titusen takk for tilbakemelding og støttende ord.

Er lik deg på en ting..hver gang jeg åpner meg for en dame og det ikke går faller eg i do..har med selvtilitt og selvbilde det at man ikke føler seg god nok..og npr man blir avvist er det en påminnelse pp det du selv føler..sånn er det for meg,utenom denne siste gangen..har fått mitt gjennombrudd og sett ka prob er...er aldri no god følelse at man ikke føler man strekker til..men man opplever nok det mange ganger i sitt liv..knytter meg lett til folk jeg og, så står eg igjen med hjerte i hånden..ofte er det at man savner og ha noen der,snakke med kose med osv..npr det forsvinner etter så kort tid er det vel savne etter og ha en der?om du jobber med selvtillit og selvbilde ditt så kommer du langt på vei...du er mer en god nok.

[Gjest Gjest]

Du må slutte å basere lykken din på et forhold...

[Gjest lille meg]

Men jeg var så lykkelig alene før jeg møtte han her, 100 % klar til og bare tenke på meg selv, og være alene. Men han fikk vel frem en følelse i meg som jeg aldri har kjent før, og jeg turte og håpe og forvente at han følte det samme som meg. Han vil ikke åpne seg helt til meg fordi han stresser med jobb, bosituasjon og idrett, og føler ikke det er riktig tidspunkt. Men hadde han virkelig virkelig likt meg for den jeg er, så hadde ikke noe slik vært et hinder, da hadde det bare vært en utfordring.

Forstår fortsatt ikke hvordan jeg skal kjempe meg opp igjen, eller hvor jeg skal begynne. Selvfølelse er noe som ikke kommer over natten, og som sagt, jeg årker ikke starte på nytt og bygge meg opp igjen. Er så lei av å stadig åpne seg for nye mennesker, så har ikke noe behov for å ha noen der. Har et behov for å bli mer kynisk, og gi faen i folk som ikke respekterer eller behandler meg som jeg fortjener. Klarer bare ikke å møte omverden igjen, og forholde meg til folk. Har en lei tendens til å late som jeg er lykkelig til folk rundt meg, og bruker all energien på og få folk rundt meg til å være lykkelige og glade. Virker som det er det jeg er laget for. Bruke opp meg selv til glede for andre. "Her, forsyn deg med et kakestykke" Helt til folk bare bruker meg opp og bare lar den dårlige kremen ligge igjen.

Ps. Klart jeg skulle ønske at jeg ikke baserte lykken ut i fra forhold, trodde heller ikke at jeg gjorde det før nå. Men det er enklere sagt enn gjort. Har ikke noen lyspunkt i livet utenfor forhold heller. Jobber som sykepleier, gir av meg selv til kollega og pasienter. Trener fordi jeg føler jeg må se bra ut og har vel min dose ADHD som gjør at jeg ikke kan sitte stille. Noen få venner gjør meg lykkelige, mange kjeder meg. Og jeg kjeder meg generelt med livsstilen min nå. Føler alle andre rundt meg blir noe, og gjør noe ut av livet sitt. Jeg bare sitter inne og synes synd på meg selv, og klarer heller ikke gjøre noe med det. Snakk om å være mislykket som person. Så ja, jeg forsøker å ikke basere lykken ut i fra forhold.. Men tror det her var siste dråpen, har rett og slett ikke noe mer å gi eller bidra med.

[-Jiinxs-]

Synd du har det så tungt. Om du tranger en å snakke med. Så bare send meg en pm.